Dugnad over hele landet, og nå setter jeg igang med dugnad i hjemmet mitt <3

Reklame | Lyko

Annonsert innlegg

Vi har ikke lov å oppholde oss i allmenheten og vi har ikke lov å menge oss med mennesker vi ellers ikke er i nærheten av. Jeg har satt ned regler her i hjemmet mitt også, fordi jeg fikk beskjed om hvor alvorlig min egen situasjon er, da jeg snakket med sykehuset som jeg stoler blindt på i min situasjon. Jeg kan ikke la min mor komme hit lenger, fordi hun jobber på flere plasser og kan risikere smitte. Dette er jo helt forståelig for henne også 🙂 så ingen drama in the home! Men jeg må bare sette klare restriksjoner for også meg selv nå i denne perioden. I går var jeg tvunget til å hente noen medisiner på apoteket, og jeg kjente egentlig på en frykt der jeg stod i køen, og gjor alt for å ikke være i nærheten av noen, selv ikke hun i skranken. Denne frykten ligger jo der, når man vet konsekvensene, eller overhode ikke vet hva som vil skje om man selv blir syk, og jeg trenger det ikke nå oppå det vanlige jeg blir behandlet for nå.
Respekt for andre er noe som står høyt for meg, så jeg ønsker ikke å være den som smitter noen andre, og påfører noen andre dette viruset, det ønsker jeg ikke på min sanvittighet, og jeg tenker det hadde vært veldig trist om jeg feks smittet min bestemor. Usj. Jeg tar iallefall mitt ansvar for å ikke stå i den situasjonen, og en forventer at samtlige gjør det samme.
Jeg har ikke vært redd for dette, og er fortsatt ikke redd for det, men en kjenner jo alvorligheten, og det tenker jeg man absolutt skal.
De fleste dør ikke av dette, og har ingen grunn til panikk, men vi nordmenn er vant med å også tenke på andre enn oss selv, og det er det vi gjør nå! Vi beskytter dem vi vet er svakere enn oss, og jeg er stolt over landet våres når vi nå er i dugnad og står for noe som er så viktig.
Vi får bare tåle at hverdagen står litt stille, at vi ikke får fikset det vi skulle, for en periode er dette en deilig pause.
I dag våknet jeg kl8 i min egen seng med min egen mann! Jeg forflytta meg før jeg sovnet i går, for jeg har sovet på soffaen nå siden jeg startet nedtrapping, jeg har hatt en tanke om at når den første natten funket så bra, så ville jeg ikke ødelegge noe som fungerte så bra. Men det var hærlig å komme tilbake til den deilige store sengen vi har og stor hotelpute! Jeg har sovet som en Stein og nyter nå av det klare hodet og kroppen jeg har i dag 🙂 jeg har tatt meg telefoner rundt for å fikse det jeg kan nå i disse tider, og ting går fremover, bare litt saktere. Det blir ikke møte i dag, og jeg merker noe mangler i dag. Det er som enda en Søndag selvom det er Onsdag, og de bruker å bety så mye midt i uka for meg, der får jeg tømt meg og fått ut det jeg må. Men i dag må jeg bruke bloggen, og det funker det også 🙂 jeg håper alle har det bra rundt meg og er parat på telefon hele døgnet, for denne perioden er ikke enkel for oss som sliter ellers også. Det er mye som må organiseres, og jeg er glad jeg har både PAD og telefon til å ordne det jeg kan, så frustrasjonen ikke tar helt overhånd.
Jeg har morgenmøte med min bestevenn og det har vi hatt hele denne morningen <3 han holder styr på meg, og jeg har tatt han med på matlaging i dag, for jeg ble uhorvelig sulten plutselig! Så nå har jeg spist speilegg på skive og eplebiter 😉 det var utrolig godt, om jeg får lov å si det selv. Jeg har satt på bloggerne på cromen, og har absolutt ingen flere planer for dagen 🙂
Lærekjøringen er satt på vent da jeg ikke orker strebe etter hjelp med dem rundt meg, og vil ikke plage dem mer. Om det er så vanskelig og blir så mye spetakkel utav det, så skal jeg heller vente til jeg har lappen selv. Men hjelp ifra meg er bare å glemme 🙂 jeg strekker meg ikke lenger enn andre rundt meg, det skal det heller ikke forventes av meg. Bare fordi jeg har hatt problemer skal jeg ikke måtte strekke meg etter noe som helst, så lenge jeg oppfører meg som ett normalt menneske nå.
Jeg har ikke noe å måtte svare etter heller, jeg har ingen forpliktelser til noen andre enn mine barn, min mann og meg selv, så alt jeg gjør er på godviljen ifra meg, det skal alle vite! Dere kan faktisk ikke forvente en dritt ifra meg, men jeg velger å hjelpe, så ikke saboter det jeg fikser, kvervuler med meg når jeg vet jeg har rett i saker, eller prøv å endre fokus når jeg vet hva som er viktig for å ordne noe.
Jeg har hørt alle historiene før, og jeg vet hva som gjør at noen ikke klarer å fikse noe, dem kommer til kort! Fordi dem angriper saker på heeelt feil måte, og blir ikke tatt på alvor fordi dem er store i munnen eller truende i oppførsel.
Man må jekke seg, møtes på midten, og legge gammelt agg bort. Man må fokusere på seg selv, og ingen andre. Hva andre gjør angår ikke deg, og viss man skal gå i samme tralten i flere år til, så er det helt greit for meg. Jeg har mitt liv og kontroll, men om man endrer seg vil man se at menneskene man møter også endrer seg og måten dem møter dem på!
Om dette ikke går inn, så er det ikke mitt ansvar lenger, og jeg slipper det 🙂 jeg sover godt om natten uannsett, men dem det gjelder kommer ingen vei, og blir gående i samme rutinen med frustrasjon og drama. Jeg har funnet en kur mot dette, så om det ikke blir hørt og tatt inn, så har jeg gjort min jobb der 🙂
Jeg skal ta bilder til dere av leiligheten min i dag, for jeg tenkte å ha en dugnad her isteden for å sitte å sørge over tapt lærekjøring og rastløshet 🙂 det er ikke mange tingene å gjøre, men jeg vil få bort alt som ser ut som rot, og i går gikk bokhylla mi på hue og ræva ut av stuen. Så nå er det mer åpent og mer organisert her! Slike småting er greit å få gjort nå før vi starter med oppussing! Så bilder kommer, og jeg gleder meg til å vise dere hvordan jeg bor her i redet mitt, som jeg har blitt så stolt over!
Fantastisk Onsdag ønskes dere!
Jeg får ikke lagt ut bloggen på gruppene mine på facebook, så lesertallene mine går helt ned, men håper at flest mulig får med seg innleggene mine uannsett, for dette var bare trist. Jeg får ikke svar på hva jeg gjør feil heller, så det er så lite jeg kan gjøre enn å vente på svar. 🙂

Neglelakk fra lyko! Anbefales! Masse varer til billig penge. Neglelakk som tørker på sekunder! Annonse

IsaDora

Jeg tar 1 valg hver morgen, og det skal jeg gjøre hver eneste dag for resten av min tid på denne jo

