Når jeg skriver på denne bloggen og tømmer tankene mine kan jeg ikke merke at noen dømmer meg med det samme, idet jeg lufter mine egne tanker er dem mine for en stund før jeg poster innlegget og legger ut. Når jeg nå skal lage ett foredrag kommer dommen med det samme og jeg må veie ordene mine, jeg har aldri før vært så redd for noe i hele mitt liv og denne gangen kan jeg ikke ta meg en pils for og roe nervene heller. Jeg skal samle dette sanasuriumet av ett liv i ett foredrag på 45minutter og jeg ANER ikke hva jeg driver med.
Jeg ønsker ikke og skylde på noen men hvordan skal jeg gjøre det når det var så mange mennesker som skulle stoppet det som skjedde? hvordan skal jeg eie min egen historie uten og legge skylden over på andre, for i bunn og grunn var jeg bare ett barn.
Bitterhet har aldri ført til noe godt og jeg føler ikke at jeg er ett bittert menneske, men hvordan skal man unngå og fremstå som det når man forteller om historier om omsorgssvikt og mangelen på voksenpersoner som tok ansvar?
Jeg kjenner det kryper inni meg og jeg føler ubehaget bare jeg snakker om foreldrene mine, man skal ikke snakke om disse private tingene man skal holde innenfor disse 4 veggene men jeg kan ikke fortelle historien min uten dem. Nå har jeg foreldre som er med på denne reisen og som aksepterer at jeg utrykker meg som jeg gjør, men allikevel føles det som om jeg svikter.
Jeg er så redd for og bli dømt der jeg står, uten tastaturet og gjemme bak og dyna og gjemme meg under, jeg er livredd for og vise meg sårbar og angre på det i ettertid, jeg gruer meg så vanvittig mye til og si disse tingene høyt for første gang, for det er da det blir ekte på en måte.
Egentlig er jeg bare redd for og gå inni min egen historie, få innsikt i alt som skjedde og se dem med rusfrie øyner for første gang i mitt liv.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 
meld dere inn og følg oss videre 
Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Masse lykke til, dette klarer du. Og husk du var bare et barn, så det var ikke din skyld
Husk også vi er mange som står bak deg og heier.
Hvem har du med deg som tilhører?
.
Ja, klart dette hadde vært tøft for alle. Det er sant at omgivelsene kan gjøre en del uten at de dermed kan gjøre alt.
.
Avhengighet er en nådeløs sykdom, og noen hjalp deg ut av det. Viktig å huske det.
.
Likemenn, mennesker ifra systemet og mennesker med interesse i rusfeltet
Begynn med begynnelsen og fortell din historie som den er. Du er utrolig dyktig til å ordlegge deg, og får du spørsmål så bare svar så ærlig du kan. Dette fikser du
Håper det
Regn med at der er tilhørere som rammes i sjelen av det du beretter. Så spørs det hvor hen i livsprosessen de befinner seg, hvordan reaksjon som kommer. Du er ikke alene om å ha kommet med slikt vitnesbyrd, lykke til
Leser bloggen og jeg skjønner nok hva du mener både mtp skyld, bitterhet og redsel.
Det var faktisk noen og noe som hadde skylda. Du var et lite barn når det startet og noen skulle vært og sett. Man behøver ikke peke finger, DU DIN DRITT, men omsorgspersoner og andre rundt sviktet. Det er ikke så skylde på noen, det er fortelle fakta. Sånn er det bare. Og du er redd for å virke bitter. Man kan fortelle og legge frem urettferdighet, uten at man er bitter. Saklighet, knuser bitterhet. Heier så mye på deg, dette fikser du.
Sommarfuglar? Så bra, då funkar systemet! Kroppen strittar imot, styggen på ryggen kjem med all verdens alternativ i tilslørte løysingar for å sleppe. Redsel for å feile, bli dårleg motatt, ikkje svare til eigne forventninga etc etc. Mat for “ditta klara eg ikkje”-dyret. Mange kjensler som har vore bedøvd av mestringsrusen, kjem lammande igjen og drar te deg midt i magen. Men du… no kan du faktisk velge
Der vi var før, hadde vi ikkje valg. Kun panikk og skvisa i eit hjørne, paralysert av emosjonelle impulsstyrte tankar plassert av ruspersonen vår. No kan vi sjå, på bakgrunn av ærlige og ekte erfaringar vi har, at står ein i dette kjøret utan å flykte, møter angsten “auge mot auge”, hardt mot hardt, er det 50/50 sjanse for at vi vinner. Og dei oddsa er bedre, verdt å kjempe for, enn kva vi klarte å tenke før. Vi får erfare i mestringsrusen, at det er alltid krefter i oss sjøl som vil attende til den verda vi kjenner. Krefter som til tider rir og herjar, men som ikkje heilt får tak. Fordi det er VI som har tatt kontrollen! No er det VI, i vårt eige sinn og vilje som skal bestemme! Så får te helsiken sommerfuglane berre komme og flakse litt. For når det kjem til stykket og jobben skal gjerast, latar vi opp ALLE slusar og dører på vidt gap! Så får småjævlane finne ut om dei skal være med på heisaturen eller komme seg bort te nestemann som skal holde foredrag. For ditta hakje du tid til 
Her skal det pina haldast foredrag, opent og ærleg til siste nikk!
Takk for støtten Eysteinn
Du e viktig for meg