Jeg føler meg skikkelig slem når jeg skriver dette her, men vet dere den følelsen der du virkelig ikke har det bra og bare føler på kaoset innvendig? Du har null kontroll på noe og føler deg bare dritt? Også kommer noen andre og forteller om sitt kaos og det høres værre ut enn det du sitter og kjenner på?
Flere ganger har jeg opplevd denne lettelsen, der jeg vurderer min egen situasjon og ser at ting kunne vært så mye værre, at jeg selv egentlig ikke har det så ille som jeg trodde før jeg møtte noen som følte på enda større kaos en meg selv. Man blir på en måte lettere av å høre at man ikke er aleine om å slite med denne raslingen i sjelen og å aldri finne roen til å slå seg ned. Det er befriende og høre om andres problemer, fordi da kan man glemme sine egne for noen minutter, og man innser at i bunn og grunn har man det egentlig greit…
som når du raser innvendig og endelig eksploderer i raseri og sinne, du får en eksplosjon og en reaksjon som har lagt i kortene lenge, men du har bare ikke fått den siste dråpen til å få begeret til å renne over, og etter eksplosjonen føler man seg fri igjen, som om alt bare er borte og ikke tynger deg lenger. Det er klimax etter lang tid med press og kroppens villrede. . Det er ett resultat av at man har holdt ting inne for lenge, og plutselig er alt der ute og du er med ett fri..
Å nå disse øyeblikkene, der alt bare rakner, der man banner og steiker og føler på fullstendig kaos, hele verden bare går under rett foran øynene dine, alt kommer ut i enten tårer eller store og høye ord man ellers holder seg for god til å si høyt, og etterpå føler man seg fullstendig tom, likegyldig på mange måter men også lettet over at trykket innvendig plutselig og på magisk vis er borte. Slik er det for meg noen ganger og høre at andre har det værre en meg selv, og jeg føler meg en smule slem som sier dette høyt! Noen ganger hjelper det at jeg ikke har det værst, at jeg ikke er mest skadet, at jeg ikke er foralltid ødelagt og at det er en ende på problemene, etterhvert blir man lappet sammen, man kan begynne å leges igjen, men først må man forstå fortiden og hvem man egentlig er. . Det føles godt at noen har det værre en deg selv, og det føles godt å ikke være aleine om å ha det vondt, man tar på mange måter bort brodden av smerten når man kan dele den med noen andre.
Det finnes en millioner veier inni rusen og hver enkelt av oss bærer med oss en unik historie, og på samme måte finnes det en millioner veier utav den. Det er komplisert og ingen fasit og magisk formel eller en kur for den del, veien er hard og lang og mange gir opp! Og jeg forstår dette så inderlig godt.
Dette er ingen konkurranse om hvem som har det værst eller hvem som har rusa seg hardest eller mest, og jeg har mange ganger fått kommentarer på at vi rusavhengige virker å konkurrere om hvem som er værst iblandt oss. Jeg vil tørre og påstå at det heller er tvert imot, jeg kunne ønske at min historie var en rosenrød solskinnshistorie jeg var stolt over, det finnes ingenting i fortiden min som jeg bærer med lett hjerte, og det kravler faktisk under huden min hver gang jeg sier høyt at jeg er en narkoman. Det sitter langt inne og det er kort tid siden jeg klarte å innfinne meg med at jeg er rusavhengig, fordi det er så stigmatisert der ute og jeg føler meg svakere og som ett dårligere menneske med en gang jeg innrømmer det høyt. Det siste man ønsker er jo å møte noen for første gang, og si høyt at man er en narkoman, det betegner deg som menneske med en gang du sier det høyt og preger også førsteinntrykket til mennesket du møter, du får en label på deg uansett hvor mye man nekter for dette, og mennesker flest er mer dømmende enn vi liker og ta innover oss. Vi mennesker dømmer hverandre. Punktum!
Jeg har funnet min vei utav rusen etter 18år med rusmisbruk, jeg har gjort alle feilene man kan gjøre og rota det skikkelig til for meg selv, jeg har gått på smell etter smell og har gjort feil som vil prege resten av livet mitt, og fikk livet i gave da jeg falt ned og knakk ryggen rett av og stod i fare for å dø av blodsykdommen som ble oppdaget. Jeg måtte lære på den harde måten, bokstavelig talt! Men jeg kunne gjort som alltid og bare børstet det av meg, skrevet meg ut etter å ha frisknet opp etter operasjon og fortsatt i det mønsteret jeg alltid har gjort. Jeg måtte ta ett skikkelig oppgjør med meg selv, og jeg måtte bli skikkelig forbannet på meg selv og min egen rus før jeg innsåg alvoret, jeg måtte for første gang i mitt liv legge ansvaret for min rus der den burde vært hele veien, nemlig hos meg selv, og opplevde å få rusen helt oppi halsen. Jeg måtte først stå fullstendig ansvarlig for alle mine tåpelige valg igjennom 18år med rusen før jeg innsåg galskapen og at jeg sakte tok mitt eget liv. Det var ingen andre å skylde på og jeg opplevde for første gang i mitt liv og hate rusen og meg selv for å ha latt den kontrollere meg og min rolle her i verden.
