Bilnøklene mine betyr mange dype ting for meg

Annonselinket innlegg

Når jeg ser på bilnøklene til ravegutten min som står nede, så tenker jeg akutt på bilkjøring og slikt, men jeg tenker på ansvaret.
Ansvaret jeg har når jeg setter meg i bilen min, nå når jeg skal ta sertifikat, og bli voksen.
Mamma ga meg gavekort til 18årsdagen min, lite visste hun att 14år senere ville jeg skjerpe meg, forandre livet mitt fullstendig på ett par mnd, og kreve henne inn for dette gavekortet. Men jeg tror ikke hun har noe imot dette, siden det drypper på henne dette også.
Jeg tenker ikke på å kjøre fort, få lappen i hastverk, og jeg tenker ikke at jeg lærer så fort at jeg kan ta større og større tjangser.
Jeg prøver å ta til meg alt av tilbakemeldinger når jeg sitter bak rattet, og noen gidder å bruke tid på å lære meg.
Hele tiden når jeg kjører så hører jeg stemmen til de ulike i hodet og tenker over hva jeg gjør, og hvorfor jeg gjør disse tingene.
Jeg tenker holdninger til bilkjøring er viktig, det er mange dårlige sjåfører der ute som ikke skulle hatt lappen. Dem tror rett og slett dem er for god, og tar tjangser dem ikke skal ta.
Jeg føler jeg lærer fort, og får den tilbakemeldingen fra alle jeg kjører med.
Mamma er livredd bilkjøring, og kjører ikke selv bil. Hun skriker, gasser, bremser og styrer om hun ikke føler seg trygg, og vi har hatt mange bilturer igjennom livet der hun rett og slett har trodd att hun skal dø (draaaaama). Men med meg sier hun att hun føler seg trygg, og eneste gangen hun har sagt ifra til meg at jeg må roe meg var i gårkveld, men da gasset jeg bare for å få opp farten for å ikke sinke trafikken, og jeg hadde god klaring, og var under fartsgrensene! Det var mørkt, så da fikk vi testet ravegutten min i sving og regn! Det er viktig å bli kjent med denne karen her, han skal føre meg til mange plasser, og det er viktig vi samarbeider godt for å kjøre masse trygg kjøring fremover, og det kommer til å bli mange kjekke turer.
Når jeg ser nøklene mine ser jeg fremgang, jeg lærer og vokser, jeg ser suksess, jeg har klart å kjøpe min egen skikkelige bil som ikke holder på å falle sammen. Jeg ser stolthet, over meg selv og min familie. Jeg ser en egen kamp, fordi jeg stresset hodet av meg for å fikse denne bilen, med bank, med organisering av tur, og alt dette praktiske! Kampen min ble til ett resultat, og jeg lar meg selv ha lov til å være stolt over dette. Bilen står for Rusfrihet, og bilen kommer til å gjøre det fantastisk kjedelig å sette seg ned å ta seg en øl, og ikke ha muligheten til å sette seg inni dette vidunderet å kjøre i vei! Jeg er selvstendig, jeg kan kjøre til butikken om jeg trenger noe, og slipper å mase på mine kjære venner, jeg kan kjøre mamma på jobb når det høljer ned i fremtiden. Det er så mye jeg kan gjøre for foreldrene mine med denne bilen, men også venner som sliter som i går. Jeg føler meg fri som jeg aldri har fått gjort før. Og jeg håper att mange av dem som fortsatt sliter kan se på dette som att dette faktisk er ett mål dem også kan sette seg. Jeg skulle aldri ha lappen, jeg har aldri sett poenget, men jeg startet på den med en gang jeg ble frisk nok i ryggen og bare hoppet i det, jeg tok ting plutselig veldig fort, og har nå bare 10 kjøretimer med min kjære lærer. Han har allerede meldt meg på mørkekjøring og alle disse stegene hans raser jeg igjennom. Jeg lærekjører masse privat, og prøver å imponere mannen uten å virke for høy på meg selv og tro jeg er for flink. For det er masse å lære for meg, men endelig har hjernen tilpasset seg att jeg er rusfri, og jeg føler jeg blir mer og mer klar i hodet. Tankene er liksom fornuftige. Jeg vet jeg er stor i kjeften og roper høyt når jeg blir skikkelig engasjert, jeg har ikke tallet på hvor mange motivasjonssamtaler jeg har hatt. Jeg kan virke aggressiv men skylder på medisinene, og alt jeg sier er fornuft. Det hadde ingen trodd om Monica Krabben! Jeg har blitt noe, jeg har fremtiden foran meg, og nå har jeg Raven i fremtiden min, iallefall i 10år om jeg steller den pent.
Jeg tar min bilkjøring på høyeste alvor, og vil ikke komme i en situasjon der jeg skader andre eller meg selv fordi jeg ikke er oppmerksom nok. Jeg skal til enhver tid ha oversikt over alt som skjer foran bilen og helst 10 meter frem på lyse dager. Jeg kapper ikke svinger, og i det andre kjørefeltet har jeg ingenting å gjøre såfremt jeg ikke må kjøre forbi noen, eller det er hindring i veien. Om jeg er trett og sliten, og kjenner øya faller ned har jeg ingenting bak rattet på prinsen min å gjøre, og om jeg må ta medisiner som går utover kjøringen min så er det de samme som å drikke øl og kjøre. Som overhode ikke er greit eller lov. Mine holdninger tror jeg har med alder å gjøre, fordi unge mennesker ikke er så gode på konsekvenstenking, kjører for fort og er i altfor mange av ulykkene våres som står i den tragiske statistikken. Jeg ønsker å være en sjåfør som ikke ender i en skadestatistikk og det er mitt ansvar hver eneste dag og ikke havne der, kjøre trygt for meg og alle andre, og holde fartsgrensene til punkt å prikke. Jeg må holde kontrollen selv, så om du ber meg kjøre for fort så ber jeg deg gå utav bilen min, ber du meg miste kontrollen fordi du vet best, så trenger vi ikke å kjøre sammen 🙂 thats it!