Reklame | Lyko

Annonseinnlegg

Hver eneste morgen våkner jeg grytidlig, og nå den senere tid etter nedtrapping så sovner jeg etter noen timer igjen her på soffaen som har blitt våres seng, da jeg sover så godt her plutselig. Jeg har aldri fått god søvn på soffa, så dette er en ny opplevelse.
Hver eneste morgen blir jeg sittende her med min kjære liggende og med de hærligste sovelyder, mens jeg klapper på dette tastaturet og sjekker de sosiale mediene og bloggen min, selvsagt. Jeg har som regel morgenmøte igjennom FaceTime med en av mine nærmeste venner, som jeg på merkelige vis plutselig ble veldig nær etter å ikke hatt kontakt på maaange år! Han sier han bare begynte å tenke på meg en dag, og sendte meg en melding. Han hadde ikke sett noe i aviser eller noenting men fant meg på facebook og tok tjangsen. Det er så rart at det skjedde akkurat da det skjedde, for jeg trengte det på ett vis, og jeg tror han også gjor det. Det var ment to be, og jeg har blitt veldig knyttet til han, det er så godt å ha noen du slipper å forklare deg for, for han forstår det. Du slipper dumme råd fordi han vet jeg vet det så altfor godt selv hva jeg skal gjøre, og vi har en humor som vi alltid har hatt når vi snakker. Jeg kan høvle over han, på grunn av noen egenskaper som irriterer men gir meg masse glede i samme slengen, og han er så sikker på seg selv og sine rutiner at han ikke tar til seg ett ord jeg sier, foruten når jeg har det vondt og trenger han, da vet jeg at han alltid er i ryggen min, og jeg føler at han faktisk blir bekymret for meg på ekte om noe er på g. Jeg kommer aldri til å glemme hva han har betydd i denne viktige perioden i livet mitt, på merkelige vis var det ment to be den meldingen på facebook som kom som lyn fra klar himmel, og nå snakker vi hver eneste dag, og gjør hverandre veldig godt.
Det blir ingen morgen uten kaffe, og jeg blir tregere og tregere å få den i mikroen og varm, fordi jeg faktisk er trøtt på morran! En helt ny følelse for meg som har gått på steorider i 2mnd. Jeg har ikke vært nedpå nok til å føle trøtthet uten sovemedisiner. Så jeg nyter å være trøtt i trynet og gjespe meg ut på badet om morran. Loffe rundt her i behagelige klær og bruke lang tid på å våkne. Det er hærlig for meg som alltid har hatet morninger, og har sovet meg langt utpå dagen når jeg har klart. Nå ville jeg ikke byttet bort morningene for noe som helst annet, det er da jeg får gjort mest, organisert mest og er mest effektiv. Det er da humøret fortsatt ikke har blitt ødelagt, og jeg nyter utsikten min uannsett været som er. Kjøkkenet mitt er blitt min favorittplass når min kjære er på jobb, mens nå er stua blitt den nye plassen.
Jeg planlegger å lage det til skikkelig med kontor på kjøkkenet når vinduet der er byttet, og erstatte bordet med en benk i vinduskarmen, så jeg får sitte skikkelig der med utsikten til Hornelen som landskap. Jeg har begynt å sette så innmari pris på naturen jeg har hatt rundt meg i 32år, jeg har bare vært blind en stund. Jeg har heller ikke hatt muligheten til å komme meg rundt så mye, og har egentlig vært låst her i leiligheten eller gående i gaten her. Jeg har aldri vært i utlandet, sånn foruten om Sverige, Danmark og Tyskland. Men jeg regner ikke dette som det store utland. Jeg har rett og slett ikke opplevd så mye. Dette er forandret nå, og jeg føler jeg beriker dagene mine hver eneste dag med nye erfaringer og normaliteter som er helt nytt for meg men en liten sak for dere. Jeg kan bli i ekstase jeg bare av å se en ørn, det kribler i hele kroppen min og jeg får en rusfølelse jeg aldri har fått av alkohol eller amfetaminen jeg har puttet i årene. Det er en beruselse, men den er lovlig og sunn. Jeg kan også sitte å nyte på ekte en skive med kvitost og eple på, og tar meg selv i å stønne litt. Altså alt blir ekstra for meg, og mange vil nok tro jeg mangler noe en plass. Men for meg er alt dette helt nytt, og jeg er som ett barn i en sukkertøysbutikk. Jeg vil ha alt av opplevelser, og følelser som er gode for meg, jeg vil kjenne at jeg har muligheten til å oppnå det jeg vil, og jeg ønsker å føle meg normal. En rusfri hverdag skal være normalen for meg, og det føler jeg det er nå. Jeg tenker aldri tanken på at det hadde vært godt med en øl, tross at jeg sitter med folk som tar seg en. Det bryr meg ikke, og uannsett hva folk sier eller påvirker så er det totalt utelukka for meg, jeg bare kjenner det med en gang det oppstår. Før hadde jeg vurdert det, eller tenkt tanken iallefall. Dette gjelder ikke nå. Jeg føler jeg har kommet lenger enn lengst. Men at prosessen ennå er ung, masse kan skje, og jeg gjør meg klar til kamp uannsett. Jeg er forberedt mentalt og psykisk på å få dårlige dager, bli trigget som pokker, og være i konflikter som sårer hjertet, men det er verdt det.
Jeg får leve som ett normalt menneske, og da er alt verdt det.
Så lenge vi er lykkelige og har det godt, og ikke føler noe sug, så er det de viktigste for oss. Andres byrder legger vi ikke på oss selv, og andres drama holder vi oss laaangt unna, det har vi brukt hele livet på og det har tydeligvis ikke ført oss noe videre. Andres forkortkomming eller mangler på empati eller respekt for oss overser vi så godt vi kan, og har ingen betydning for hvordan vi sover om natten. Vi gjør en innsats sammen for samfunnet rundt oss, og vi bruker oss selv som ett eksempel, alt vi gjør, gjør vi gratis og av fri vilje. Vi er ikke ansatt noen plass eller får lønning, annet enn i motivasjon, stor glede og vi lærer så sinnsykt mye på veien! Det er betalingen vi får.
Det eneste jeg krever er at avtaler blir holdt, fokuset må være rettet mot målet, og ikke alt surr rundt, jeg setter klare grenser for rusbruk rundt meg selv og min kjære, og mitt hjem er alltid åpent for dem som trenger oss på en eller annen måte. Så lenge jeg blir møtt med den respekten jeg fortjener, går jeg verden rundt for å fremme saker, stå på for å fjerne urettferdighet og skape gode holdninger til ett tabubelagt område som veldig veldig mange sliter med, men som har blitt så usnakket om at folk vegrer seg for å stå frem og ta tak i problemene sine fordi dem er redde for å bli dømt, miste noe eller bare bli avslørt.
Sånn vil jeg ikke ha det lenger! Og jeg er villig til å gjøre alt i min makt for å endre dette, og det krever jeg respekt for.
Jeg jobber 24/7 og for det meste igjennom iPaden min, så noe overarbeidet blir jeg overhode ikke! Iallefall ikke nå under disse omstendighetene vi er i. Jeg kan gjøre mye enkelt uten å slite meg ut, og jeg liker å sitte her og styre og organisere for dem jeg er glad i og har troen på.
Det gir meg mer enn jeg gir, og det lover jeg til dere som har vært bekymret for dette 🙂 at jeg brenner lyset i begge ender. Det skjer ikke og det sverger jeg på 🙂 jeg kjenner de fleste, jeg har løyet mye selv og har lest boka om bortforklaringer, og måter å lure folk på. Jeg er en mester på manipulasjon, fordi jeg har vært der selv, og livet har gjort det slik at jeg er ufattelig lite naiv av meg, selvom jeg er født blond og det går rykter om at dem ikke skal være smarte, men veldig mange beviser motsatt gang på gang. En myte rett og slett!

Neglelakk fra lyko i mange forskjellige farger! AnbefalesNeglelakk som tørker på sekunder! Annonse

IsaDora

Trynet mitt sprekker snart! Advarsel til dere som vurderer å misbruke steorider!

Reklame | Lyko

Annonseinnlegg

Altså nå er det på grensen her, nå er det like før ansiktet mitt fysisk revner, og jeg kødder ikke. Kinnene mine vokser oppover, og det presser på så det dunker. Leppen min har allerede sprukket og det har ikke skjedd siden jeg var liten og puttet fingrene i kjeften hele tiden og fikk sår. Det er ubehagelig, ekkelt og det pumper i ansiktet. Dette er en av mange bivirkninger jeg IKKE vil savne. Håret og litt av energien og effektiviteten og fokus, det er ok å ta med seg videre, men dette er virkelig på grensen, og det skremmer meg egentlig. Tenk om jeg hadde måttet gå de 4 månedene jeg skulle gå? Hvordan hadde det da blitt, jeg vet dem har sagt at dette ville roet seg ned over tid, men nå på nedtrapping så vokser det ennå, og jeg vet faktisk ikke om jeg er elastisk nok for det jeg allerede har 😛 jeg tviler jeg har mer å gå på for å si det mildt. Det har egentlig vært litt komisk og vi har hatt mye gøy med den rare kroppen min, selvom det er alvorlig. Jeg får mange kommentarer og tar det med humor dagen lang. For jeg er vant med å være en strek av ett menneske, med spiseproblemer langt oppetter øra, så når kroppen min forandrer seg så drastisk på så kort tid, så forsvinner den forstyrrelsen ganske fort. For du har ingen kontroll lenger, og det er jo det en spiseforstyrrelse handler om, kontrollen over kroppen og vekten. DET har jeg gitt opp for lenge siden, og kan egentlig med veldig mye humor si at jeg har gått opp 24kg nå på 1mnd. Da slipper man liksom den kontrollen som en føler en har når man er syk.
Jeg legger meg ut, og bryr meg rett og slett ikke. Jeg vet det går over når medisinen er utav kroppen og er egentlig bare irritert over at det ikke funket for meg og blodet mitt, men da prøver vi løsning nr2 og går videre i livet. Dette kommer til å bli noe jeg husker iallfall men jeg tviler sterkt på at lille meg klarer å holde meg på 76kg fremover, det er tungt iallefall nå når jeg har ryggen og trene, og på en annen side er jo det positivt det også! Jo mer kilo, jo mer å løfte. Men er litt problem når jeg klarte å sette meg fast mellom soffaen og veggen da jeg skulle hente laderen selv som lå bak. Ja det blir noen latterkuler her, ganske ofte når jeg tenker meg om.
For ræva mi er større enn noengang, og jeg har hele tiden fått klar beskjed om att ræv, har jeg aldri hatt. Den har gått rett ned uannsett hva vekten har vist meg igjennom hele livet, så når den strutter ut med muskler i, så må jeg nesten bruke den for alt den er verdt, for denne lille perioden 🙂 så jeg strutter!
Magen er en stor klump, men det rare er jo at det faktisk ikke er fett som gjør at jeg ser gravid ut. Det er muskler folkens. Muskler jeg overhode ikke har jobbet for! Jeg klarer heller ikke å trekke den inn, i og med at det bare er en klump, så store gensere har blitt min greie. Jeg gleder meg til å gå i dongeri og pene klær fremover. Jeg føler meg ikke akkurat vakker med mikke mus genser og store bukser.
Det vokser muskler overalt og overarmene som jeg aldri har hatt, det har vært pinner hele mitt liv, på tross av trening for å bygge noen fiskeboller, dem ser ut som mannearmer, bare bleike og røde. Usj.
I høyredel av hoften min vokser det en stor muskel bak og en mindre i lysken, som gir meg akutte smerter, plutselig når jeg sitter eller står over tid. Viss jeg da ikke kommer meg derfra fort nok, så må jeg ha hjelp opp og det går ikke over like fort som når jeg klarer å Berge meg, og jeg må sitte med masse puter under hoften for at jeg skal klare å sitte.
Det blir mye klaging her, men jeg tenker det er greit å advare mot desse bivirkningene! Dette er overhode ikke en medisin en ønsker i kroppen om man ikke virkelig må ha det av helsemessige årsaker. Dette er ikke medisiner som man bør bruke for å trene mer effektivt og få kjappe resultater på. For bivirkningene er virkelig ikke verdt det! Og det mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg forstår at folk kan bli rastløse og ønske kjapp glede over voksende muskler, men det er smertefullt, kroppen din er i fullstendig ubalanse, du svetter og lukter så ingen vil være i nærheten av deg, du må vaske klær hver eneste dag for å overleve lukten selv. Det er første gang jeg holder på å brekke meg av meg selv, og jeg har vært skitten før! Du får aldri fred i sjelen din, du er på hele døgnet, søvnen kan du bare glemme, for den er eksisterende om du har masse sovemedisiner, som du også blir avhengige av. Du blir utagerende, og jeg har vært heldig at jeg ikke i tillegg har vært ruspåvirket, for da vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart å leve med meg selv etterpå. Da hadde jeg vært ett stygt menneske, det mener jeg av hele mitt hjerte. Du mister helt fotfestet og kjenner deg selv ikke igjen. Du reagerer på helt andre måter og mange blir veldig aggressive. Er det virkelig verdt det? Noen muskler du kunne fått bare du trente på riktig måte, og har riktig kosthold. Jeg har aldri trodd på kjapp glede eller kjappe penger, det har fått meg langt på veien.
Det er rett og slett for mange bakdeler og få fordeler, om man ikke tenker på pupper lår og muskler, det ødelegger alle funksjoner, og jeg håper og krysser alt jeg har for at ingenting av desse bivirkningene blir varige for meg. Det hadde vært fortvilende! Jeg håper jeg går tilbake til hvordan jeg var, for dette er virkelig ikke noe jeg unner noen, og jeg føler jeg er så ferdig allerede etter en mnd.
Vær så snill lær litt av meg i denne saken. Det er virkelig ikke verdt det.