Jeg er ikke bare Monica som er rusavhengig, jeg er en datter, forlovede, venn og bekjent, men aller først så er jeg en mor! Når de to perfekte barna mine ikke var nok til å få meg til å slutte å ruse meg, på tross av den store kjærligheten bare en mor kan føle og kjenne seg igjen i, så sier det litt om hvor sterk denne kraften i en avhengig er, det sier litt om hva som skal til for å slutte å ruse seg. Det er ikke gjort på en dag, og det hjelper ikke å ta ifra mennesker rusen, sette dem på antabus eller bure dem inne, dem må gjøre det for seg selv og fordi dem har ett indre ønske, ett ekte ønske om å endre livet sitt. Det nytter ikke med tvangsinnleggelse, det funker bare for å redde livet til mennesker, for den lille perioden du kan ha dem på tvang. Det nytter ikke å reise rundt og prøve å omvende mennesker som ikke ønsker det, og min historie nytter ikke for mennesker som ikke er mottagelig for å slutte, eller endre livet sitt.
Jeg måtte stå i reell fare for å dø, før jeg innsåg at jeg har lyst og leve. Det må noe kraftig til, der du ser konsekvensene av rusen din før du innser hvor blind du har vært. Det nytter ikke å fortelle en rusavhengig at du har vært i kjelleren og at dem må slutte å ruse seg for å unngå og ende opp som deg. . . Det har aldri fungert for meg å høre at andre vet hvordan jeg skal leve livet mitt, og hver gang noen ba meg om å slutte å ruse meg gikk det bare en jævel i meg som gjor at jeg bare drakk enda mer. Man må i kjelleren, og gjerne i kjelleren nedenfor kjelleren før man innser hva man holder på å miste.
Alle må finne sin vei ut, og plukke ut det som funker for dem. Ingen har noen fasit på dette livet, eller hva som er rett og galt, samme med rusfriheten, du må gjøre den til din egen, gjøre det på grunn av dine grunner, og leve slik livet fungerer for deg selv. Livet er ett puslespill som blir til mens du legger det, bit for bit begynner det å gi mening og ett fullt og helt bilde.
Ofte igjennom dette året vi snart er ferdige med har jeg opplevd å stå i situasjoner der jeg ikke har ant hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle håndtere det på best mulig måte, og jeg tror veldig veldig mange andre står i samme situasjonene. Når man har rusa seg i mange år har man null kontroll, null kontroll over ting «normale» mennesker alltid har håndtert og tatt som en selvfølge, det er slike ting som er en del av dette voksenlivet som jeg og veldig mange andre går glipp av på grunn av livsstilen våres.
Vi blir gjerne sendt til nav for økonomisk bistand og akutthjelp, vi får noen søknadsskjema som er endeløse der dem ber oss om informasjon vi ikke en gang aner hva er for noe, foruten våres egne navn og kansje personnummeret våres, vi blir bedt om å føre opp alle utgifter, alle inntekter og hva vi trenger hjelp til, og mange av oss aner faktisk ikke hva vi trenger, eller hva utfordringene våres er, og jeg har faktisk møtt mennesker som ikke en gang aner hva ett «normalt» hjem inneholder av møbler og inventar, alikevel blir det tatt som en selvfølge at vi skal klare alt dette uten å ha gjort det før. Jeg kritiserer aldri systemet av prinsipp, men er det ikke mulig og gjøre dette lettere for mennesker som sliter ifra før? For jeg vet selv hvilken tortur det var for meg å i det hele tatt møte opp på ett offentlig kontor, og utsatte og avlyste timene mine etterhvert, jeg hadde fullstendig angsten i halsen hver gang jeg entret døren der, og tankene mine vandrer til hvor mye lettere dette hadde vært om jeg hadde med meg ett menneske som kjente meg, og som kunne være på min side i saken, som visste om rettighetene mine, og som kunne geleidet meg igjennom disse lange søknadene som like godt kunne vært skrevet på gresk.
Det er kompliserte saker som omhandler alle aspekter i livet, hvert enkelt menneske har sikkert 10 forskjellige utfordringer, og dermed 10 forskjellige instanser og forholde seg til, man blir nødt og fortelle den lange og kompliserte historien sin til de 10 forskjellige instansene, og sikkert 10 ganger på hver instans til 10 forskjellige mennesker, det blir en del ganger, og jeg forstår at man gir opp! Om man lager ett tankekart over alle aspektene i ett menneskes liv, og problemstillingene, og ganger dette med alle gangene man må purre på systemet for å få saken sin igjennom, så kjenner jeg at pusten går utav meg, og jeg er EDRU!