Ravegutten og prinsen from the heaven er klar nede, og i dag skal jeg presse mamma og alle andre rundt meg til å kjøre MASSE, så jeg kan lære masse og bli ekspert men ikke høy på meg selv!
Lærekjører sa i dag at jeg bare kan ta teorien så er jeg klar jeg for å kjøre trygt og godt! Etter 12 timer med han syntes jeg dette er imponerende, men jeg er ett menneske som går innfor alt jeg gjør, og om jeg vet att jeg kansje ikke kan fikse det, så unngår jeg det heller. Jeg går kansje glipp av mange muligheter, men jeg føler jeg er mer på den sikre siden da. Og jeg trenger ikke usikkerhet akkurat nå.
Kompisen min er i avhør etter gårsdagens turbulens, så jeg håper dette ordner seg for alle parter. Jeg har gjort mitt i denne saken, og jeg håper folk får den hjelpen dem sårt trenger.
Rørleggeren ringte og kommer for å vurdere hvor dyrt dette blir for Monica Krabben. Håper på en bloggrabatt, så skal jeg heller skryte hemningsløst og blogge om arbeidet deres! ^Hinthint^ sosialklienten slår inn, og den dårlige økonomien før har lært meg godt opp til å ikke ta det første og beste og dyreste. Fornuften har endelig tatt tak 😉 legger med bilder fra dagen til nå!¨

Gymgrossisten med c4 til treningen




Jeg har mistet innlegget som betydde mest for meg her inne

Annonsert innlegg

Jeg håper bloggportalen kan grave opp igjen det viktigste innlegget mitt her inne med 5500 klikk på noen dager. Dette innlegget har altså den tekniske bloggeren (ikke) monica, klart å slettet under redigeringsfrustrasjonen min, og det smerter faktisk litt. Ikke fordi jeg ikke husker hva som stod der og slikt, men jeg brukte tid på å forklare meg i dette innlegget, og jeg følte jeg fikk ut det jeg hadde behov for. Det er jo en stund siden jeg laget dette innlegget, og jeg føler det var dette som startet denne store ballen som ruller i 100 km/t 🙂 og jeg ønsker det tilbake på bloggen. Det er en del av historien, og hører hjemme her.
Jeg hadde også en blogg på blogg.no før i gamle dager, men denne ble slettet fordi jeg var for inaktiv, så jeg skal prøve å grave opp noen innlegg fra denne! Det hadde vært kjekt å lest igjennom det som var skrevet der. Det var der denne bloggingen startet, så jeg føler ikke bloggen min nå er komplett uten starten. Jeg har en egen start her, jeg knakk jo ryggen. Men innlegget som ga meg forståelse på denne lille plassen her hadde vært koselig å delt med dere mange leserene mine <3
Jeg satt her en morgen, exen min som ble min beste venn låg og sov, og jeg tror jeg var mektig fyllesyk den dagen. Jeg var ikke i form men fant dataen min frem og begynte å føre ned noen tanker, og lite visste jeg att hele Måløy eksploderte! Jeg ble plutselig ikke denne annonyme personen som sendte ut exen sin for å handle, fordi hun ikke turde å gå ut selv. Folk la merke til meg, jeg fikk ynskyldninger som ble tatt imot og godtatt på flekken, folk gikk lenger ikke over på andre siden av veien når jeg kom, og folk smilte til meg. Jeg fikk blomster fra folk jeg ikke hadde snakket med siden barneskolen, og kommentarene var helt overveldende. På denne tiden var ikke jeg istand til å ta til meg all denne rosen, jeg hadde ikke selvtillit på en flekk, og positiv tilbakemelding gjor meg glad der og da, også ble det glemt etter 10 min. Dårlige kommentarer (det var veldig få! Jeg husker bare 1). Så tok jeg til meg denne kommentaren, og husker den tilogmed i dag! Vi mennesker er noen teite skapninger, som gjør dette mot oss selv. Jeg er på en annen plass i dag og lar meg selv skinne i glansen! Jeg tar til meg ordene deres og bruker dem videre i kampen min.
Men bloggen på den andre portalen ga meg ett springbrett inni samfunnet igjen, jeg fikk en plass, jeg begynte på skole og fullførte med stil, jeg fikk begynne å jobbe der arbeidsgiveren var fullt klar over bloggen og min historie. Så det var greit at hun visste nesten med en gang hvem hun forholdte seg til. Jeg har aldri blitt dømt der, og jeg tror åpenheten har gjort dette. Jeg tror at det er vanskelig å dømme noen når du vet sannheten, når du vet hva ett annet menneske går igjennom eller har opplevd er det vanskelig å behandle dem dårlig. Og det er det bloggingen gjør for meg. Jeg unngår å gå og tenke att den jeg møter på gaten har stygge tanker om meg, for nå vet alle. Så om noen fortsatt sitter med dårlige tanker, så er det ikke noe jeg kan gjøre med det, og heller ikke har noe ønske om å bruke tid på disse menneskene.
Jeg står høyt for meg selv, jeg er stolt over det jeg nå klarer, og jeg krever respekt for min rusfrihet.
Jeg jobber natt og dag for andre mennesker, ikke bare meg selv. Så lenge jeg får respekten jeg fortjener, er jeg alles bestevenn og går langt for å strekke meg. Jeg har energien, jeg har motet, og jeg er sterkere enn noen gang. Jeg har troen på dette. Og dette skal gå!

c4! Fra gymgrossisten!


Vi skal gifte oss <3 vi prøvde å bli rusfri sammen i fjord, men mislykkes. Nå er vi klare for kampe

 

Det er ikke sånn att dette er første gang vi prøver å bli rusfrie sammen her i hjemmet, og jeg vil lage ett innlegg om fjoråret våres.
Det føles som vi alltid har vært sammen, men sannheten er jo at vi ble sammen i slutten av mai i fjor, igjennom mange tilfeldigheter fikk jeg han, drømmemannen min viste det seg å være. Men det var mange problemer for oss, miljøet, ingen jobb, økonomisk vanskeligstilte begge to, angstproblematikk, ingen matinntak (meg) og OVERHODE ingen rutiner i hverdagen.. i tillegg var han bestevennen til den siste exen min.

Mange trodde jeg bare brukte sebben min for å hevne meg på ett dårlig forhold men jeg ville aldri brukt han på denne måten. Men vi bestemte oss for å teste ut dette nye og spennende forholdet, og vi har ikke vært unna hverandre siden. Holdningene hans til ett normalt liv var stikk i strid med alle andre jeg kjente, han hadde drømmer, ville ha rutiner og var klar på at det ikke var greit slik som jeg holdt på med drikkingen. Jeg selv såg att om jeg fortsette å drikke, ville jeg og denne nye mannen ikke vare.. jeg ville drukket meg drita, vært utro og ødelagt det beste som hadde skjedd meg, jeg såg noe i denne personen jeg ikke såg hos noen andre, en giv, en lyst og en driver på det normale liv. Han var høflig og oppførte seg, så lite godt vant var jeg, att jeg reagerte på att han sa takk om han fikk noe. Han er godt oppdratt! (Kudos!). Han var ulik alle andre.