Neglelakk fra Lyko som tørker på noen sekunder! Anbefales Neglelakk som tørker på sekunder! Annonse

IsaDora

Viss jeg hadde dødd av rusen, det var mitt største mareritt! Din mor er død av alkoholforgiftning o

Reklame | Gymgrossisten

Annonsert innlegg

De siste 3 månedene har jeg lært så vanvittig masse nytt, om meg selv, andre og om denne saken som fortsatt brenner like sterkt i sjelen og hjertet mitt, jeg har blitt kjent med så masse spennende mennesker som har lært meg så masse. Jeg plukker opp informasjon hvor enn jeg er, og hvem enn jeg snakker med, og jeg kjenner at jeg er nysgjerrig blitt. Ikke sånn at jeg må vite hva naboen styrer med, men jeg har vokst en nysgjerrighet jeg har rusa bort før. Jeg har alltid elsket å lære igjennom skolearbeid og gjor det veldig bra på skolen, men når jeg har drukket så har jeg ikke vært interessert i noe som helst, og har ikke brydd meg om annet enn meg selv og neste gang jeg får tak i alkohol. Samfunnet ellers har jeg ikke hatt orken til å engasjere meg i, men det har jo alltid lagt der den nysgjerrigheten, bare at den ikke kommer frem når jeg er syk. Den kommer når jeg er frisk nok og er ovenpå nok til å engasjere meg om annet enn dagen i dag. Så jeg ser på dette som ett friskhetstegn.
Når jeg er frisk ellers, så begynner jeg etterhvert å bry meg om andre mennesker, jeg begynner å sette pris på alt av lærdom jeg kan ta med meg. Jeg har aldri spurt mamma så mye på en tur før, som da vi var oppover der hun har vokst opp og hun fortalte historier av alt slag, og jeg tok meg selv i å være på ordentlig intressert i det hun fortalte. Det var overhode ikke slik før. Da kunne jeg jo spørre om ting, men svarene var ikke så viktige, og jeg husket ikke hva som ble fortalt i mer enn noen sekunder.
Nå suger jeg til meg av alt jeg kan, og jeg vokser. Jeg fyller på med kunnskap og erfaring i alt jeg gjør, og føler meg mer og mer som normal, som en av flokken, en som ikke er ett utskudd og en som alle legger merke til av negative grunner. Jeg føler jeg blir lagt merke til, så giret og hyper som jeg er, men av helt andre grunner enn før. Aldri før har jeg fått flere smil, samtaler, klemmer (før corona), og aldri før har jeg vært ett menneske folk flest har lyst å oppsøke og snakke med, jeg har alltid hatt sosial angst, så dette ville jo være mitt største mareritt, men jeg har lært meg hvordan jeg skal bli kvitt angsten min, jeg har alltid vært bevisst på denne angsten, og ruskuratoren sa at jeg var en mester på min egen angst, fordi jeg alltid har klart å kontrollere den, stoppe den og kjempe den ned. Jeg har aldri latt den styre meg, og alltid visst hvordan jeg skal bli kvitt denne pesten, men når jeg har mine perioder, så blir jeg sittende inne, bure meg inne og stoppe å gå ut på butikk, da kommer den igjen og vokser seg større og større jo lenger tid jeg bruker. Man blir redd alt, tilogmed redd for å ta telefonen, og nå sitter jeg i den omtrent konstant for å svare og kontakte alle. Jeg tar alltid telefonen, foruten når jeg sover, eller kjører bil. Og jeg holder alt av avtaler jeg lager, og møter på alle møter. På dette området også føler jeg at jeg er mer normal nå. Jeg har alltid utsatt, bortforklart meg eller glemt avtaler, i rusen blir det slik, så noe pliktoppfyllende har jeg ikke vært. Dette er nok ett friskhetstegn for meg, og en måte jeg føler meg som normal igjen på.
Jeg har lært meg å ta imot alt jeg kan få, av kommentarer, positive vibber og mennesker som tør å være ærlig og åpne med meg, jeg har lært meg at det er greit å være stolt over seg selv, og jeg sier hver eneste dag til meg selv at jeg fortjener det jeg får.
Å elske seg selv er noe jeg aldri har skjønt bæret av, jeg har tenkt at når ikke de nærmeste kan elske meg, så kan heller ingen andre det. Eller når jeg fortjener all denne dritten som jeg fortjener så er det ikke rart at jeg ikke finner noen som kan være snill med meg. Eller at jeg har gjort så mye ille i livet at jeg ikke fortjener å være lykkelig over tid. Dette har jeg forandret totalt på, og jeg trodde aldri at jeg kom til å kunne klare å elske meg selv, respektere meg selv eller se noen som helst verdi i meg selv.
Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke setter Sebastian foran meg selv en gang, på tross av at jeg elsker den mannen som ingen andre i hele mitt liv! Jeg tror jeg dør om jeg mister han, men jeg ville aldri satt han foran meg, fordi jeg har gjort dette hele livet, og jeg har sett hva det gjør. For første gang går jeg all in i ett forhold, og er ikke det minste redd eller skeptisk til dette valget. Jeg har ingen betenkeligheter med å skulle leve sammen med han hver eneste dag for resten av mitt liv, gifte meg med han, være familie med han og bare være med han for resten av livet mitt, og det er VELDIG unormalt meg. Spør hvem enn du vil, jeg skulle aldri gifte meg, jeg skulle aldri binde meg og jeg hadde INGEN som helst tro på kjærligheten. Den var ikke for meg, og noe som aldri ville skje meg. Det fantes INGEN som helst tanke inni meg, og da mener jeg det helt ærlig, som sa meg at jeg skulle være heldig å finne noen jeg kom til å respektere og elske på samme måte som han elsker meg og respekterer meg. Det er som noen har slått meg i hodet, og jeg plutselig våkner opp med noe som er helt perfekt. Jeg unner alle der ute denne følelsen, fordi jeg var helt fortapt på dette området, og hadde ingen tjangse til å respektere noen jeg har vært sammen med, og har behandlet alle dårlig jeg også. Jeg har aldri elsket noen nok til å sette dem høyt, behandle dem skikkelig eller gjøre noe bra i ett forhold. Jeg har ikke bygd noe i noen forhold, fordi jeg ikke har sett en fremtid der, og følelser har dabbet av etter kort tid.
Med denne mannen er det noe annet, og det har vært noe helt annet helt ifra dag 1. Det er så merkelig at det er rart bare å skrive om dette.