Dette året her har jeg viet til dem jeg bryr meg om, og har brukt min egenerfaring og kompetanse til å lette hverdagen for mange. Når man sitter i rusen og bare ser problemet er det vanskelig å finne enkle løsninger, og disse ser jeg og tar tak i. Jeg kunne virkelig ønsket at jeg hadde ett slikt menneske den gangen jeg slet som værst, og tenker at dette er noe man må fokusere på fremover! Det finnes mye støtte og hjelp i rusteam og psykisk helseteam, men alt kan bli bedre! Det er så mye rot der ute! Ett virvar av problemer, og jeg forstår så inderlig godt hvor mye mot det skal til, for å fikse opp! Selvom det er det eneste man ønsker seg, så klarer man ikke det når alt bare er kaos. Vi trenger rett og slett noen som rydder opp, slik at vi kan fokusere på problemet som er størst av alt, nemlig oss selv og å bli frisk igjen.
Mange av disse problemene utløser store eksplosjoner iblandt folket. Det fører til at mennesker eksploderer på NAV-kontorene og det som egentlig er frustrasjon kommer ut i sinne og raseri imot systemet som egentlig bare prøver å hjelpe. Vi kan ikke la det gå så langt! Vi må finne en løsning slik at menneskene ikke blir så frustrerte at dem går av skaftet over små bagateller man kunne ha fikset for lenge siden. Det er viktig at når man fastsetter en avtale, så holder man den! Sier en at man skal ordne noe, så gjør man faktisk det, og dette må gå begge veier.
Jeg ser en ekkel utvikling som jeg ønsker å gjøre noe med. Fine gode mennesker føler seg misforstått og lite respektert når dem ytrer meningene sine til systemet. I en kaotisk hverdag skal det lite til for å velte lasset, og små bagateller kan føre til ekstreme følelser. Jeg stemmer for en endring for mennesker som sliter, vi må gjøre det lettere og sortere problemer og finne løsninger som fungerer i lengden. Brukerene må bli hørt og føle på at dem blir møtt med respekt, og dette går selvsagt begge veier!
I denne rusfrie tilværelsen står jeg plutselig med situasjoner der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, eller hva gangen i tingene er. Jeg tenker at når jeg ikke klarer å finne utav ting, og må gå igjennom en svær papirmølle for å nå igjennom, så ville jeg nok aldri tatt den runden når jeg var i rusen. Om noen bare hadde ryddet opp, organisert for meg og gitt meg løsninger som fungerte, så hadde rusen kansje ikke vært så lukrativ lenger, og jeg hadde muligens funnet freden i meg selv lenge før. Det skal så lite til! Og jeg er glad for at jeg kan være en av de rydderene som jeg snakker om!
jeg føler meg treig og seig i både kroppen og i hodet, alt går i sirup og jeg fungerer ikke som normalt. Jeg får gjort det mest nødvendige, og alt annet må bare vente, for mentalt er jeg ikke der jeg ønsker å være. Jeg har vært hos psykolog, og også han mener at det ikke ligger noen alvorlig diagnose i bakgrunnen og lurer, ruskuratoren min igjennom mange år mente det samme, at bare jeg kuttet rusen så ville jeg bli frisk. På mange måter er det betryggende men lite oppklarende, og jeg kunne ønske jeg hadde noe håndfast og forholde meg til, for slik som med traumene er det ubehagelig at det plutselig kan komme kastet på meg og ødelegge alt jeg har bygd opp over så lang tid. Når den psykiske helsen ikke er på topp, og man alltid føler at man mangler noe, så kan man ikke kjenne på ekte lykke heller.
Psykologen min mener at disse traumene mine er reell frykt, som er normalt med oss mennesker, at anfallene jeg opplever er vanlige reaksjoner etter voldelige forhold. Det vil si at det hele startet med traume, og etterhvert som jeg blir utsatt for dette så blir reaksjonene mindre og lettere og håndtere, og noe jeg etterhvert kan leve med. Å få det innenfor tåleransevinduet mitt blir utfordringen, det vil si at jeg kommer til ett punkt der jeg ikke mister helt fatningen og går helt inni anfallet når jeg blir utsatt for dette, at jeg klarer å forholde meg rolig og klarer å leve videre etter disse hendelsene fort nok, til at det ikke påvirker livet mitt i den grad det gjør i dag. Det er komplisert ubehagelig og vondt og føle seg svak, men jeg har fordelen i at jeg vet hva som trigger det, og jeg vil tørre å påstå at jeg har rett til å føle det slik.
Jeg spøkte med psykologen i dag da han mente at jeg bare hadde en diagnose rundt rus, og at denne diagnosen blir slettet 1år etter ruskutt, jeg sa jeg ønsket meg en kul diagnose, ikke en diagnose om ødelagt barndom eller traumer, bare en diagnose som høres kult ut, det hele var bare en spøk mellom meg og psykologen min. Hehe.
