Når jeg skriver på denne bloggen og tømmer tankene mine kan jeg ikke merke at noen dømmer meg med det samme, idet jeg lufter mine egne tanker er dem mine for en stund før jeg poster innlegget og legger ut. Når jeg nå skal lage ett foredrag kommer dommen med det samme og jeg må veie ordene mine, jeg har aldri før vært så redd for noe i hele mitt liv og denne gangen kan jeg ikke ta meg en pils for og roe nervene heller. Jeg skal samle dette sanasuriumet av ett liv i ett foredrag på 45minutter og jeg ANER ikke hva jeg driver med.
Jeg ønsker ikke og skylde på noen men hvordan skal jeg gjøre det når det var så mange mennesker som skulle stoppet det som skjedde? hvordan skal jeg eie min egen historie uten og legge skylden over på andre, for i bunn og grunn var jeg bare ett barn.
Bitterhet har aldri ført til noe godt og jeg føler ikke at jeg er ett bittert menneske, men hvordan skal man unngå og fremstå som det når man forteller om historier om omsorgssvikt og mangelen på voksenpersoner som tok ansvar?
Jeg kjenner det kryper inni meg og jeg føler ubehaget bare jeg snakker om foreldrene mine, man skal ikke snakke om disse private tingene man skal holde innenfor disse 4 veggene men jeg kan ikke fortelle historien min uten dem. Nå har jeg foreldre som er med på denne reisen og som aksepterer at jeg utrykker meg som jeg gjør, men allikevel føles det som om jeg svikter.
Jeg er så redd for og bli dømt der jeg står, uten tastaturet og gjemme bak og dyna og gjemme meg under, jeg er livredd for og vise meg sårbar og angre på det i ettertid, jeg gruer meg så vanvittig mye til og si disse tingene høyt for første gang, for det er da det blir ekte på en måte.
Egentlig er jeg bare redd for og gå inni min egen historie, få innsikt i alt som skjedde og se dem med rusfrie øyner for første gang i mitt liv.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share