Jeg føler jeg har lært så masse om å være mor også, på en merkelig måte! Jeg har gått igjennom historien min tusenvis av ganger, og vurdert hvor det gikk feil, hva jeg gjor på den tiden, hva jeg kunne ha gjort anderledes og forsonet meg med det som har skjedd. På en helt annen måte enn før. Jeg har jo ikke gått i 12år og vært deprimert og nedbrutt over det som skjedde, langt ifra, jeg har brukt disse årene til å forbedre meg for dem, og mitt værste mareritt var å dø av rusen, så barna mine skulle tenke at jeg mistet dem på grunn av rusen, også døde jeg av det også. Det hadde vært mitt værste mareritt. Jeg har også tenkt tanken på hva dem skulle sagt til andre om noen spurte hvor biologisk mor var, og jeg har hele tiden nektet at svaret da skulle være at jeg var død av alkoholen, og var en alkoholiker.
Jeg har ofte også tenkt at jeg nekter å dø slik, at når folk rundt ser annonsen min tenker automatisk på ett problematisk liv, og at det kansje ikke var så rart at jeg døde, siden jeg levde så hardt. Usj. Jeg vet men det er tanker som jeg har hatt igjennom desse 12årene, og det er kansje en av grunnene til at jeg ennå ikke har bukket under, for jeg er sta som ett troll, og jeg gir meg aldri når jeg har bestemt meg for noe.
Jeg har iallefall funnet den morsfølelsen som er normal å ha, den som for de fleste kommer naturlig, og den kom for meg også da jeg hadde barna mine, og den gang kom den momentant fra intet og varte helt til jeg valgte rusen isteden for å være med dem. Rusen fjernet den naturlige morsfølelsen og når dem ble fjernet herfra så var det vanskelig fordi jeg bare fikk de samværene, jeg fikk bare de samtalene på telefon og noen tegninger jeg hadde i mellomtiden. Den følelsen av at du vet nøyaktig str på klær dem bruker, hva serier dem ser på eller hvem dem er forelska i denne uka dette fikk jeg ikke. Jeg fikk ikke de timene med hjelping med lekser, eller trøst når de gråt for de slo seg, jeg fikk ikke tjangsen til å opprettholde en morsfølelse som er normal. Jeg har opprettholdt ett forhold med dem igjennom 12år nå, og har ikke skulket ett eneste samvær uten ærlige grunner med brukket bein og nå med blodet og knekt rygg, jeg har alltid vært der, og reist uannsett vær og uannsett hvor vondt det har vært, så har jeg aldri vist dem noen av mine problemer foruten røyk som jeg sniker meg ut for å ta innimellom. Jeg føler at denne morsfølelsen har kommet sterkt tilbake for meg, etter at jeg begynte å føle meg normal, oppegående og klar nok i hodet til å forstå meg selv. Først når jeg forstod hvorfor på ekte, hva som skjedde den gangen, og oppdaget hvilken bragd jeg faktisk har gjort i forholdet mellom meg og barna. Så kom denne følelsen i meg, som er helt ubeskrivelig god, for en person som har driti på draget så mange ganger som meg, og falt og slått meg skikkelig på veien. At datteren min på 16år snakker med meg hver eneste dag, at hun tør å være åpen og ærlig med meg, at hun sier hun elsker meg hver eneste dag og er så stolt over meg, er en bragd og prestasjon av en mor og datter som har vært skilt i 12år. Det viser at blod er tykkere enn vann, og at hun har fått vokst opp med en familie som elsker henne like høyt som sine egne. Det viser meg at jeg aldri har hatt grunn til bekymring for henne, og det har jeg aldri gjort heller. Hun klarer seg, hun er så lik meg, og har fått den barndommen og den oppveksten jeg aldri fikk. Hun kommer til å bli som meg nå uten alle fallene og problemene, og jeg kommer alltid til å være i stand til å ta henne imot når hun faller, for det gjør alle! På en eller annen måte går det til helsike, men en lærer seg å takle det, og man blir sterkere. Hun har alt jeg ikke hadde, og jeg tenker hun blir en fantastisk voksen! Jeg gleder meg! Sønnen min også, som er så smart som dagen er lang, og jeg tror han blir noe veldig spesielt, han blir en ekspert på noe, det bare vet jeg! Jeg gleder meg til å se dem igjen når denne stilleperioden er over og alt står på vent. Jeg elsker dem som en mor skal, og ser på dette som ett sunnhetstegn og ett tegn på at jeg er blitt normal.
Jeg har fylt livet mitt med tingene jeg alltid har drømt om men aldri hatt muligheten eller tjangsen til å oppnå og ha.
Økonomisk trygghet har noe som har vært ikke-eksisterende for meg hele livet, jeg har omtrent gått bankrått om jeg har kjøpt meg en billig shampo. Og dette har jeg fikset helt fullstendig aleine! Jeg startet på kiwi og fikk inntekt, og ble kvitt en gjeld på 350 000 kr i bare inkasso og sår gjeld fra mine glansdager i rusen from hell. Det var regninger til klær til barna da jeg hadde dem og slike sure ting som gnagde meg nord og ned, jeg hadde panikk i meg hele døgnet over bunken med regninger. Og nå er ALT borte. Eneste jeg har nå er studielån og lån til bilen min, og det føles helt fantastisk for en person som har gått på nåler hele livet. Aldri visst hva jeg får per mnd, hva jeg må ut med i regninger, og har aldri hatt kontrollen på om strømmen ville bli betalt av sosialen eller om strømmen ville bli stengt innen kort tid.
Det er godt, trygt og det er nok ett sunnhetstegn og får meg til å føle meg som ett normalt og oppegående menneske som alle andre.
Bilen er ett stort tegn på at jeg er frisk, den hadde aldri blitt kjøpt om ikke, for jeg har aldri vurdert lappen som noe jeg skulle ha, fordi jeg ikke har stolt på meg selv nok, jeg har vært en misbruker, jeg har ment at jeg ikke skal ha denne retten fordi jeg drakk for ofte, og for mye. Jeg ville aldri tatt den tjangsen, og der har jeg vært klok hele livet. Men nå er den snart i box etter 12 timers lærekjøring med lærer, men pandemien setter en pause for den også, som er helt greit. Jeg har hele livet på meg 🙂 bilen er her og jeg har mennesker rundt meg, så lærekjøring blir det fremover til jeg får tatt denne som jeg har utsatt helt til nå 🙂
Når jeg skriver at jeg tar disse tingene som ett tegn på at jeg er normal, er dette noe jeg ikke har brukt som uttrykk før jeg kjente det i kroppen min. For før hatet jeg dette ordet, for jeg forstod ikke hva normal betydde, normal kan være så mangt, men for meg betyr det at jeg på lik linje fortjener å føle meg som en av dere, selvom jeg har vært en misbruker, så fortjener jeg nå å bli behandlet og respektert på lik linje som hvem som helst annen. Jeg fortjener ikke den tvilen mange kan føle, så lenge jeg ikke viser dere motsatt. Jeg fortjener ikke å bli sett ned på for det jeg har gjort galt før, fordi jeg har tatt ansvar for det for lenge siden nå. Og jeg fortjener å unne meg alle disse tingene fordi jeg ønsker å stå på lik linje i samfunnet som alle andre, fordi jeg aldri har fått lov å ha denne muligheten før. Jeg er ferdig med å bli møtt som en misbruker, og den tvilen og måten å bli møtt på, med en baktanke om at jeg er svakere eller ikke evner til å være klok nok til å vite mitt eget beste, for jeg er smartere og mer reflektert over meg selv enn noen andre her i verden.
Jeg vil bare bli lyttet til, jeg ønsker bare å tømme meg av og til, men du trenger ikke å sette jorden i bevegelse fordi du er redd jeg vil sprekke. Fordi jeg har bestemt meg, inni meg og ingenting du sier til meg kan forandre dette, verken det negative du kommer med eller rosen du gir meg for det jeg nå gjør. Det betyr ingenting for meg, fordi jeg har bestemt meg og laget en pakt med meg selv, som aldri vil bli brutt.
Jeg har fred i sjelen min, jeg kommer ikke til å sprekke eller bli utbrent, jeg har kontrollen over mitt eget liv, og jeg ønsker å bli møtt med den høyeste respekten for det jeg har oppnådd for meg selv og alle andre. Jeg har funnet min fasit på å kjempe en kamp som veldig få faktisk klarer, jeg har sett ett lys som veldig få kan se, og jeg er stolt over det. Så visst faen fortjener jeg respekt for min rusfrihet.