Videre i dag er planen som alltid og ha gruppe, som alltid på onsdager, og jeg kjenner at jeg behøver den en gang i uka. Det er noe som mangler uten den, og akkurat nå klarer jeg ikke helt å forestille meg livet uten, selvom den er ganske så fersk og ny denne gruppa våres. Aldri hadde jeg trodd at livet ville ta en slik vending, og da er det viktig for meg å ha mennesker rundt meg som vet hva dem snakker om og som kan relatere seg til det jeg går igjennom. Ingen andre kan forstå på kaoset jeg ofte føler på bedre en disse som faktisk har kjent på dette selv, og jeg får mye mer utav å dele til mennesker jeg vet, vet 🙂
Traumene mine er noe jeg ønsker å gjøre noe med og arbeide med NÅR jeg opplever dem, når jeg ikke føler meg totalt traumatisert og når det ikke er ferskt så har jeg mest lyst å glemme det og gå videre, men hva om det skjer igjen og igjen? Og hva om det blir sterkere neste gang? Denne gangen klarte jeg og beholde hodet oppi det hele, hva om traumeterapien setter igang traumene igjen og jeg må igjennom to uker med indre krig igjen? I dag skal jeg til psykolog igjen, og jeg har ytret ønske om å gå nærmere inni traumene mine for og være sterk nok til å takle disse demonene ifra fortiden min, men da stod jeg midt oppi det og kjente at det var viktigst av alt.
Traumer er komplisert og dem kan aktiveres av uforklarlige ting. Hos meg er det noe bestemt, noe jeg vet kommer og jeg må finne måter og håndtere det på. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan unngå disse situasjonene fordi jeg bor her jeg bor, og fordi jeg i fremtiden kommer til å plutselig møte på det som trigger traumene mine, jeg kan ikke bure meg inne og unngå og være meg selv, bare fordi disse farene er ute. Men jeg har funnet ut at disse demonene ifra fortiden ikke er reelt farlig for meg, og jeg har jobbet knallhardt med meg selv for å komme meg ovenpå siden sist anfallet ble utløst. Jeg er ikke villig til å leve med disse traumene, og må jobbe med dem også i gode perioder, det er jo da det fungerer best.
Det er vanskelig å forklare fordi det er så komplex. Jeg har opplevd ting i fortiden som handler om kontroll, noen hadde den fulle og hele kontrollen over meg, og hver gang jeg får en fornemmelse av at dette mennesket er i nærheten så går jeg i fullstendig lockdown. Det er som å bli kastet tilbake til kontrollen, som om jeg ikke har forandret meg det slag, at jeg er den svake jenta som lot andre kontrollere seg, og jeg er klar for å bryte dette mønsteret som bare går utover meg selv. Jeg kan ikke la fortiden styre hverdagen min lenger, da vil jeg ikke klare å være rusfri over tid, jeg må finne meg metoder der jeg kan jobbe med meg selv, og gi slipp på en periode i livet mitt jeg angrer mest på. Jeg ligner overhode ikke lenger på den jenta, jeg er sterk nå og er klar til å gå videre.
Det føles ganske så rart å si at jeg ser frem til å gå til psykologen min hver gang, og dem som kjenner meg vet hvor stor angst jeg hadde for slike ting. Jeg mura meg inne og fortalte aldri noe til noen, og slapp ingen inn i mitt univers, jeg holdt alltid alt for meg selv og nå sitter jeg og åpner meg for hele Norge på en blogg, der jeg ikke aner hvem som leser eller hvilke motiver dem har. Åpenheten har reddet meg i mange situasjoner, som ville ført til rus igjen, og når man deler tar man brodden av alle disse tingene som ville være farer for ett menneske som meg, jeg er lei av å bære på alt dette aleine, det blir tungt etterhvert, og det er faktisk ikke så farlig og blottlegge seg offentlig på en blogg lenger, jeg har gjort værre ting før 🙂 ha en strålende onsdag alle sammen!
Legger ved bilde av Mikkel rev som vi satt i bilen og såg på lenge i går! Fasinerende dyr!
Bokstavelig talt skremte denne tanken meg såpass at jeg fikk fullstendig panikk! Tanken om å kunne leve ett rusfritt liv og fullverdig liv var en fjern tanke jeg aldri vurderte, og jeg husker hvor sint jeg ble på både ruskuratorer og folk ifra systemet når dem mente at alkoholen var ett problem! Jeg klarte ikke å fatte hvordan i alle dager disse menneskene kunne sitte å si noe slikt, for jeg hadde fullstendig kontroll når det kom til rusen. Jeg hadde tross alt kuttet sprøyta! Og der ligger poenget!