Han fikk meg til å forstå at jeg fortjener respekt, så next time de i gjengen vår åpnet kjeften og sa ordene som starter på h… , så gikk jeg derfra, sa klart å tydelig ifra om att det ikke lenger var akseptert å si slike ting til meg, ikke en gang på tull. Jeg kuttet alle situasjoner som fikk meg til å ha lyst å drikke, vi begynte å gå turer, jeg startet på antabus, vi reiste på turer og hoteller, og vi pusset opp mesteparten av leiligheten i fjor.

Jeg drakk ikke en dråpe jeg fra 1.juni til 21.september i fjord. Det er ikke en veldig lang stund, men vi fikk bygget oss opp som partnere, vi fikk pusset opp som gjør det bedre å bo her nå i andre omgang, for denne gangen skal vi klare det! Så det er ikke slik at vi ikke har prøvd, vi har siden vi møtte hverandre jobbet sammen om rusfriheten, og det har vært våres største ønske. Jeg måtte bare falle ned trappen først før jeg innsåg alvoret. Min kjære har bare vært med meg på drikking, han finner ingen glede i fylla, så vi har ulik rus, og glad er jeg for det. Jeg tror ikke jeg kunne vært sammen med en alkoholiker 😉
Det skjedde noe den 21.septemer.. jeg tok den første festen, så en uke etter en til… jeg hadde klart hele sommeren uten, og lenge mer. Også hadde jeg tatt meg en fest, jeg mislykkes forsøket liksom og mistet motivasjonen til å fortsette. Så festene ble oftere og oftere, til slutt var jeg ikke igang med å slutte lenger. Og ballen rullet.

Vi begynte å krangle, han hadde tatt seg en øl og skjulte hvor han hadde vært og tatt denne ølen. Jeg som jeg er, sa att jeg på grunn av dette kom til å gå på butikken og kjøpe 2 seksere, og sette meg med kompisen min og drikke meg drita full.
Det sier litt om hvor jeg var psykisk. Fordi han tok seg en øl, og sjulte det for meg, så rettferdiggjor det att jeg sprakk. Som om å legge over skylden på han for min sprekk. IKKE greit.
Drikkingen min disse mnd fra 21.sep-18.des gjor forholdet våres psykotisk, og den dårlige kommunikasjonen bare ødela hele stemningen. Jeg tror vi kunne sitte sammen en hel dag uten å veksle en setning. Sta begge to, usikkre og inni våres egne hoder

. Jeg var sikker på att det var over flere ganger, helt hundre prosent sikker på att nå var det over. Og på slutten så tenkte jeg att det var like greit. At det ikke ble oss, jeg hadde brent meg nok en gang, og var sikker på at han var utro mot meg, bare hadde holdt meg for narr og ville forlate meg for en annen på facebook. Hvor skadet går det an å bli? Han er jo verdens snilleste person og jeg tror ikke han kunne skadet en flue en gang. Vi var jo bare ruset, og dumme. Man blir careface når man ruser seg, og jeg er en ekspert på å ikke bry meg, og være verdens største egoist.

Man ser bare seg selv og hva man selv trenger, og man har ikke plass til kjærlighet, ikke ekte isåfall. Ikke sånn type kjærlighet vi har nå.
Den er egen, spesiell og noe veldig få er heldig å oppleve. Du bare kjenner med en gang du møter en person at du kan stole på en, man føler seg trygg på en, og man kan være seg selv med en. Man får denne ahaopplevelsen og man klarer fysisk og psykisk ikke å unngå å se det. Alt blir bare så klart.
Jeg har sagt hele mitt liv att jeg ikke tror på kjærlighet ved første blikk, att dette ikke finnes, bare oppspinn av håpløse romantikere, og jeg har aldri vært en av dem.

Men da jeg møtte Sebastian grep han meg fra første stund som verdens hyggeligste person, og det tok veldig liten tid før det bare vokste og vokste. Til slutt var jeg så desperat at jeg på avstand begynte å ta avstand fra han og exen min som var venner. Jeg ba til slutt om att dem måtte slutte å komme hit sammen, for dette ble for kleint for meg. Jeg var åpen med begge to, jeg sa jeg hadde begynt å få teite følelser for noen jeg ikke en gang hadde vært borti! Bare flørtet med og holdt hender med. Jeg var 31år gammel og forelska på småjenters vis! Flaut, vondt, frustrerende men også veldig deilig!
Jeg var singel i 2 år før jeg møtte Sebben min <3 jeg var helt klar på at one night stands ikke var noe for meg, jeg var klar for å leve livet mitt som singel og fri, og jeg hadde akkurat begynt å trives med mitt eget selskap og å være aleine her i hjemmet mitt.

Men så slo lynet ned, og Sebastian forandret hele meg, til det positive. Jeg er lett påvirkelig, så hans gode holdninger, ga meg plutselig gode holdninger.
Vi gikk turer i trimløypa, vi hadde samtaler om hva vi ønsket og ville oppleve i fremtiden. Jeg som hadde såtte i 2år og gravd meg ned, og trodd livet egentlig bare var over, uten muligheter eller håp for forbedring. Jeg har jo drete på draget så mange ganger, skuffet så mange, så lyset var veldig fjernt for meg.
Så kom han, drømmemannen, som får meg til å bli helt rolig inni sjelen min, når jeg ser på han så tenker jeg bare gode tanker, jeg føler meg trygg, rolig og jeg vet han elsker meg. Det er første mannen jeg stoler 100% på, jeg vet han ikke forlater meg for noen andre, jeg vet han ikke er meg utro, jeg vet han vil meg alt godt. Og jeg er klar for å leve livet mitt sammen med han, for alltid.
Jeg lover deg trohet, jeg lover å være i ryggen din alltid, jeg lover deg respekt, jeg lover å være den beste støtte og kjæreste som du fortjener, og jeg lover å alltid stå opp for deg. Det er det jeg kan gi deg, humor, sprøe og varierende dager (for vi trenger litt spenning), jeg lover deg å alltid ta deg med i mine planer og prioritere deg, fordi jeg har lyst til det. Jeg setter oss høyest, bloggen kan vente, andre kan vente. Vi er ett team, og om 2år, når min datter er 18år, skal du bli min mann! Jeg elsker deg over alt på denne jord elsklingen min. Jeg håper jeg kan styrke deg.

Kjærligheten våres dør aldri, om vi ikke lar den dø ut
Legger ved bilder fra i fjord da vi var rusfri hele sommeren sammen og kosa oss på mange turer, oppussing og flytting av han til meg <3

Åpenhet Ærlighet og Rusfrihet.

