Frykten jeg kjenner på er lammende, jeg kjenner på hele kroppen at den er i ulage og jeg føler meg som en Laban! hele sjelen rister liksom . . . At ett foredrag skulle frembringe slike følelser av og fullstendig miste kontrollen hadde jeg ikke sett komme men når det kommer til og utlevere foreldrene mine så kjenner jeg at det sitter langt inne.

Jeg er datter av en alkoholiker, som igjen er sønn av en… osv. For meg finnes det ingen poeng i og lage ett foredrag om livet om jeg utelater denne delen av tradisjonene som går i arv, nemlig rusavhengighet. Uten disse historiene får ikke foredraget riktig kontekst og det skaper det fulle bildet av hvordan det er og vokse opp med rusen rundt seg. 

Hver eneste gang jeg skriver ord som omsorgssvikt så kjenner jeg at det krymper seg inni meg og jeg kjenner ubehaget som vrenger seg inni meg, ingen ønsker vel og snakke om sine egne foreldre på denne måten? den dårlige samvittigheten pulserer men jeg må være ærlig også i dette foredraget.

Nå har jeg jobbet på spreng og skrevet 15 sider, jeg har også sendt bilder slik at en powerpoint blir laget. Jeg har tenkt og ha en video som start på foredraget og en sang til avslutning også får jeg bare ta det som det kommer! nå kjenner jeg at jeg må legge meg, hodet snurrer og klumpen i magen blir bare større og større. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er onsdag og tid for etterverngruppe ❤️ Etter disse to dagene med indre kamp ser jeg frem til disse to timene ❤️ Det er en pause og jeg kjenner at pulsen senker seg i det samme jeg kommer inni lokalet her, man trenger slike pauser i hverdagen ❤️

Jeg tror marerittet er over for denne gang og at jeg kan gå tilbake til og leve fritt igjen men jeg har ikke satt pris på denne overraskelsen som kom altfor brått og altfor tidlig. Jeg trodde jeg hadde mer tid til og bygge meg selv opp.

Ting skjer hele tiden og nye utfordringer kastes på meg som småbomber, jeg må lære meg selv teknikker til og takle disse situasjonene. ❤️

Nå ser vi frem til to timer med pause ifra alt ❤️

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

De siste to dagene har jeg selv isolert meg hjemme bak lukkede dører, hvorfor kan dere lese her:

https://monicavederhus.blogg.no/her-trenger-jeg-tydeligvis-politibeskyttelse.html

Og når man først må være hjemme på ubestemt tid er det veldig greit når man liker omgivelsene sine! jeg har tenkt på det mange ganger iløpet av disse 2 dagene hvor glad jeg er for og ha dette trygge hjemmet som jeg kan flykte til når livet butter imot. Jeg har blitt riktig fornøgd med hvordan vi har det rundt oss. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg har fått tak i dette enorme speilet som er kjempetungt som jeg har tenkt og ha på stuen, vi har fjernet alt på veggene og ønsker og satse på store pene ting vi virkelig liker. Ett speil er både en bruksting men også ett fint element og jeg kjenner at jeg har blitt bitt av speil-basillen! når jeg tenker om har jeg faktisk store speil i alle rom.

Lenge har jeg tenkt på hva jeg skal gjøre med dette stuebordet våres for jeg ønsker ikke og kaste noe eller gi bort ting som kan fikses, jeg har skaffet meg beis og tenker og prøve ut dette før jeg eventuelt prøver og bruke plastfilm over.

Jeg har de siste dagene vært tvunget til og være her i leiligheten, og jeg må ærlig innrømme at dette ikke er ett verst sted og være isolert på! hjemmet er virkelig min trygge base og det håper jeg at det kan fortsette og være.

Ute høljer det ned og alle lysene er tent i leiligheten, jeg nyter roen jeg har rundt meg og jobber med ett foredrag om livet utenfor. Jeg innser at hjemmet mitt har blitt akkurat det jeg alltid har drømt om, ett sted og hente seg inn igjen og senke skuldrene for og la kreativiteten flomme. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

God morgen alle sammen!

I går ble alt snudd på hodet her og dagen ble alt annet enn slik jeg planla den, ett spøkelse ifra fortiden dukket opp og alt jeg har vært redd for skjedde plutselig og utav intet. Man får seg noen smeller på denne reisen og jeg regner ikke med dette blir siste gang heller. 

                          https://monicavederhus.blogg.no/her-trenger-jeg-tydeligvis-politibeskyttelse.html

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg har tatt ett valg som er utradisjonelt i miljøet, jeg har kuttet rusen og jeg kan faktisk ikke forvente at noen skal godta det. Da jeg knakk ryggen fikk jeg en gull-billett  ut, uten denne ulykken hadde jeg nok ikke sluppet så lett unna. 

Telefonen har ikke stått i ro og meldingene har tikket inn en etter en, i dag tenker jeg og holde meg her bak lukkede dører til jeg vet at dette mennesket har dratt. Jeg gleder meg til og starte livet mitt igjen, jeg lengter etter friheten jeg normalt sett har, dette har åpnet øynene mine og jeg har valgt å gjøre noe med dette. 

Jeg har bestemt meg for å jobbe med meg selv, intensivt slik at jeg er klar neste gang. Jeg akter ikke og isolere meg selv over tid den dagen han faktisk slipper ut, jeg nekter og pause hele livet mitt.