Jeg ser noe som går igjen overalt når det kommer til diskusjoner og holdninger iblandt folket! Og hos meg selv følte jeg meg rusfri den gangen jeg kuttet narkotika, og begynte å drikke isteden, for min rus var ikke alkoholen, det var sprøyta og narkotika jeg slet med og måtte kutte. Jeg vurderte aldri at jeg var en rusmisbruker fordi jeg hadde klart å kuttet narkotika, alkoholen var jo lovlig vare og alle drakk jo normalt. Jeg kunne klare å kontrollere alkoholen, jeg ønsket å lære meg å drikke slik som alle andre såg ut å håndtere, lite visste jeg hvor dum og naiv og blind jeg var for min egen rus. Rusen gjør deg blind, og når du kutter ut narkotikaen, prøver hjernen å lure deg, samme som når du kutter alkoholen og starter med medisiner som beroligende, du bare forflytter rusen og innser ikke at det er like ille før det har gått helt over styr også med den nye rusen din.
Jeg har vært en mester på å lure meg selv! Og det er kort tid siden jeg klarte å innrømme for meg selv at jeg er en narkoman, det ligger litt lengre inne for meg enn å være alkoholiker, fordi jeg har mange alkoholikere rundt meg og kjenner det gamet, men veldig få virkelige narkomane. Det er så mye tabu rundt akkurat dette, og det har tatt meg enorm lang tid og innse at jeg rett og slett er en rusmisbruker, det betyr at all rus er rus for meg, og jeg er avhengig helt uavhengig av hvilken type rus det er snakk om. Jeg faller som en flue for alt som stimulerer hjernen min, og nå er min store oppgave og finne sunne rusmidler i form av naturen, trening, sosial omgang med andre mennesker og å vokse som menneske, ett rusfritt ett.
Den mest skremmende tanken jeg kunne tenke før var denne tanken om å leve fullstendig rusfritt, hvordan i alle dager skulle jeg klare dette? Og den dagen Eysteinn kom inni livet mitt og introduserte meg for rusettervernet, og jeg sa ja til å bli leder for en selvhjelpsgruppe selv kjente jeg panikken i kroppen! Jeg skalv som ett aspelauv når jeg innsåg ansvaret jeg hadde sagt ja til, helt uten å tenke meg om. Jeg innsåg at jeg hadde gitt en lovnad om rusfrihet, og hvordan i huleste skulle jeg klare dette? Jeg hadde jo aldri klart dette før! Jeg må si jeg ikke var så høy i hatten når jeg oppdaget at jeg ubevisst hadde brent alle mine broer, og gjort det fysisk umulig for meg selv og gå tilbake til stimulansen jeg har vært avhengig av hele livet mitt, jeg måtte lære alt på nytt, og måtte innse at jeg måtte forandre hele meg for å bli møtt som jeg ønsket i denne nye verdenen..
Etterhvert som tiden gikk oppdaget jeg livsgnisten i meg, og rusen i disse småtingene som skjedde i hverdagen, jeg startet på lappen og endret mange ting rundt meg, jeg gjor ting som jeg aldri i mine villeste fantasier hadde trodd jeg kunne klare, eller få lov til å gjøre. Plutselig ga disse tingene mer mening en rusen ga meg, og jeg oppdaget en fred i meg selv. Jeg ville tro at det rusfrie livet ville skape stor kaos og forvirring, og mange ganger har jeg opplevd ting som har satt meg helt ut, men i bunn og grunn finnes det en indre fred i alt jeg gjør, og jeg får roen på meg til å gjøre fantastiske ting også for andre mennesker. Denne rusfrie tilværelsen som skulle bli så ensom, og jeg ville sitte her aleine, har gitt meg så mange bekjentskaper og ekte vennskap jeg aldri hadde fått med livsstilen jeg hadde før. Plutselig oppdaget jeg tilliten til mennesker som aldri har hatt det for meg før, det ble viktig! Tilliten som jeg aldri har higet etter ble plutselig noe jeg ikke ønsket å miste, og jeg startet å oppleve ekte kjærlighet for menneskene rundt meg, ikke slik overfladisk som når du spør noen om hvordan dem har det, og egentlig ikke bryr deg, men genuint bli opptatt av andre. Plutselig fikk jeg tanker om at dette faktisk er mulig og gjennomføre, dette rusfrie livet som skremte dritten av meg før, har blitt det viktigste jeg noensinne har følt.
Den gangen klarte jeg ikke å forestille meg ett rusfritt liv, og nå klarer jeg ikke tanken på å gå tilbake, og det skal mye til for at jeg skal endre synet på akkurat dette. Jeg er bevisst på hvor kort veien kan bli tilbake, jeg kjenner farene før dem kommer, og gjør alt jeg kan hver eneste dag for å nyte denne tilværelsen, denne drømmen jeg alltid har hatt om ett normalt liv, men aldri trodd jeg ville oppleve. Å leve rusfritt er skummelt som bare det! Man klarer ikke å forestille seg livet uten rusen, men man får oppleve ting rusen aldri ville kunnet gi deg, og rusfriheten gir deg mot og styrke du aldri trodde du hadde i deg. Jeg anbefaler denne veien til alle, men ingen har sluttet å ruse seg på grunn av at noen andre har sagt dem må det, man må finne ønsket i seg selv, gjøre det for seg selv, og kjempe som faen for det man tror på! In the end er det hele verdt det <3 jeg lover.