 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg grov meg ned i negativiteten, men nå har jeg snudd dette. Åpenhet Ærlighet og Rusfrihet

Annonselinket innlegg

Komplimentene strømmer på, og oppmerksomheten tar heelt av. Jeg sitter her og nyter, jeg leser hver eneste kommentar og tar den plutselig til meg, som aldri før. Jeg er ikke høy på meg selv, jeg er bare høy på steoridene dem putter i meg, disse snille damene som kommer med medisiner til meg. Men jeg tar på en måte til meg alt jeg får, etter jeg sluttet å ruse meg denne gangen.
Før kunne folk komme på gata og rose meg oppetter himmelen, men 10 min etter var det glemt (no offens).
Nå dyrker jeg meg selv mer, jeg tør å ta til meg at jeg gjør noe som er viktig nå, jeg betyr noe og jeg fortjener noe. Slik har det aldri vært. Jeg har vært for opptatt av dette negative, og det har tatt over heelt for det positive. Det er liksom ikke rart jeg har vært en angstfull, livredd og kald følelsesmessig. Jeg kunne slå av alt av følelser, ikke føle kjærlighet, glede, sinne, ingenting.
Nå føler jeg alt, jeg er klar i hodet, jeg er engasjert, og jeg klarer å ta til meg responsen dere bruker tid på å gi meg. Jeg føler jeg blir hørt, som aldri før (jeg er høylytt og intens på disse pillerene). Jeg er så glad for alle jeg har rundt meg, som er her, selvom dem er på avstand, så kjenner jeg dem i sjelen min.
Jeg har så mange som er glad i meg, og jeg har ikke innsett dette før. Jeg trodde jeg var aleine, og fytti katta så dum jeg har vært. For denne kjærligheten er magisk, og levende. Og den er så gjengjeldt. Jeg bruker hver eneste dag på å fortelle dem rundt meg hvor glad jeg er i dem. Ord som aldri eller nesten aldri har komt utav min munn. Hver gang jeg møter noen, selvom jeg ikke kjenner dem, prøver jeg å gi dem en liten god opplevelse av møtet, med en ex-rusmisbruker .. jeg føler jeg kan kalle meg dette nå, for jeg har tatt valget jeg. Jeg er ikke lenger en misbruker, jeg er en ex. Og det føles UTROLIG godt!
På Rema i Polljen i sted, på en av mange runder såg jeg en med krykker som humpet seg inni bilen. Jeg stoppet og spurte om han hadde skadet seg. Jeg ønsket han lykke til med revnen han hadde fått i musklene i foten, for slikt tar tid. Jeg bruker mer tid på møtet med folk. Også dem jeg aldri har sett før. Jeg prøver å spre humor, og min hyperaktivitet kan kansje gi noen noe, noen som sliter på privaten, noen som også har noe inni hjertet sitt. Bare ett smil, ett hei skader ingen, og du trenger ikke å ha sett personen før en gang.
Min misjon er å leve hver eneste dag som det er den siste, og i går var en spennende og fartsfull dag og da mener jeg ikke kjøringen, for fartsgrensene holder jeg til punkt å prikke.
Men jeg hjalp en venn i nød, og det hadde aldri blitt ett resultat uten meg. Jeg kjente blodet bruse av engasjement, kjærlighet og ett stort sinne for at samfunnet våres her var i fare. Jeg tenker jeg tok en for laget, og nå får disse hjelpen dem trenger.
Jeg er parat på telefon døgnet rundt, utenom når jeg sover de par timene jeg får sove i en pøl med svette. Ellers er jeg parat og har alltid tid til dem rundt meg. Jeg glemmer aldri hvor jeg har vært, og dømmer ingen, så lenge jeg får respekt for min rusfrihet. Og det har jeg vist igjennom det jeg gjor i går. Jeg er glad dem får hjelp, att politiet tok oss så alvorlig, og at han kan sove trygt om natten nå, uten å være redd for å få knuste vinduer eller oppleve mer vold i eget hjem. Om noen vil dømme meg for å sitte der og støtte en gammel venn som sliter så sårt, så får folk bare gjøre det. Jeg er meg, han er han. Ingen fortjener dette, og jeg aksepterer ikke urettferdighet. Da skal jeg heller gå i døden selv. Rettferdighetssansen min har jeg hatt siden jeg var liten, å svike den ville vært som å svike meg selv. Den er viktig for meg, og jeg tror den har reddet meg mange ganger her i livet, også med tanke på rushelvetet jeg har vært igjennom. Jeg har aldri trodd att dette livet var rett å leve sånn, jeg har aldri tatt en sprøyte og tenkt att dette var godt og riktig, jeg har aldri gjort noe galt i fylla og ikke hatt dødsangst dagen etter og dårlig sanvittighet. Jeg kan faktisk ikke en gang tenke tanken på att noen er fete, uten å få en dårlig følelse og dårlig sanvittighet inni meg, jeg er bare slik, og jeg tenker det er en god egenskap. Så lenge den ikke blir utnyttet.

Det er tirsdag, jeg har lærekjøring i 10 tiden ellers ingen planer for dagen, foruten å støtte min venn som sikkert er shaky i dag etter gårsdagens drama in the street! Han har ett hjerte av gull når han er edru. Men det kommer mye rart med han når han setter den siden til. Det vet han godt, og han får prøve å gjøre noe med det. Jeg våknet klokken 04.30! Og det er aaltfor tidlig. Men jeg skal ikke klage, for jeg har fått sove til normale tider den siste tiden, og kaffen min er så sterk at den smitter over til både lepper og tenner, så jeg er klar på tross av trøtte øyne og gjesping uten skamfølelse.
Jeg er klar for å angripe denne nydelige Tirsdagen, og jeg tror været blir bedre i dag 🙂 det er helt mørkt her nå i Måløy by, og med alle lysene føler jeg en morgenfred og lykke over hjemplassen min! Jeg skal utrette mye her jeg, og det skal gangne andre også, ikke bare meg selv. Legger ved en usminket og oppblåst Monica, og bilde av kjøkkenvinduet mitt som jeg har blitt så glad i 😉 jeg har tvangsflyttet meg selv til kjøkkenet når jeg bedriver røyking, så slipper vi askebegerrot i stuen våres, vi slipper den ekle lukten av sur røyk når vi står opp, og jeg forhåpentligvis kutter ned røyken når jeg er klar for det. Jeg er ikke klar for å slutte med alt på en gang, og ikke ennå. Røyken og kaffien henger sammen, gir meg glede, gir meg sosial omgang, og den betyr mye for meg nå når jeg sitter her. Jeg skader ingen andre enn meg selv, foruten når jeg blåser noen i ansiktet, og det har jeg lært ikke er snilt. Jeg tar denne avhengigheten en annen gang, når jeg selv har lyst.
Jeg oppfordrer herved alle som ikke røyker, kansje du ikke er gammel nok. Til å aldri begynne. Det koster deg 14400kr i året, 72000kr på 5år. Om du røyker 2 pakker i uka som meg. Det skader helsen din, du får ikke så mye utav treningen, og den gir deg sykdommer du kan dø av. Det er ikke kult å begynne å røyke. Det er bare noen tror når dem er unge. Jeg selv måtte ha opplæring av en venninne og lære meg å trekke ned. Hvor enn dumt det høres ut den dag i dag.