 

C4 til 349kr!349kr gymgrossisten

CELLUCOR

Jeg er stolt over å være Norsk i dag! Verden står stille

Annonseinnlegg

Det er Søndag hele uka, og verden står helt stille! På apoteket i dag var gitteret halvveis nede og Max 3 pers i slengen slapp inn. Vi måtte stå på en linje og holde 1 meters avstand til ekspeditøren og hun vasket disken mellom hver kunde. I køen var det helt stilt, på tross mange mennesker. Det er som alle holder pusten, og er tause, som dem venter på noe, og er mer skeptiske enn normalt.
Man føler det på stemningen at noe er på gang, i gatene er det nesten ikke biler, og det er mindre støy her vi bor sentralt, som ellers er trafikkert og vi hører det godt med de dårlige vinduene her fra krigens dager.
Man bare kan kjenne det på luften at noe er i gjære, og som jeg alltid har vært så er det noe magisk med denne stemningen. Misforstå meg rett, men jeg blir så nysgjerrig. Jeg har jo blitt min egen psykolog oppi denne rusfriheten, og jeg har grublet ihjel meg selv, jeg føler jeg er ferdig med den jobben der, og trenger noe nytt. Jeg undrer på hva som skjer med oss når vi står ovenfor noe så alvorlig som denne situasjonen er, vi får en frykt inni oss, for vi vet jo aldri hva som vil skje, foruten det vi får med oss igjennom media. Vi får opplysninger med kommunene vi bor i hver gang dem har oppdateringer, men vi vet jo aldri om denne pandemien faktisk kommer til å ramme våres kommune, vår nabo eller oss selve. Så frykten for det ukjente er jo skremmende uansett hva det gjelder. Nå gjelder det en smitte som vi vet allerede har tatt mange liv, og vi vet at om dette sprer seg vil det ramme noen vi er glade i, eller eldre og dem som allerede er syke ifra før og ikke vil tåle denne smitten. Vi prøver jo å beskytte oss selve så godt vi kan med de redskapene vi har, for nå er det fullstendig tomt for både antibac og Paracet på apotek og butikker, men vi vet jo at en slik smitte, smitter uansett og føres igjennom luften vi puster inn. Vi går og er redde for å være den som får dette i oss, og smitter andre igjen. For dem som er friske og raske har bedre tjangser å sloss mot virus og grums. Det er jo dem på sykehjemmene, de utsatte vi bekymrer oss for, og legene er redde for å bli utslått av denne smitten også, så dem igjen ikke kan gjøre den viktige jobben dem gjør hver eneste dag for oss andre. Jeg undret sånn på hvordan det var for dem på apoteket i dag, og stå der, møte så mange mennesker iløpet av dagen, og kansje ha denne frykten selv. For min egen del ville jeg bare rett inn og ut for å unngå dette, men disse menneskene må være der, og dem gjør en fantastisk innsats for å hjelpe oss andre. Samme med legene som fortsatt er i fullt arbeide, dem må gjøre alle de oppgavene dem ellers gjør, i tillegg har dem denne faren over seg som heller ikke dem er Guder over, dem vet ikke hvor mange som kommer, når dem kommer eller hva dem går på jobb til. Dem møter mange syke, og står i stor fare for å få dette selv. Jeg klarer ikke å sette meg inni hvordan dem finner det pågangsmotet ifra, det er rett og slett imponerende, det er mennesker som setter jobben sin høyt, dem setter faktisk sin egen sikkerhet bak våres, for folket som dem vil hjelpe, dem er store mennesker. Det er dette medmenneskelighet handler om tenker jeg. At i kriser holder man sitt eget hode kaldt, fordi man er på en Mission, om å gjøre det man kan for å hjelpe støtte og redde andre. For jeg tenker at legene er proffer selvsagt, men dem er mennesker også, så en viss panikk må jo dem kjenne på dem også. Dem bare viser det ikke for å ikke skremme oss pasienter enda mer, det er stort.
Jeg kjenner jeg er stolt av å være Norsk i dag, jeg kjenner at Norge er ett godt land å leve i. Vi står alltid sammen i kriser, det har vi vist mange mange ganger! Vi støtter hverandre og jobber som ett team når uhellet først er ute, og denne pandemien viser igjen dette, at vi kan stole på hverandre i kriser. Det er noe med folkesjela som er spesielt med Norge, og det gjør meg stolt. Vi er på en dugnad, og de aller fleste er ikke på dugnad for seg selv og sitt, dem er på dugnad for å ikke smitte familie, venner, bekjente, naboer og andre i kommunen. Det er hærlig å være norsk når man kjenner man får gåsehud i kriser når man oppdager fellesskapet som oppstår hver gang vi er i en. Det er som vi er koblet slik, det er en naturlig reaksjon for oss, og vi gjør det på automatikk hver gang det skjer.
Jeg selv er i risikogruppen med alvorlig blodsykdom og knekt rygg, men fortsatt er jeg ikke med på denne dugnaden for meg selv, men alle alle rundt meg, og jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme! Jeg er stolt over å være Norsk i dag!

Klær fra Ellos som jeg bruker når jeg skal ha meg klær til en billig penge, og godt utvalg til alle.




Har aldri vært noe kjærringemne jeg! Masse bilder av oppussingen!

Annonseinnlegg

Etter jeg mista barna mine har jeg vært eeeeekstremt lite opptatt av hvordan jeg har det rundt meg, hvordan det ser ut, eller pynting av noe slag. Hvilke gardiner man har oppe har jeg aldri lagt merke til, og om leiligheten har vært bombet og huset sett ut som ett bombet horehus, har ikke opptatt meg overhode. Ja jeg har vært skikkelig grisete, og ikke brydd meg! Jeg er ett rotehue, rett og slett, men nå vises det egentlig bare i klærne mine, der har jeg ennå en lang vei å gå. Men jeg har alltid bodd i rønner og aldri vært opptatt av hvordan det ser ut i hjemmene mine, for jeg har flytta ca 20 ganger helt fra jeg var liten. Jeg har liksom aldri fått slått meg til ro en plass, sett på noe som ett ekte hjem med den tryggheten dette gir. Jeg har heller ikke vært i noe seriøst forhold siden jeg var sammen med faren til barna mine, da egentlig hjemmet var på stell hele døgnet på tross to små barn, og masse besøk. Jeg var da opptatt av hjemmet mitt og kosa meg med arbeidet, og såg ikke på det som noe stress å vaske rundt og rydde etter småtrollene mine. Det forandret seg dramatisk da dem ble tvangsplassert bort fra hjemmet våres, og jeg mistet fullstendig gnisten.
Mitt største mareritt i alle disse 12årene vært jula, og når Oktober nærmer seg så går jeg med en voksende stor Stein i magen som er fylt med bare smerte og negative tanker. Den begynner å vokse tidligere og tidligere, fordi jula starter tidligere og tidligere for hvert år, og jeg blir fylt med sorg hvert eneste år. Min mor har som lidenskap å pynte, og vaske til alle anledninger, ja det er faktisk hennes levebrød å vaske også igjennom jobben. Dere tror kansje hun stresser med dette, og sliter seg ut, men om hun ikke hadde hatt jobben sin så tror jeg ingen hadde klart å bodd sammen med henne, da hadde hun gått her døgnet rundt å vasket under beina på oss! Hun er faktisk så ekstrem att hun våkner om natta og vasker da også her hjemme. Jeg tror det er en tvangstanke, men så lenge den er sunn er den jo grei 🙂 hun er flink på det hun gjør, og hun er også flink når det kommer til pynting av hus til helligdagene vi går i møte men etter jeg mistet barna har denne gleden forsvunnet, og jeg har ikke helt funnet den igjen. Det har alltid skjedd noe i Desember som har gitt flere negative opplevelser og følelser, så jula har på en måte blitt ett angstmoment for meg, men jeg er villig til å gjøre alt for å forandre også dette nå med nytt sinn og en frisk og sunn kropp. Jeg har alle ting jeg trenger for att denne julen skal bli den beste på mange år, og jeg gleder meg til å se om den kan overasske meg i år 🙂 det er jeg helt sikker på.
Masse er forandret med meg etter at jeg møtte min kjære i fjord, jeg har på en måte fått igjen den følelsen av at hjemmet mitt betyr noe for meg, jeg er hjemme isteden for å stikke av og aldri være her, for det er minimalt jeg har vært hjemme de siste årene. Jeg har flyktet fra hjemmet mitt i mange år, men nå har jeg alle grunner til å ville være her, og det vil jeg 🙂 her føler jeg meg trygg, her har jeg alle mine ting, og jeg husker hvor frustrerende det var å leve i en sekk med alle tingene mine i, for forskjellige ting låg på forskjellige steder, og jeg glemte tingene mine overalt. Tilogmed dette er ufattelig deilig for meg! Å ha alle mine ting på en plass, og jeg vet som regel hvor jeg har alt jeg eiger. Det er en følelse som er normal for de fleste men noe jeg aldri har hatt! Små barn små gleder.
Nå er alt helt anderledes med meg, jeg setter så stor pris på å dulle med hjemmet mitt, og jeg nyter av å ha ett organisert hjem der det er fred over stemningen, det er orden i rotet våres, vi har malt og lagt gulv. Vi har gjort små grep som har vært ekstremt billige til å bygge ett hjem sammen som ikke lenger bare er min leilighet men våres. Det er første gang jeg har tatt inn ett annet menneske og delt likt på eigarskapet her, og det falt meg helt naturlig med en gang han ville flytte hit. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri etter faren til ungene har vært i ett seriøst forhold, og det sier jeg ikke for å såre noen av mine mange exer, det er bare sannheten. Dem har bare vært en forelskelse som har gått fort over til vennskap basert på alkoholmisbruk. Nå nyter jeg å lage gode middager til han som er på arbeid, jeg nyter å gå i butikken og fylle skapene og det nye kjøleskapet i masse ting jeg kan lage deilig mat til oss med. Ikke att han ikke lager mat altså!
Jeg teller ikke på det jeg gjør som før, jeg gjør dette av egen vilje, jeg styrer i hjemmet våres mens han er ute og elsker å overasske mannen min med småting som jeg vet vil gjøre han glad, fordi jeg vet han ønsker det samme for meg <3 vi er ett team og vi skal være sammen for alltid vi <3 jeg er så heldig som fikk møte the one and only, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. Jeg som aldri har trodd på ekte kjærleik, og trodde det bare var no vås. Klissete par gjor meg kvalm, og romantiske dater fikk meg til å brekke meg. Nå er jeg en av dem, og stolt av det! 😉

Spleisen min til gruppa jeg har startet! Sjekk den ut her : https://www.spleis.no/project/99574
Klær fra ellos og min collage. Finner alltid kupp på denne siden av sminke og klær.






