Jeg har en munn bare en mor kan være glad i, og munnen min bærer preg av både tannlegeskrekken som holdt meg unna tannlegen i ett tiår og amfetaminen som jeg peisa i meg uten å tenke konsekvenser. Jeg gikk faktisk med konstant tannverk i ett år før jeg måtte på hastetime hos en tannlege som ikke såg annen utvei en å trekke 4 jeksler på en gang, fordi tilstanden var så ille.
Munnen min bærer fortsatt preg av narkotikabruken min, og jeg har gått til tannlegen i 12år nå for å fikse gammel skade, og har fortsatt to rotfyllinger til før jeg er ferdig med dette eviglange prosjektet. Først nå ser jeg enden i tunellen, først og fremst fordi jeg ikke vender meg og snur når jeg kommer til den siste døren inn til tannlegen, og klarer å følge opp timene jeg har uten å måtte ta masse beroligende før jeg klarer å sette meg i stolen.
Dette skal tannlegen min ha en stor del av æren for, og hun har faktisk klart å fjerne denne angsten jeg hadde for tannleger, hun vet når hun skal slutte og når jeg virkelig mener alvor med hylene mine, hun forstår at tannsteinmaskinen hennes aldri skal inni min munn og at alt skal gjøres manuelt! Hun forstår også situasjoner som i dag, der jeg verker i ryggen at hun prioriterer andre ting en rotfylling som tar 2 timer.
Å bli møtt med forståelse for skrekken og å bli respektert i stolen er viktige ting når tannlegeskrekken skal bort, for tennene blir ikke bedre av å unngå disse timene, og in the end så går det faktisk bare utover meg selv, og tannpinen går faktisk ikke over uten en time der, det har jeg prøvd i såå mange år og få meg selv til å tro motsatt.
Jeg kan herved kunngjøre at min tannlegeskrekk faktisk er over, jeg har blitt voksen og flykter ikke lenger ifra det som gir meg angst, jeg trosser angsten hver gang jeg føler den, og lar den ikke gro seg stor og jeg forer ikke min egen angst ved å unngå farene som er der ute. Jeg tenker at når jeg bruker denne tøffe kjærligheten mot meg selv, så gagner det meg best i lengden, og livet er for kort til å gå rundt og være redd for ting som i hovedsak ikke er farlige. Og selvom jeg har en hovedtanke om at tannleger liker å pine andre mennesker, så er min tannlege ganske så ok!
I dag føles det slik, at alt ugangen jeg har gjort iløpet av livet hevner seg og at karma er etter meg! Alt som kan gå galt gjør det, og jeg sitter med smerter fra helvetet i ryggen og spiser mat før jeg skal til tannlegen og rotfylle! Jeg ser virkelig ikke frem til å toppe smertene mine med enda mer smerte og ubehag!
Jeg skulle hjelpe pappa og handle og flere ganger holdt jeg på og gå i bakken. Jeg innser at jeg ikke er så sterk rent fysisk, men jeg blir like sjokkert hver gang når jeg ser hvor lite jeg faktisk tåler. Jeg er totalt imot alt av smertestillende også, noe som igjen går utover meg selv og livskvaliteten. Karma is a bitch! Og å gå ifra å være helt oppegående til å gå med knekt rygg og masse metall i kroppen anbefaler jeg ingen, aldri i verden trodde jeg at den siste fyllekula mi ville prege resten av livet mitt på denne måten, og savnet etter alle disse tingene jeg ikke lenger kan gjøre er ett faktum. Det eneste man kan gjøre er å fokusere på alle disse tingene jeg fortsatt kan, og jeg høres sikkert negativ ut, men det er smertene som taler for meg akkurat nå.
Dette er en av disse dagene der det er tryggest og bare holde seg i ro og hjemme, man kjenner bare på seg at alt kan gå galt i dag, og denne dagen føyer seg inni rekken over dårlige dager. Jeg tenker at om jeg nå hadde gått i fast jobb, og måtte ringe til arbeidsplassen min hver gang jeg hadde en dårlig dag, så ville jeg blitt lite likt der og bare en negativ kollega som la byrdene over på andre hele tiden, jeg er glad jeg har det såpass flexibelt akkurat nå, og at jeg kan styre mine egne dager. Mitt værste mareritt er å aldri komme meg i jobb igjen, og ikke føle meg nyttig eller som en ressurs men heldigvis har jeg mange prosjekter på privaten som gir meg denne følelsen av å ha gjort noe bra. Kroppen min svikter meg fullstendig idet snøen kommer ned i fjellene, det er som om jeg kjenner platene og skruene i ryggen og hver eneste bevegelse er ubehagelig og vond. Jeg prøver og holde fast på tanken om at det vil bli bedre, men den drømmen slukket legen som fortalte meg at etter 1år så ser man hvordan livet videre blir, og for min del gruer jeg meg litt. Det er tross alt 1år siden den 18.desember, og fremgangen har på en måte flatet ut, og det eneste jeg kan gjøre nå er å tilrettelegge for handikappet mitt.