C4 fra gymgrossisten !




Han er sammen med michellinmannen men vi bryr oss ikke om utseende




Annonseinnlegg

Her er altså konsekvensene av steoridekur, for å presisere att det ikke bare er i min egen hjerne att ansiktet mitt har forandret seg dramatisk på disse ukene med den harde kuren.
Jeg fikk også bevis i dusjen her en dag, jeg som aldri har hatt markerte legger lår og iallefall ikke hofter. Nå er alt muskler, og hoftene mine passer bedre en treningsfitnessdame enn meg! Jeg kan leve med det, men merker at jeg har vondt i beina, og tenker det er de nye musklene, eller gikten dem mener jeg har som gjør det. Plutselig gjør anklene vondt, så vondt at jeg måtte få mamma til å hjelpe meg å røyse meg opp her om dagen. Og knærne knekker og knaser. Jeg vet ikke helt om jeg liker dette her og gleder meg til å avslutte denne kuren.
Jeg krysser alt jeg har for at dette kommer til å funke, for akkurat nå er platene mine sunket til 61 igjen.. .. og jo mer det synker, på tross av kuren jo større er tjangsen for at dette er kronisk, og faktisk ikke går over. Som jeg har trodd hele tiden. Sukk.
Vannet som samler seg i kroppen gjør jo en jente usikker, men jeg er glad min kjære bare syns jeg er søt med rundt fjes. Jeg foretrekker store gensere, så var på hm og kjøpte ett par for å skjule vannet som eser ut.
Jeg har ikke dårlig selvbilde, men jeg har vært tynn og mager hele livet, så den nye kroppen min er uvant å jeg trenger litt tid på å bli vant med den 🙂 det er nok andre som hadde syntes dette var helt over og ut, og at livet var over. Men jeg tenker att utseende ikke plager meg noe, det er værre om blodet ikke fungerer.
Jeg var virkelig dum i desember, jeg burde ha visst bedre. Jeg burde ha oppsøkt legen LENGE før jeg gjor.. jeg måtte ha to pauser i trappen når jeg hadde dusjet og skulle opp igjen. Jeg kunne ikke gå fra stuen og til kjøkkenet, eller fra stuen og til do uten å ta meg en pause. Jeg hadde konstant hjertebank, svimlet hele tiden. Var generelt sliten og utmattet uten energi. Og null matlyst. Jeg tenkte egentlig at jeg bare hadde drukket for lenge, at kroppen trengte hvile. Og hadde en stor legeskrekk som jeg alltid har hatt. Jeg hadde egentlig time men dukket ikke opp, før jeg ble nødt. Og det var for sent.
Jeg er glad det gikk så bra det gikk. . Nå har jeg bare ett stygt stort arr på ryggen, blodplatene mine er ikke lenger på 16 og jeg har ikke disse symptomene lenger.
De første dagene jeg gikk på disse medisinene hadde jeg det virkelig ille med meg selv, jeg var ikke dårlig eller noe. Men før jeg begynte lå jeg bare i sofaen, slappet av eller sov for det meste. Jeg hadde ikke energi og jeg hadde vondt for å bevege meg. Men samme dag jeg begynte på medisinene sprang jeg rundt her som en duracellkanin, med mange planer, og følte meg plutselig uovervinnelig. Den første tiden hadde jeg veldig vondt, bare fordi jeg ikke klarte å ha roen til å sitte i ro i 2 min i slengen. Så forandringene var drastiske og veldig merkbare!
Den nye energien har kommet godt med, og jeg har utrettet mye bra med den. Den gir meg mange ting jeg sikkert ikke hadde orket fikset uten. Dem sier medisinene gir deg en følelse av overmenneskelighet, og det stemmer veldig bra. Dem rundt meg er slitne, av at jeg aldri går tom for energi, og bare er stille når jeg sover ett par timer om natten, på grunn av nattesvette og at jeg våkner i en pøl og bare må stå opp.
Jeg har funnet en rutine på dette, og det funker for meg. Men jeg gleder meg til å komme meg litt nedpå jorden igjen, og håper jeg slipper mer medisiner for dette hersens blodet, for nå er det mer enn nok.
Nå vil jeg bli frisk, jobbe igjen. Men ha litt av denne energien å bruke i den flotte nye hverdagen min <3
det stormer rundt oss nå, med ett hærlig sannasurium av årstider. Og akkurat nå sitter jeg ved kjøkkenbordet og ser stormen herje med oss. Jeg får en fred i sjelen, og utseendet mitt har ikke lenger så mye å si, så lenge hodet er klart, og jeg har ett viktig budskap, kommer jeg til å blogge om dette.
Dere kommer ikke til å oppleve at jeg legger ut ett innlegg om maten jeg spiste for 19 minutter siden, eller småting her i hverdagen. For jeg tenker att respekten min er stor for dere som bruker tiden deres på å klikke dere innpå bloggen, og støtte meg som person og blogger. Såpass respekt gir jeg dere, at jeg blogger når jeg har noe vetig å si dere. Jeg har holdt inne lenge nå, dermed kommer det mye ut. Men jeg føler ennå jeg ikke har laget ett innlegg uten mål og mening. Dette er viktig for meg, det er viktig att jeg aldri glemmer hvor jeg kommer fra, hvor jeg har vært, så jeg ikke faller tilbake til tankegangen og oppførselen jeg hadde før. Det er mitt værste mareritt, og det vil aldri skje, om jeg så må dø for det.
Denne kampen kjemper jeg ikke alene, og det er derfor det er så viktig for meg å støtte andre oppi dette. Jeg har mange venner, som ikke er der jeg er nå. Men som jeg skal være en stemme for å gi håp til.
Jeg blogger mye, i går blogget jeg ganske så mange ganger, men føler fortsatt att innleggene hadde mening.
Jeg har slitt med sponslinken min, men håper det ordner seg iløpet av dagen, og jeg tenker att leserene mine ikke har noe imot at jeg tjener meg noen kroner på dette her. Når jeg er ærlig med dere, åpen og rusfri, så tenker jeg det er greit, etter ett liv på sultegrensen og dårlig økonomi. Det jeg tjener drypper på mine nærmeste, min familie, mine barn, og andre grupper som sliter i hverdagen.
Fantasien om gruppen jeg skal starte her i Måløy begynner å ta form i hodet mitt. Lokalet er fikset, men ikke betalt. Jeg har lyst å kjøpe en stor kake til dem som møter opp, og trenger noen bøker å skrive i 🙂
Kiwi Måløy sponser med frukt og litt kaffe til oss, det takker jeg stort for! Maiken er blyg, men en kjempedame med masse giv! .
Nå har jeg vært på legekontoret for prøver igjen, vært på rema og handlet og hatt 2 timer kjøretimer med verdens beste kjørelærer. Dette kommer til å gå veien, og jeg har kommet langt bare på denne lille tiden. Nå er jeg oppe i 10 timer med han, og er klar for mørkekjøring og har steget i noen grader allerede. I dag lukeparkerte jeg to ganger, og klarte det jaggu! Nå har han lært meg en teknikk, som er både logisk og genial! ! Parkerte utenfor polet gjor vi også, men det ble ingen brennevin denne gangen. Mer penger utav meg kommer ikke den veien .. heldigvis.
Min kjære er hjemme fra jobb <3 og det er en hærlig følelse å ha han hjemme hos meg, her han hører hjemme <3 han elsker å jobbe på ASVO Måløy.