Hver dag er en prøve og en styrketest

Annonseinnlegg

Kjenner jeg er sliten, sånn sliten at man kjenner at man ikke makter mer.
Jeg burde egentlig vært sliten i kroppen og i helsen ellers, men den virker som å være laget av stål, jeg går utfra at jeg er viking på akkurat det området der, når jeg bare brukte en mnd på å komme meg på beina med ryggen. Og helsen plager meg ikke så lenge jeg får sovet og slappet av, og det føler jeg kommer mer og mer. Jeg er bare sliten i hodet og psyken. Ikke at jeg holder på å sprekke og har angst igjen, men en matthet i hjernen, der den bare kobler bort, den orker ikke bry seg lenger på en måte. Den har vært på, altså PÅ nå så lenge, faktisk i 2 hele mnd i dag! Det er 2 mnd med forklaringer det, med ærlighet og ekte følelser døgnet rundt. Den er bare sliten nå hjernen min, og jeg er så skuffet at jeg ikke har ord. Igjennom arbeidet med min egen rusfrihet har jeg lært grensesetting for meg selv, jeg har funnet ut hva grenser jeg må sette for meg selv for å unngå å bli trigget selv, men jeg har aldri opplevd så mye trigging som de siste månedene i hele mitt liv! Og det er ikke fra folk ifra miljøet en gang, dem jeg forventet ville trigget meg og prøvd å fått meg med på festen videre. For det er jo det som er grunnen til at dem fra miljøet trigger man med telefoner og ønske om å komme på fest, ikke ondskap, dem savner jo bare den som velger å stoppe, dem vil jo bare ha selskapet tilbake. Det er jo ikke noe ondt bak det som regel, det er jo bare at i ett lite miljø så blir det så godt lagt merke til om en forsvinner, og det er jo klart man da savner dem og vil ha dem med seg videre på festen. Jeg har da selv vært der når andre har valgt å forlate gjengen. Men triggingen jeg har opplevd konstant siden Desember har kommet fra folk jeg overhode ikke forutså ville gjøre dette mot meg. Det er for meg helt sykt, når dem vet min tilstand, dem vet hvordan jeg hadde det og at jeg ikke ønsket å leve en gang, dem har sett forandringen på nært hold, dem har sett tårene mine og har fått høre ordene mine, om dem ville det eller ei. For disse medisinene har gjort meg veldig ærlig, engasjert og klar i talen, ofte litt høylytt og alle legger merke til meg når jeg ankommer en plass, men jeg bryr meg ikke. Det er som om det jeg gjør og alt jeg gjør blir oversett, men om jeg gjør noe galt så er det ramaskrik, og det varer i evigheter med kritisering. Uannsett hvor mye en strekker seg, så er det alltid noe å pirke på, og jeg tror om jeg hadde gått til månen, så hadde det blitt klaget på at jeg tok for korte steg på slutten. Og da KAN man ikke vinne, da KAN man ikke bry seg lenger og da KAN man rett og slett ikke ta det innover seg lenger. Man kan like godt stange hodet i veggen, eller snakke til den for den saks skyld! For man kan aldri få frem budskapet sitt, for det går VIRKELIG ikke inn hos noen. Man MÅ bare fokusere på dem som ønsker deg, ønsker å høre på deg og faktisk vurdere om du har rett eller ikke. Og det er det eneste jeg krever, at det ikke blir svart med kritikk uten å ha tenkt seg om ett sekund en gang, eller at ord blir puttet i MIN munn, for den klarer jeg HELT fint å bruke selv, det har dere merket og burde forstå!
Når jeg sier noe, så sier jeg det i beste mening folkens, jeg mener ingenting vondt med det jeg sier nå. Jeg vil bare gjøre folk obs på ting som kan skade meg eller andre for den del, ting som har gnagd meg hele mitt liv, men som jeg har vært for pysete eller for rusa til å forstå. Jeg har lært meg å sette grenser for meg selv for å aldri gå tilbake, og dere som ikke har slitt med rus selv aner ikke hva jeg snakker om, og kan aldri, ALDRI sette dere inni hvor jævla komplisert det er. Det er en selvransakelse fra helvetet, og du igjennomgår det hver eneste forbanna dag folkens. Hvert eneste sekund av dagen må du drøfte deg selv, ALT ille du har gjort, ALT som har skjedd deg som du egentlig ikke ønsker eller makter å ta innover deg, du må tenke igjennom alle de episodene som får ett normalt menneske til å flykte for livet, men for oss er det episoder vi har blitt vant med å se i hverdagen, med vold og alvorlige saker som har satt sine spor, men som vi aldri har tatt innover oss. Før vi blir edru og må det, for å aldri gå tilbake.
Jeg tror ikke du kan forbli rusfri uten å gå igjennom denne prosessen, jeg vet iallefall at jeg aldri ville blitt det om ikke. Så jeg håper dette er måten, og at dette virker, for ellers har jeg gått igjennom ett rent HELVETE på jord nå i 3 mnd uten grunn. Det hadde vært ufattelig kjedelig.
Jeg er voksen, sterkere enn noengang og jeg velger selv hva jeg tolererer i mitt liv, og jeg må velge med omhu, og reflektere mye for å finne ut hvem jeg kan ha i livet mitt. Det jeg har gjort nå i 32år, har IKKE funket, det er jo helt klart. En ser resultatet, så om jeg fortsetter nå, så sklir man tilbake til hvordan det var. Jeg har ikke noe valg, og da er det bedre at jeg sier ifra, får ut hva jeg mener, og om det ikke blir hørt, så har jeg ikke noe valg, uannsett hvem du er eller hva du har betydd for meg. Når jeg tok valget 18.Desember tok jeg ett valg for livet mitt, jeg valgte dette ikke bare for meg selv, men for alle jeg har såret i alle desse årene, jeg oppga min største kjærlighet for dere og satte dere først, så nå tenker jeg at ballen er i deres hjørne og dere står ovenfor valget jeg tok uten å blunke. Nå er det deres ansvar hvordan forholdet mellom oss vil bli, og jeg slipper dette fri nå, jeg vil aldri ta det opp igjen, jeg ønsker ikke å se noen av dere før dere har tenkt dere godt om og har en god forklaring. Jeg ønsker ikke dette i livet mitt, og om dette ikke blir respektert, så mister dere meg for alltid.
Jeg er så glad jeg har min kjære hjemme nå, for planen var egentlig innleggelse, og det hadde nok skjedd for lenge siden hadde det ikke vært for denne pandemien som herjer, så for oss kom noe positivt utav den. Denne karantenetiden var kanskje bra for oss på den måten.
Vi ser Home and Away i sofaen og han er verdens beste støtte! Ingen er som han, og jeg behøver bare en av han så klarer jeg meg i evigheten. Han roer meg ned når jeg har det som værst og gjør alt for å få meg til å føle meg elsket og respektert, jeg gleder meg til å bli kona hans, for det må være den største æren her i verden. Være verdens heldigste kone til en mann, en ekte mann!

https://www.spleis.no/me/projects

Her er spleisen min til gruppa!

Klær fra Elllos som jeg anbefaler



Man merker det når man ikke er elsket eller ønsket! Dette er vanvittig sårt og innse.