Tankene mine vandrer til hvordan livet mitt ville være om jeg bare fortsatte og ruse meg som jeg ellers ville gjort, og takket være legen på Førde sjukehus så tok jeg en ny vending i livet. Hun fortalte meg rett ut at jeg ville dø om jeg dro hjem og fortsatte, og for første gang trodde jeg på det. Jeg har fått fortalt mange ganger at dette vil bli døden min, men jeg har aldri lyttet og tatt det til meg. Om jeg hadde gått med disse smertene ville rusen tatt meg fullstendig, og det ville blitt nok en ynskyldning til å ruse seg enda mer. Å tenke på det andre utfallet er skummelt, og jeg blir bare enda mer takknemlig for det livet jeg nå lever! Å være fullstendig kontrollert av rusen sin, som man selv har valgt, og ikke komme seg ut eller se noen håp unner jeg ingen. Jeg viser nå veien, og håper andre følger med.
Jeg har med hånden på hjertet ikke forsovet meg til noe som helst siden jeg slutta å drikke, og jeg er den som er først våken alltid. Men i dag skjedde det altså, og jeg gikk glipp av legetimen der jeg skulle ta opp viktige ting for fremtiden og hadde planlagt dette i lang tid siden legene er sprengte for tiden, og det er vel den siste plassen man ønsker å være i disse tider. Jeg sitter her litt skamfull og prøver å finne på ynskyldninger for hvordan dette kunne skje, men i bunn og grunn er det kun min egen feil som slår av vekkerklokka i ørska etter tidenes natteparty! Jeg satser på at jeg får time snart igjen, og begynner å grue meg til tannlegetimen jeg har.
Jeg sitter her og føler meg litt upålitelig som har klart å forsovet meg, jeg som aldri møtte til noen timer før uten at det gikk på sanvittigheten løs, før var det egentlig oppstandelse om jeg i det hele tatt kom til timene mine, og nå føler jeg uro i kroppen når jeg ikke møter. Verden er forunderlig på alle måter!
Livet forandrer seg etterhvert som jeg faller på plass i denne nye tilværelsen, alt går i rutiner og faste rammer og jeg tar meg selv i å føle på trygghet som alltid har vært fraværende i livet. Vi har funnet en tralt som funker for oss, det er så mange ting å bli vant med og jeg føler på ansvar jeg aldri har hatt før, jeg kjenner jeg brenner for andre mennesker også, jeg som alltid har hatt mer en nok med meg selv, det føles som jeg har mer overskudd også til andre, og det føles godt.
En ting også som jeg har lagt merke til den siste tiden er hukommelsen min og evnen til å ta til seg kunnskap! Jeg er veldig glad i quiz og i å lære, men jeg har alltid hatt problemet med å huske det jeg lærer over tid, og ofte har jeg lært noe en kveld i beruselsen og ikke husket noe dagen etter, men nå sitter det og jeg plukker opp ting ifra det blå og kan svare på ting jeg ikke trodde jeg kunne. Det er merkelig! Jeg har jo alltid vært glad i å lære, men selv på videregående hadde jeg problemer med å få stoffet til å feste seg, jeg kunne det vi leste om, men det forsvant etterhvert som prøvene var over, jeg gikk ut med gode karakterer, men sitter igjen med en følelse av å ha glemt alt vi lærte. Jeg tror at om jeg i dag hadde startet på skole, så hadde jeg fått med meg mye mer en den gangen da jeg kombinerte skole og alkoholen. Det er bare ett under at jeg klarte å fullførte både yrkesfagene og almen påbygg.
Jeg har mange ganger vist at om jeg bestemmer meg for noe, så klarer jeg å fullføre det, det har jeg vist igjennom skole og jobb. Jeg er heldigvis en sta jævel som aldri gir meg og håper at denne rusfriheten også er en del av denne pakka, noe jeg virkelig har bestemt meg for, og ikke bare er ett blaff som jeg lenge var redd for. Jeg var nemlig redd for at jeg en dag bare ville våkne opp og søke til rusen igjen, men jeg har lært at også sprekkene er en lang prosess som først skjer i våres egne hjerner. Jeg har mange fordeler i denne kampen, jeg har alt jeg trenger til å ta denne feiden med rusen, og jeg har bestemt meg for at den aldri skal få lov å bestemme over livet mitt lenger. Det er for mange negative ting rundt den, og om jeg hadde kunnet lære meg og drikke og kose meg med dette, så hadde jeg knekt den koden for lenge siden og klart å beherske den, jeg er en alkoholiker, det betyr at jeg faktisk er allergisk mot alkoholen, på samme måte som diabetikere og andre allergiske, kroppen min tåler det ikke, derfor lar jeg være. Jeg har nå ett valg og jeg tar det hver eneste dag, jeg velger livet for første gang.