Jeg vil kjøre mer i dag så jeg står parat og klar til å hoppe i bilen når som helst! Bare å kontakte meg!

Klem fra BOLLA


C4 fra gymgrossisten. Å anbefale!





Jeg vil hylle deg i dag Turid Breidalen

 

Her på plassen har vi ei dame med stor D! Hun styrer og steller, og jeg husker henne allerede fra da jeg var liten. Hun har nemlig en liten fetish men ikke en slik flau en som en skjuler for andre. Hun ELSKER ugler, og jeg vet ikke hvor mange tusen denne damen har hatt oppigjennom sitt liv, men før hadde hun en enorm samling som hun delte gledelig med oss alle her i Måløy i ett lokale! Jeg husker ennå de store øynene på de største, og egentlig var noen av dem litt truende, selvom dem var helt dau.
Denne dama har stått på hele sitt liv, med voksenopplæring og er med på å inkludere mennesker som kommer til måløy i samfunnet våres! Hun er engasjert, ivrig, stresset, vimsete og sprøyte gal! Og vi elsker henne!
Hver gang jeg ser henne får jeg ett smil om munnen, og en gledelig følelse inni magen, hun har denne effekten på dem rundt seg. Hun skaper stemning!
På tross av sykdom i familien, ett stygt fall i steintrappen i gt 3 der hun såg værre ut enn Mike Tyson, på tross av den store familien hun samler villig, den utvidede omgangskrets og LOPPISEN hun har vært engasjert for i så mange år, virker det som dama har STÅLKONTROLL. Hun gir seg aldri, og imponerer meg stort med sitt vesen! Jeg kjenner jeg får frysninger når jeg skriver om henne, fordi hun er mitt forbilde på hvordan du skal behandle dem rundt deg og oppføre deg i møte med menneske du kansje ikke kjenner så godt. Hun gir av seg selv, uten å tenke på det, og jeg håper denne dama får en FANTASTISK bursdag!
Takk for støtten og alle samtalene kjære Turid! Jeg bare digger deg! Mange mange år ønskes deg av hele mitt hjerte! Du er fantastisk og jeg syns du skal ta til deg dette innlegget, for alt det er verdt! Gnag skikkelig på det! Så kan vi ta oss en kaffe en dag! Jeg har alltid kaffikoppen klar her til deg fine gode snille galne Turid! <3
75år gammel, og holder seg like godt!
Har hatt en kjempehyggelig samtale med bursdagsbarnet som er invitert hit når som helst, men hun skal ikke feire i dag, og velger heller å være barnevakten til sine nydelige barnebarn, heelt i Turid sin stil!
En må nesten presse komplimentene inni henne, men sånn har jeg også vært hele livet.
Turid har tenkt å kontakte meg før, og hadde tenkt hvor dårlig det var att hun ikke har rukket det. Dette er selvfølgelig IKKE noe å tenke på, jeg vet du er der! Jeg vet jeg har deg i ryggen, og jeg er stolt over å kunne kalle deg min venn kjære 75åring!
HIPP HIPP HURRA!

 




Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

 