Annonseinnlegg

Ett lys har gått opp for meg, jeg har bare forstått noe som har lagt i luften der hele livet. Mange opplevelser i barndom ungdomsår og i voksenlivet har vært tegn jeg burde ha forstått men det var kansje for vondt å innse, jeg ville kansje ikke tenke slik eller forstod det kansje ikke. Men nå er det helt klart for meg, og jeg må som maaange ganger på disse 90 dagene gå i en dvale inni meg. Jeg må finne en måte å takle det på, vurdere meg selv, den det gjelder og gjøre meg en konklusjon. Det er veldig klart at jeg aldri har blitt satt først, i noen som helst sammenheng. Det har blitt sagt en million ganger at jeg har vært en prioritet, men aldri blitt satt først i noen sammenheng. Andres følelser, liv og person har alltid komt før meg, som egentlig skulle kommet først, hadde følelsene vært der, hadde jeg blitt elsket hadde jeg alltid komt først, alltid blitt beskyttet, alltid blitt elsket og alltid vært trygg. Det er liksom ett ansvar som kommer med jobben det, det er sånn det skal være. Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, som om hele livet mitt låg forran meg, og jeg såg så klart hvor det hadde gått galt, og det fortsetter å gå galt til vi stopper det. Det fungerer ikke lenger for meg dette her, og aldri få noe som helst uten å betale sårt for det, jeg orker ikke å strebe etter å blir elsket, det finner jeg andre plasser, men det knuser meg at jeg er en som ikke en gang en mor klarer å elske, sette forran seg selv og føle den morsfølelsen for som jeg selv har for mine barn. For jeg kjenner den følelsen jeg, jeg kjenner det i sjelen jeg at jeg kunne gått over lik for mine, jeg kunne vært en egoist av sidestykke og latt mine egne følelser tatt overhånd på samvær, jeg kunne grått de tårene jeg sparte til etter samværene mens jeg var hos dem, jeg kunne skreket at dem måtte bli med meg hjem igjen og at jeg savnet dem så sårt, jeg kunne latt mine behov gått forran mine egne barn mange ganger, men fordi jeg selv har denne morsfølelsen, har jeg aldri gjort det. Jeg kunne tatt avstand til mine barn, jeg kunne latt være å besøke dem den første tiden fordi jeg selv var så knust at jeg bare gråt ukontrollert helt til jeg ankom hjemmet deres, og startet igjen når jeg var ferdig der. Men da hadde jeg vært lik deg da, satt meg først og ikke tenkt på hva dette ville gjøre med dem. Mine barn vet hvor dem har meg, fordi jeg har vært totalt ærlig med dem fra starten, dem vet dem kan spørre meg om absolutt alt, og at dem kan stole på at jeg aldri ville dømme dem om dem driter på draget, dem vet at om dem gjør en tabbe, så kan dem komme til meg, uannsett. Da velger jenta mi meg! Jeg har aldri valgt deg, fordi jeg alltid har møtt de samme ordene. «Ja der ser du når du ikke hørte på meg» eller «det er din egen skyld» «du må jo skjønne det att» bla bla bla. Jeg har hørt dette siden jeg var veldig liten, og jeg ser nå hva det har gjort med meg, og jeg innser at dette er grunnen til at jeg igjennomgikk kraftig mobbing hver eneste dag, bet det i meg, og jeg gikk og var livredd for at dere skulle oppdage det, fordi jeg ble møtt med dette hver eneste gang noe skjedde. Jeg var redd du ville lage en stor scene på skolen, dette hadde jo vært sosialt selvmord, men du ville gjort det også, fordi du alltid har satt dine egne følelser forran mine. Og jeg hadde ikke hatt noe jeg skulle sagt, som alltid. Det er aldri noen som kan råde deg til noe som helst, selv ikke i disse tider, da jeg prøver å forklare deg viktigheten av å ikke bli syk nå, og i dag innsåg jeg at jeg må trekke meg helt tilbake ifra deg. Ikke en gang en klar beskjed om min helsetilstand, hvor kritisk den er, hvor jævla alvorlig dette er, så satt du igjen deg selv først, uten å stoppe opp ett sekund å vurdere det jeg fortalte deg. Du høvlet over meg med samme leksen om jobben, at jeg måtte forstå at du ikke kunne hjelpe meg, jeg kunne ta buss, på tross av at legene nektet meg taxi på grunn av faren for å bli syk nå, dem nektet meg Hotel også og ba meg spørre pårørende om å kjøre meg, men jeg går utfra at jeg sitter her uten det akkurat nå. Jeg må bare trekke meg bort, skåne meg selv fordi dette har knust hjertet mitt det jeg har innsett i dag. Du har fått datteren din tilbake, og nå vil du ikke ha henne. Du står i stor fare for å miste henne om hun får smitten i seg, men du stopper ikke opp 1 sekund i samtalen og tenker over det hun sier, men snakker flittig videre om dine ting som er så viktig for deg. Og slik har det alltid vært, aldri vært med på sykehus, aldri kontaktet meg når jeg virkelig har hatt problemer, selv om det er flittig prat om at en bryr seg så mye, aldri gitt meg noe som helst uten å høvle over meg etterpå og gnidd det inn med kjeft og spetakkel. Jeg har alltid måttet klare meg aleine, in the end off the day, men jeg håpte vi kunne løse dette nå.
Jeg har aldri vært på ekte glad i deg foruten da jeg var veldig liten, jeg har aldri respektert deg, og aldri ønsket å være i ditt selskap, jeg har unngått hjemmet for alt det har vært, viss vi har hatt noe hjem i det hele. Jeg har aldri sett på deg som en mor, men siden 18.Desember så har det forandret seg stort for meg, og jeg har savnet deg når jeg har vært på turer, jeg har vist deg at jeg er glad i deg hver eneste dag, og jeg har faktisk ment det denne gangen, jeg har tilbudt deg å pusse opp huset her, og jeg har kjøpt bilen for å gjøre ting enklere, jeg har satt deg først i mange situasjoner og du har blitt viktig for meg. Det er bare synd at det ikke går den andre veien, og ett slikt forhold ønsker jeg ikke i mitt liv, det har ødelagt for mye for meg, og gjort meg til den jeg var. Jeg ønsker ikke å gli tilbake til det igjen, og jeg beklager det. Jeg er voksen nå, men blir fortsatt knust av det jeg har innsett i dag. Jeg er glad jeg er så heldig å oppleve den ekte morsfølelsen, den unner jeg alle for det må være forferdelig å måtte strebe så hardt for å late som en har den.
Jeg er fullstendig ferdig, og det er ikke meg det er noe galt med, det vet jeg. Jeg står til ansvar for absolutt alle mine feil og mangler, men jeg tenker at andre også må ta sitt, når jeg på 32år klarer det, så klarer du det også. Det er vanskelig å være en mor når man ikke har lært seg hvordan man er det, den morsfølelsen har jeg vært så heldig å få etter mange år med samvær med verdens beste barn som er blitt flotte ungdommer, og jeg gleder meg så sinnsykt til å berike deres liv med meg, og omvendt for vi har mange mange år fremfor oss. Dem skal få merke at iallefall jeg har denne følelsen for dem, dem skal vite at jeg aldri vil dømme dem, og alltid vil sette dem først i absolutt alle situasjoner, og jeg vil beskytte dem men også lære dem opp til å bli selvstendige, og alltid følge sitt eget hjerte og hode. Jeg vet at jeg ikke alltid vet best, at alt jeg tenker er sannheten, men jeg gir mine barn rom til å tenke selv, uten at jeg behøver og belære dem med hva dem skal gjøre. Det trenger jeg ikke fordi jeg stoler på dem, jeg vet dem vil klare seg og dem har min fulle støtte i alt dem gjør. Går dem på en smell i livet og driter på draget, så er jeg her uannsett hva dem har gjort, fordi jeg er en mor.

https://www.spleis.no/me/projects

Her er spleisen til gruppa jeg har startet!