Da har jeg og min kjære vært og handlet julegaver, og dem som kjenner meg vet at dette er en ny opplevelse for meg, og jeg har faktisk ikke handlet julegaver siden jeg mistet barna mine! På merkelige vis får jeg mange pakker på juleaften, men kjøper aldri gaver til andre en foreldrene mine og barna mine, så jeg har mange rundt meg som aldri har gitt meg opp, eller så er det at mamma setter meg opp på pakkene hun sender ut. Vi har fått masse for pengene, og vi som går på nav begge to må prioritere, så i år satser vi på omtanken vi legger i gavene foran pris 🙂 jeg har heller aldri forstått disse som kjøper grisedyre gaver til hverandre, det er tanken bak som gjelder og jeg selv blir mest glad for de gavene som jeg kjenner er gitt i kjærlighet! Her satser vi på koselige gaver som sier noe om betydningen menneskene rundt oss har for oss <3 hele kjøkkenet er nå fylt opp med gaver som venter på å bli pakket inn, og jeg med min rygg trenger tiden, for her går det kraftig seint!
Jeg merker at jula faktisk kan bli noe jeg gleder meg til, jeg kjenner det på stemningen i kroppen og med tanke på at denne høytiden har frembringt enorm angst i meg, så er jeg på gli og nærmer meg å kunne si at jeg faktisk gleder meg 🙂 etterhvert som forberedelsene kommer i havn og vi unngår og stresse med tingene, så har jeg litt sansen for dette. Det handler om medmenneskeligheten og kjærligheten for hverandre, og i min ånd på alle punkter! Jeg håper bare at jeg kan spre litt juleglede hos mennesker som liker julen like lite som meg 🙂 når jeg klarer å finne en smule glede i dette, så regner jeg med at det er mulig også for andre :).
Denne dagen her har vært behagelig og deilig, og jeg lader opp til rotfylling hos tannlegen og en legetime i morgen, og jeg kjenner på denne angsten for de begge. Jeg har vel brukt mesteparten av livet til å unngå disse for alt det har vært verdt, og resultatene er ødelagte tenner og en skrantende helse på grunn av livsstil.. man vinner ingenting på å unngå noen av dem, og forholdet mitt til både leger og tannleger har komt seg kraftig.. nå setter jeg meg i tannlegestolen lett som det er, og før måtte jeg ha med meg noen som fysisk tvang meg innpå kontoret der, ofte stakk jeg med heisen ned igjen, eller stoppet utenfor døren og bare snudde, så jeg har kommet langt også når det gjelder denne skrekken for leger generelt. Jeg har blitt voksen og innser at dem bare ønsker mitt beste, selvom jeg har en indre tanke om at tannleger faktisk digger jobben sin og torturen dem kan utsette pasientene for, jeg tror hele rusen deres ligger i akkurat dette, og en periode måtte jeg faktisk gå på legekontoret 1 time før tannlegetimene mine og få kraftige doser beroligende bare for å klare å møte opp. Å face frykten har alltid hjulpet meg over kneika, og jeg blir provosert over mennesker som er redd ufarlige ting og som ikke gjør noe med det, og forer angsten sin ved å unngå det dem er redd for. Jeg er knallhard med meg selv, men også med andre, det er tøff kjærlighet som funker.
Jeg prøver å få orden på kaoset rundt oss, med gaver og prosjekter som skal ferdigstilles, jeg hater å ha masse uferdige ting rundt meg og prøver å få unnagjort alt fortest mulig. Vi har bestemt oss for at vi skal pynte til jul den 1.desember, så nå prøver jeg og rydde og vaske i krinker og kroker før den tid, jeg satser på at førjulstiden blir en ny og fin opplevelse for oss to her i heimen, og det føles så rart å sitte og si at jeg skal pynte til jul og pakke inn gaver til menneskene rundt oss. Psykisk tror jeg at jeg allerede har tatt ett oppgjør med denne perioden i året som alltid har vært en mørketid for meg på alle måter. Jeg har så lyst og være glad i jula, og som mor på avstand må jeg finne andre måter og feire ekte jul på. Det er så mange av disse tradisjonene som blir meningsløse uten barna i huset, men vi må bare finne våres egne måter og egne tradisjoner, for det er tross alt den første julen sammen vi feirer <3