Det stormer rundt oss, men vi har freden i hjemmet <3

Annonseinnlegg

Nå blåser det godt her, og har gjort det siden i går kveld 🙂 jeg trives på slike dager, jeg blir mer undrende å tankene flyr lettere. Jeg elsker følelsen av å ligge på soffaen og høre vinden herje her i gate 1, og liker å sitte på det oppussa kjøkkenet og se ut vinduet ut mot Måløybrua som stenges og åpnes for trafikken mange ganger for døgnet, til noens frustrasjon men for vår egens sikkerhet.
Det har ikke skjedd mange ulykkene på denne brua på tross av det dårlige været vi utsettes for konstant. Her i Måløy er vi bygde for dette, vi er forberedt, og husene våres står ennå på tross sine gamle aldere. Vi overlever en Flo, våte men trygge. Vinden her kan komme opp i enorme hastigheter, og er en del av sjarmen av den vakre plassen vi er så heldige å bo på!
Hornelen står der sterk, stor og mektig foran meg nå, mange sier han vil dette ned, men dette tror jeg bare er en myte. Jeg tror Hornelen er like sterk som meg akkurat nå, og vil stå der stolt og stødig i mange mange år fremover.
Bølgene på sjøen nå er knappe og brå, akkurat som livet mitt har vært. Du har liksom ingen kontroll på dem, og dem velger ulike veier konstant. Dem er også i bevegelse hele tiden, og ser ut som dem ikke vet hvor dem skal. Men på samme tid, er dem i samarbeid med hverandre, det er liksom ett system.
Jeg vekte min kjære med kaffe på sengen, og med den mykeste stemme jeg klarte å lage til <3 jeg måtte vekke gutten 3 ganger, som alltid. Dette har blitt våres rutine her i hjemmet. Jeg koser meg også med pappaen min her, og nå står han i oppvasken som han ofte gjør her i huset (ikke hos oss altså) :p. Han hjelper til der han kan, og det er imponerende etter diagnosen han fikk.
Vi har spist frukost sammen, og diskutert flittig, som vi ofte gjør nå for tiden.
Jeg har hatt ett stort problem med denne bloggen her denne helgen!
Og jeg tror jeg ikke overdriver om jeg sier at jeg har brukt over 30 timer på redigering av annonsene mine. Jeg har med andre ord ikke tjent noe på denne bloggen til nå, og jeg har hatt trusselen om stenging og sletting av bloggen over meg. Fordi jeg har gjort feil gang på gang, uten å få hjelp til å fikse dette. Tiden jeg har brukt har jeg brukt da jeg allerede var utslitt fra før, så det var en tid der jeg holdt på å miste fatningen. Men jeg klarte å roe meg inn igjen, og føler jeg lærer fort om hvordan jeg skal skåne meg selv, flytte meg fra situasjoner som er dårlige for meg, og være snill med også meg selv nå.
Jeg tror jeg har klart å fikset dette selv nå, på en mandag da bloggkontoret er åpnet etter helg, og ingen støtte til meg.
Jeg kjenner freden senker seg, og at jeg bare kan fokusere på å kose meg med denne bloggen heretter! Jeg elsker å dele med dere, så om denne bloggen hadde blitt slettet på grunn av mine feil, hadde jeg blitt veldig lei meg.
Jeg har mistet ett innlegg her ser jeg, og det var det viktigste innlegget av dem alle. ¨ jeg er alkoholiker og trenger dere¨, dette innlegget er viktig for meg så jeg må finne en løsning å få det tilbake. Det var det som startet det hele, og jeg savner det her på listen min.
Jeg håper at dette ordner seg i dag, så jeg kan puste lettet ut etter 30 timer med redigering og akutte utbrudd med stygge ord som ikke sømmer seg på en blogg som dette er!
I dag skal jeg til legen 12.50 for prøver igjen, også skal jeg lærekjøre med den beste kjørelæreren i gata! Håper han blir fornøgd med den harde innsatsen jeg legger i dette, og hadde håpt på å kunne bruke den nye flotte bilen min denne gangen, om dette er lovlig 🙂
Jeg er nemlig blitt forelsket i noe annet i tillegg til min kjære, min nye Rav4 får hjertet mitt til å smelte hver gang jeg ser den søte men barske fronten! Fikk kriblinger første gang jeg såg den live, og den følelsen blir bare større og mektigere for hver gang jeg ser ut kjøkkenvinduet mitt, og ser gliset på parkeringen! Denne bilen skal tas vare på som ett egg, og alt skal være strøkent hele veien!
Jeg er SÅ stolt!

Gymgrossisten med c4!


Jeg er ikke bedre enn dere kamerater, og heier på dere!

Annonseinnlegg

Tanken har streifet meg mang en gang etter 18.Des. . Etter jeg selv sluttet å drikke. At mine gamle venner kansje tror att jeg føler jeg er bedre enn dem, at jeg føler meg høy på meg selv og at dem føler seg sviktet på en måte. At jeg nå kansje dømmer dem og glemmer dem. At å blogge er teit og for tapere, og at jeg deler altfor mye. Men dette stemmer overhode ikke. Det MÅ jeg bare presisere.
Jeg er en av dere. Jeg er den samme kjærringen som sier dumme ting, dårlig humor, dummer meg ut, og til tider lav iq. Jeg har gjort like mye feil som dere i livet mitt, og kansje mange større og mer feil med større konsekvenser. Jeg har barn, det har mange av dere ikke. Jeg har mistet mine. Jeg har drete på draget, pisset meg ut, spydd ut eder og galle til familie og til folk jeg ikke har kjent ute, jeg har sloss, jeg har sveket og jeg har behandlet folk virkelig ille. Jeg har drete meg ut på pub, jeg har våknet i en seng som ikke var min, med personer jeg overhode ikke likte eller kjente. Jeg har satt meg selv i så store og farlige situasjoner att det er ett under att jeg fortsatt er her. Men jeg er her. Jeg har overlevd. Jeg har bare sett lyset om du vil og ikke på en religiøs måte. Jeg har bare sett meningen med livet, og det er ikke å sitte fyllesyk på søken etter mer alkohol, eller å bli så rusa att du lenger ikke tenker på å være en god venn for bestekompisene dine. Vi har hatt det så morro sammen, vi har hatt ett samhold jeg aldri ville vært foruten, vi har hatt så mange gode samtaler, og de smarteste menneskene er dere. Det vet dere, og jeg er den samme. Jeg venter bare jeg, på å kunne motivere, støtte og backe opp dem som trenger det. Jeg ser på det som min plikt nå. Jeg mener at jeg som avdanket alkis har ett stort ansvar, fordi jeg ikke er redd for å skille meg ut, ha en høy stemme, eller å blogge mine tanker når de kommer. Ja jeg blogger mye, men det er rart hvor mye man får på hjertet når man åpner seg, og det vil dere se selv når dere våger å klarer å ta samme vei, for jeg vet dere kommer. Mine beste kamerater.
I ett rusmiljø blir man en familie, en dysfunksjonell familie som hjelper hverandre med den billigste ølen på en tidlig søndag, om noen har vært så smarte å saltet ett par. Men da blir det krig om det lille en har, og søndagene er de lengste dagene i året. Sååå mange , og sååå lange. Vi ringer rundt til alle vi vet kan ha noe, men siden vi er på siden av samfunnet så har vi ikke så mange normale å ringe heller. Familien min har aldri støttet mitt misbruk, og mamma har aldri kjøpt meg en eneste øl. Men vi har fikset oss på ett vis. Samme hvor blakk man er, så klarer man å skrape sammen til øl, uannsett. Rart med det.
Vi passer på hverandre, men vi er jo i bunn og grunn en gjeng egoister, og i ett slikt miljø forventer man egentlig å bli ditchet om det dukker opp noe som synes å være bedre. Vi ringer ikke hverandre om vi har en sekser på en søndag og vil ha den selv liksom. Der går grensen.
Men vi blir en familie som har det veldig morro når vi har det morro, av og til tror vi att vi har det veldig morro, men egentlig så er vi bare jævli rusa. :P. Nei jeg har mine beste minner, og dem skal jeg aldri glemme. Jeg vil aldri glemme den jeg har vært og hvor jeg kommer ifra. Da vil jeg ha større tjangse til å klare meg, om jeg glemmer hvem jeg var, er det lettere å falle utfor igjen. Og det skjer over mitt døde lik.
De beste musikerene sliter selv, og de klareste og fineste notene har jeg hørt fra en av mine favoritter. Den som er best på geografi og har kunnskap om ting som slår meg overende av beundring er en av mine favoritter og det staeste beistet av ett menneske men som har støttet meg uannsett når på døgnet og hvor mye galt jeg har gjort han. Jeg vil alltid være her, og den samme, bare i en bedre og edru utgave. Takk for alle stundene, håper det blir MANGE fler!