Antrekk fra Ellos.no! Anbefaler denne siden





Primer fra Isadora til 179kr / IsaDora

Det var aldri planen å bli blogger eller slutte å drikke for den del

Annonseinnlegg

Ble sittende her litt med bloggen da jeg planlegger nå å flytte den 🙂 så jeg leste litt på de første innleggene mine her, og ser hvor lite jeg delte med dere i begynnelsen. Jeg ser på skrivemåten at jeg ikke visste helt hva jeg drev med, og jeg var lite åpen. Jeg sa litt men ikke mye.
Det var aldri planen min å begynne å blogge egentlig 🙂 jeg hadde nok med meg selv, men ønsket å dele historien om ryggen min med noen, jeg måtte bare få den ned en plass på ett sett. Og tastaturet jeg kjøpte mange mnd før tok jeg i bruk på prøve, fordi jeg hatet det i begynnelsen. Nå er den den beste innvisteringen jeg har gjort!
Jeg hadde en blogg på blogg.no for lenge siden, men den ble lagt ned da jeg ikke var aktiv lenger. Men bloggen jeg hadde forandret veldig mye for meg på denne lille plassen jeg bor, og jeg ble møtt med så mye støtte, fordi jeg fortalte om hvordan det hadde vært for meg å oppleve mobbing og utestenging på en liten plass, der jeg bare trengte å bli tatt inn i varmen og bli støttet. Dette utløste en storm rundt meg med støtte og folk oppsøkte meg plutselig og var veldig snille med meg. Jeg ble møtt på en helt annen måte, så jeg fikk masse positivt utav dette. Jeg må være helt ærlig med dere, absolutt ingenting av den positiviteten tok jeg til meg den gang, eneste som sitter er 1 kommentar som var negativ faktisk. Så ille kan det bli. Att 30000 positive ting kan bli glemt av 1 eneste kommentar, som bare var dum og lite igjennomtenkt.
Slik er vi mennesker, men bloggen ga meg masse! Jeg begynte å jobbe i kiwi etterhvert jeg fikk gjort ferdig videregående og jeg har oppnådd mye med eget arbeid only. Jeg har gjort alt dette selv, så ingen trenger å ta noen ære for dette.
I Januar trengte jeg egentlig bare en plass å plassere historien om ryggen og hvordan jeg opplevde traumene rundt dette, det var aldri planlagt at dette skulle bli en blogg om hele mitt liv, rått brutalt og helt fullstendig ærlig. For jeg har ikke løyet en eneste gang siden Desember, og det føles godt men veldig veldig rart for en som er vant med å gjøre det i de fleste sammenhenger, også til seg selv.
Det var ikke planlagt da jeg laget det første innlegget: Hei! , at denne bloggen skulle bli min traumeterapi, der jeg har delt alt, absolutt alt med dere. Jeg har ikke lagt sjul på noe som helst, unngått noen sannhet eller vært uærlig med meg selv om hva som skjedde i de ulike situasjonene. Jeg har lagt meg flat for alt jeg har gjort, jeg har brukt den til å fremme saker for andre som jeg er uenige i, eller saker som gjør meg rasende forbannet som innlegget om blind vold på min bestevenn som er homofil og gift i Oslo. Jeg har fått ut traumer fra fortiden som igjennom 32år har kommet tilbake flere ganger iløpet av ett år, hvert eneste år og sabotert livet mitt. Traumene og følelsene mine har nådd meg igjen gang på gang, og jeg har vært på en evig flukt hele livet som jeg ikke har visst hvor kom fra, eller hva jeg sprang ifra. Men jeg forstår nå at det har vært meg selv, jeg har flyktet ifra meg selv og mine følelser, fordi jeg ikke har hatt evnen til å forstå dem, bearbeide dem og fikse dem for MIN skyld, ingen annens. Mange av traumene hadde jeg helt glemt, mange av dem trodde jeg overhode ikke påvirket meg en gang, før jeg gikk igjennom dem på nytt, kjente på følelsene som jeg hadde den gangen dem skjedde, og fikk det ut her på bloggen til dere, og responsen har vært overveldende helt ifra første stund.
Jeg har vært på topp 3 siden jeg startet her, og jeg gikk ifra 100 plass til 1 plass på en dag. Hehe. Dere kan tenke dere jeg fikk meg ett lite sjokk da jeg oppdaget det og hylte her jeg satt. Jeg har ikke vært så opptatt av hvor mange som er innom, det var i begynnelsen, og da er alt nytt så hvor mange som leser er jo viktig, men det har gått over til ett ønske om å få lesere som kommer igjen, så den statistikken er viktigere for meg enn lesertall 🙂 jeg har ennå heller ikke skrevet ett eneste innlegg der jeg har angret meg, skrevet noe jeg ikke har ment eller føler jeg har vært urettferdig med noen. Jeg føler at jeg ikke klandrer noen, eller feilutleverer noen i noen av innleggene mine. Jeg føler jeg er rettferdig og tar min skyld, og skriver aldri navn med mindre den det gjelder har gitt meg tillatelse til navn og bilder :).
Bloggen er min måte å forbli rusfri på, det var overhode ikke min plan! Før Desember skulle jeg da aldri slutte helt å drikke, for det kunne jeg lære meg, så dum var jeg. Men etter Desember har valget mitt bare blitt mer og mer klart, og mer og mer logisk for meg. Jeg er allergisk og slik er det, jeg kan aldri drikke øl mer, og jeg får holde meg til Red bull, selvom det gir meg vinger jeg ikke trenger nå, når jeg er giret ifra før. Det er heller ikke en sunn drikk, men jeg kan ikke kutte alt godt i livet på en gang! Jeg har mine laster men dem går ikke lenger på bekostning av andre.
Denne bloggen har kommet som en positiv overraskelse på meg, familien min, min forlovede og den har hatt ringvirkninger vi aldri så komme. Jeg er friskere enn noengang, fordi jeg har denne portalen til å tømme sjelen min for første gang på 32år. Det har blitt mange lange innlegg, men jeg står for dem alle, og det er en veldig trygg og god følelse for meg. Jeg har blitt ett komplett lykkelig menneske som tør å elske seg selv, og la seg bli elsket, jeg føler jeg er verdt det etter den kampen jeg har vært igjennom, og sammenligner livet mitt som en krig, og nå har jeg funnet fred i meg selv og livet.
Jeg er ikke lenger ett skadet menneske, men jeg har arr i sjelen min som må heles, og denne bloggen lar meg gjøre det.
Jeg blir klokere og klokere til å hjelpe andre også igjennom denne bloggen, jeg blir mer reflektert av å sitte å fundere, og blir utrolig godt kjent med meg selv, hvordan jeg fremstår og hvordan jeg takler tingene som skjer, som før har ødelagt både forhold til andre og livet ellers for meg.
Jeg er i en læringsprosess som jeg gleder meg til å fortsette med dere! Og jeg sverger på å fortsette å være åpen ærlig og rusfri!
Jeg lover også å jobbe hver eneste dag for gruppen min, med mennesker som fortsatt trenger støtte og litt drahjelp. Jeg vil samle inn penger og gjøre små forskjeller som for andre er store fjell av problemer som blir løst på dagen, bare fordi jeg er klar i talen min, og hyggelig i samme slengen, med ett smil om munnen kommer man veldig langt!
Jeg gleder meg også til å bli kjent med så mange flere mennesker som kan berike livet mitt!
Det er overveldende dette for meg, alle opplevelser, og bare en kaffekopp kan gjøre meg overlykkelig. Jeg er parat hele døgnet, og nummeret mitt er 40193969. Jeg har også laget Facebook-side til bloggen som heter tilbaketilhverdagen og jeg har startet litt med YouTube, for å dele denne bloggen. Så jeg blir veldig glad for delinger! Jeg ønsker at alle skal få nytten av min historie og lære av den.
Jeg har det helt fantastisk folkens! Jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv

https://www.spleis.no/me/projects

Her er spleisen til gruppen jeg har startet her på den lille plassen vi bor!

Ellos.no med sitt utvalg og priser. Antrekk som falt i smak!


C4 fra gymgrossisten 349kr / CELLUCOR

På sykehus igjen på Torsdag da, tross Coronafaren og det hele

Inneholder reklame

Det er jo slik at vi skal holde oss inne og ikke menge oss med andre mennesker nå, og vi skal holde oss i flokk sammen med familien våres som ikke har vært andre plasser og menget seg med andre familier. Hehe. Så jeg tenkte jeg skulle være smart for egen del, og andres del så ringte sykehuset for å høre om det virkelig er nødvendig å ta denne kuren denne uka, som er 3/4 kurer med antistoff som er mer effektivt og funker fortere mot blod enn cellegift, så dere kan tenke dere at dette er en hard kur, og sist ble jeg sliten og trøtt av den. Jeg håpte jeg hadde sluppet å reise inn Torsdag, ligge på Hotel der det ofte er masse mennesker, og oppigjen på ett sykehus med masse pasienter og masse fremmede mennesker, for så å sitte sammen med mange som også tar slik behandling en hel dag. Jeg tok taxi sist gang, på grunn av ryggen og jeg har problemer med å sitte rett over tid, og der er jeg også ikontakt med andre passasjerer og sjåfør. Jeg tenkte kansje jeg skulle få slippe, men fikk beskjed om at 50% av kreftavdelingen er lagt ned, og er ikkefungerende, og dem bare tar inn dem som dem må ta inn nå. I guizz im sick. Ja jeg fikk meg en liten aha-opplevelse, for jeg har vært litt for positiv til denne sykdommen tror jeg, for legene tar dette ganske seriøst og alvorlig virker det som, iallfall på det dem forteller meg. Men jeg prøver å holde det på avstand, jeg prøver å holde meg positiv. Men jeg må visst inn Torsdag til Fredag og får ta mine forhåndsregler og springe igjennom korridorene der. Jeg ønsker ikke å være den som tar med meg noe smitte til den lille plassen jeg bor på, men legene er beroligende å er ikke bekymret så lenge vi er forsiktige.
Det ordner seg, og jeg får fullført denne kuren, og har bare 1 igjen! Jeg er snart i mål!
Fikk telefon igjen, og tar hele behandlingen på Fredag, fordi dem ikke ønsker jeg skal ta taxi inn, med den faren, og ville absolutt ikke ha meg på hotellet der inne. Så det er greit å vite at jeg er i trygge hender, og satser på å holde meg frisk fremover også. Min kjære tante blir med, så blir en kjapptur inn og ut, så vi slipper utsette oss for noen farer. Like greit!
Ellers sitter vi her i stua våres <3 vi har hatt en rolig morgen, og jeg sovnet pinadø på soffaen igjen, så jeg merker at det begynner å slippe i kroppen nå, og det er ikke så ubehagelig lenger. Jeg svetter om nettene, men har overhode ingenting å klage på, så nå nyter jeg virkelig dette folkens! Jeg kribler etter å få svar på prøver, og krysser alt jeg har for at dette fungerer, for nå trenger jeg å bli frisk og rask i kropp også. Vi har besøk av min bror, og det er SÅ koselig å snakke med han igjen <3 vi sitter og ser på nytt på nytt fra Fredag og humrer over at dem ikke har ett eneste publikum i salen sin på grunn av pandemien som herjer rundt oss. Det har ikke gått lange stunden, men en merker på alt att vi har en dugnad over hele landet nå, alt er stille, alle er mer roligere og det føles som det er Søndag hele uka! Hele gårsdagen føltes som en Søndag, og vi var på en slags Søndagstur helt til Stadlandet og Vestkapp og hele linja! Hele familien Flint i balanse, ja ikke jeg da.
Eneste planen jeg har for dagen er å komme meg på apoteket, og kjenner jeg vegrer meg hver gang jeg skal inn noenplass, iallefall nå når jeg vet jeg kan bli veldig syk om jeg blir det. Jeg tenker jeg skal ta mer hensyn til meg selv fremover, og tenke litt over hva jeg gjør. For når legene tar dette såpass seriøst, så stoler jeg på dem som har hjulpet meg så mye siden Desember, og jeg har vært trygg med dem hele veien. Jeg har rett og slett blitt glad i kreftlegen min, og hun behandler meg bedre enn noen leger noengang har gjort, og jeg kjenner at hun jobber for meg og for at jeg faktisk skal bli frisk. Jeg merker også at hun alltid tar hensyn og vurderer etterhvert. Som da hun kuttet steoridene etter mnd 1/4 fordi hun såg bivirkningene.
Jeg har så mye å se frem til dere! Jeg er så heldig! Sååå heldig!

https://www.spleis.no/me/projects

Her er spleisen til gruppa jeg har startet her på hjemplassen min!

Klær fra ellos! Satt sammen ett antrekk med min smak. Anbefales