-Til minne om dem som måtte tape kampen, og som ikke lenger er blandt oss-

c4 fra gymgrossisten!

Til minne om dem som lenger ikke er blandt oss og måtte tape kampen mot rusen

Annonseinnlegg

Tankene mine går til mine kamerater som har tapt kampen mot rusen, som har kjempet til siste åndedrag. Gjerne så syke at dem ikke har vært tilstede den siste tiden på denne jord.
Det er vanskelig å gå videre når mennesker på din egen alder, som du elsker så høyt går bort. Det setter store vonde sår i sjelen, og en kunne ønske en kunne gjort mer, stoppet det, reddet dem eller av og til kunne blitt med dem til himmelen.
Det er så mange, det blir så vondt og kraftig. Mennesker på min alder skal ikke dø, dem skal leve til dem blir gamle, sammen med meg. Vi snakket jo hele tiden om denne fremtiden, uannsett hvor ruset vi var. Det var aldri planen att det bare skulle være jeg som fikk leve videre, det er jo som russisk rulette dette, det kunne så lett være meg. Jeg ruset meg jeg også med mine kamerater.
Mange begravelser klarte jeg ikke å gå i, rett og slett for å skjerme meg selv. Ikke har jeg noen tro på at dem vil komme i min heller.men det har blitt så stort antall at jeg bare ikke klarer å ta farvel i en seremoni lenger.
Jeg har knukket fullstendig i en kirke før, grått hysteriskt og flaut (tenkte ikke på at det var flaut før etterpå), men det gikk plutselig opp for meg at kameraten min som jeg snakket med hver eneste dag via messenger, som jeg virkelig hadde fått ett så sterkt vennskap med før han døde, faktisk ikke kom hit og laga nachos og tok seg en øl med meg lenger. Ikke lenger skulle jeg få gleden av intelligensen, musikken og den møøørke humoren.
Det er så mange at det er vanskelig å ta det innover seg. Det er ofte jeg tenker på en gammel venn, også kommer jeg på at personen er borte. Hjertet mitt hopper en ekstra gang når hjernen kobler det. Og det er trist.
Jeg er så glad for å ha kjent dem, men vi fikk så liten tid, og mange er så tragiske.
Jeg tenker på dere hver eneste dag, og da tar jeg ikke i. Og dere hjelper meg også nå, når jeg trenger styrke. Jeg ønsker å gjøre dere stolte av meg, at jeg var en av dem som klarte meg, og klarte å nyte av dette livet som vi kalte normalt, men hatet ordet normal.
Jeg ønsker å vise att noen klarer seg, det er så meningsløst att så unge mennesker bare dør bort, uten å klare dette livet her. Dem blir bare husket for det dem gjor da, og ikke får den tjangsen jeg nå har til å forandre meg å bli husket for noe mer enn de dårlige ryktene og den dårlige oppførselen som IKKE var deres feil. Det var bare rusen, og det er vanskelig for noen å se forskjellen på personen, og rusen som styrer dem.
Jeg er en stemme for dere også.
Jeg lyser fred over deres minner <3

Gymgrossisten med c4!


Skulle ta aborten og fikk kreftbombe på kjøpet

 

Jeg har ventet med denne, da det er ett sårt tema for mange og meg. Men jeg er klar egentlig. Jeg har skrevet innlegget om aborten, det er ute i fri, og jeg står for den.

Jeg valgte å ta bort ett embryo, og det må jeg være voksen til å ta. Men det ble egentlig en større sak utav dette enn jeg ventet, og her kommer den.

Da jeg hadde bestemt meg og fått time med abortlegen for å avtale videre, begynte han å snakke om celleprøvene jeg hadde tatt for EVIG lenge siden, med legen. Jeg ble egentlig litt satt ut da han begynte å prate om noen prøver der jeg satt og hadde akkurat fortalt han om en så stor avgjørelse det er, å ta en abort.

Men han begynte å snakke om den og jeg spurte ja hva han mente. Jeg sa jeg regnet med att disse prøvene var helt fine da det var flere mnd siden dem ble tatt, og jeg ikke hadde hørt ett kvidder fra lege eller noen om at noe var feil.
JOnei.. han kunne fortelle at det var funnet celleforandringer på disse prøvene, og at dem måtte undersøke videre. Celleforandringer har de fleste damer i min alder, i mindre grad enn meg da. Men det er normalt. Men jeg tenkte jo ¨ooooh… der kommer hevnen for avgjørelsen, NÅ er jeg full i kreft også, på toppen av kransekaken liksom.
Jeg fikk komme tilbake og ta denne undersøkelsen da, med lang busstur til Førde igjen.. for det ble en del turer med det ene og det andre i denne perioden.
Undersøkelsene jeg tok der tok lang tid å få svar på! Jeg husker ikke helt hvor lenge jeg gikk og ventet, ikke fikk jeg noe beskjed fra legen, ingen oppdateringer eller noen kommunikasjon.
Og jeg var så forbannet, da jeg fant ut på operasjonsbordet etter LANG tid, att legene hadde funnet området som var angrepet, og at det var kreftceller i det. Legen som opererte sa ¨ja vi fant ut hvor det var, og vi tok bort alt¨ .. det sa hun til meg som bare hadde fått opplyst om at jeg hadde lette celleforandringer. Men det viste seg å være langt fra lettere forandringer. Dem tok bort en god del med kognisering. Det er laser som ikke gjør vondt 🙂 det er som lette menssmerter etterpå, og du kan springe maraton etter ett slikt inngrep 🙂

Jeg er bare glad det ikke hadde spredd seg mer, for med den dårlige kommunikasjonen, som gjor at jeg trodde jeg var en av de normale jentene her i verden som bare hadde vanlig celleforandring så lenge. Nei det er ikke bra, men det gikk bra til slutt.
Nå må jeg ta prøver ett par ganger i året, for så å slippe etter ett par år.
Jeg har alltid vært jenta som var uovervinnelig.. kreft har ikke vært noe som har angått meg, selvom jeg har mistet mange i familien min. Så min historie oppfordrer alle til å sjekke seg jevnelig for kreftstyggedommen! Alle kan bli rammet, og jo før du finner utav det, jo bedre er det. Det tar deg 2 min når du allikevel skal til legen, og det koster nesten ingenting.
Oppfordrer alle til å sjekke seg for kreft jevnlig

 

 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share