Jeg har bestemt meg for og søke om besøksforbud, slik at jeg har det neste gang. Det vil ikke hjelpe noe særlig men da vet jeg at straffen kommer om han gjør meg noe, ett besøksforbud stopper ikke slike mennesker men det gir meg trygghet.

Roen i sjelen får jeg ikke tilbake før dette er avsluttet, dette ubehaget som jeg før levde i har inntatt kroppen igjen og jeg akter ikke og leve slik lenger. Jobben jeg har gjort for mitt eget liv blir revet ned på ett øyeblikk , og jeg kan faktisk ikke tillate det og skje. 

Nå skal jeg prøve og ta fatt på denne dagen, gjøre det jeg pleier men dette mennesket vil være i bakhodet hele veien. Jeg håper at politiet kan hjelpe denne gangen slik at jeg neste gang kan føle en viss trygghet for denne følelsen inni meg er uutholdelig. 

Takk for massiv støtte! takk for at dere ser meg og er her. Uten dere, ingen meg. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er ikke slik at jeg tror jeg blir drept, men angsten er der. Når mennesker er uforutsigbare og man vet dem er istand til hva som helst så blir man lammet og paralysert når man føler seg truet. I dag har vært en tung og litt surrealistisk dag, men jeg har mange mennesker i ryggen. Jeg har opplevd massiv støtte i dag, og det er jeg evig takknemlig for. 

Å frykte sitt eget liv er sikkert en overdrivelse, men det er faktisk slik at jeg igjennom livet faktisk har fryktet på ekte for mitt eget liv, jeg har vært nær og bli drept og har opplevd traumatiske opplevelser som jeg gjenopplever når jeg blir utsatt for reell fare som dette, jeg vet at dette mennesket ikke ønsker meg godt og jeg aner ikke hva han er i stand til. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag har fokuset vært og unngå og møte på han, unngå og være i områder jeg vet han kan være og faktisk og isolere meg selv bak lukkede dører, alt er låst men allikevel ser jeg han overalt, kroppen er i beredskap og jeg kvepper til bare jeg hører en lyd og det eneste jeg nå gleder meg til er når jeg vet han ikke er her lenger og at permen er over. 

Denne dagen har vist meg at jeg har en lang vei og gå med meg selv, for jeg kan faktisk ikke endre noen andre. Det eneste jeg nå kan gjøre er og bygge meg selv opp til den dagen han faktisk kommer ut, for det gjør han og da kan jeg faktisk ikke leve på denne måten.

Jeg er glad jeg har vært åpen og ærlig om dette, for uten alles støtte hadde dette blitt en langt tøffere og vanskeligere dag, alt i alt har jeg hatt det bra.

Nå gleder jeg meg til og legge meg, jeg gleder meg til i morgen når dette marerittet er over og jeg omsider kan senke skuldrene mine og gå tilbake til livet mitt. All jobb har stått på vent i dag, jeg har vært fullstendig borte mentalt men i morgen er det en ny dag og jeg håper den blir bra. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Så var altså dagen kommet der jeg måtte konfrontere dette jeg har vært så redd for og min egen reaksjon oppi det hele tok meg litt på sengen. Jeg reagerte med det samme men har ennå ikke fått panikkanfallet jeg før ville fått, det tyder på at traumebehandlingen fungerer.

Fortiden har innhentet meg og jeg har fått ett ubehagelig blast from the past! men jeg gir meg da ikke så enkelt. Jeg fikk meg støyt, ble faktisk skrekkslagen men overlevde. Alle disse traumene, denne følelsen av angsten jeg ikke har kjent noe særlig på etter at jeg sluttet og ruse meg ble kastet på meg, og det eneste jeg fant ut var at jeg aldri ønsker meg tilbake til utryggheten og kaoset. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg går på tå og hev i dag, hele kroppen er i full beredskap men jeg tviholder meg til virkeligheten og at jeg faktisk ikke er den samme lenger. 

Jeg har forberedt meg mentalt, jeg har visst dette ville komme og når det først skjedde reagerte jeg rasjonelt og fornuftig. Denne gangen har jeg kontaktet politiet, noe jeg aldri i verden hadde gjort for kort tid tilbake siden, jeg har tatt ett viktig og stort steg for meg selv og lar meg ikke kødde med. Jeg har fått beskjed om å ringe om det er noe, men noe besøksforbud får man ikke imot noen som har sittet inne en stund. 

Jeg er ikke lenger den svake jenta, det offeret som lot seg bli ett offer. Jeg lar meg rett og slett ikke bli behandlet dårlig lenger, men det vil ikke si at jeg er uredd. 

Jeg gjør det eneste jeg kan gjøre, lever livet mitt slik jeg pleier. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dagen jeg har fryktet kom omsider og jeg kjenner traumene sliter meg sønder og sammen, jeg er sliten av og være redd det ukjente 😞 man vet at alt kan skje, men man vet ikke hva og når. 

Jeg har vært åpen om at ett menneske som har hatt den fulle og hele kontrollen over meg sitter i fengsel. Det er ett helt år igjen av soning men jeg har følt at jeg har gått på nåler, når man sitter inne har man rett på permisjon og det har plaget meg lenge og ikke vite.

I dag var altså dagen der alt ville komme kastende på meg. Etter en melding i dag tidlig stod han utenfor huset mitt og snakket med mamma da jeg kom kjørende. Heldigvis hadde jeg tatt meg en kjapp tur ut og var på vei hjem slik at jeg bare kunne kjøre videre.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Den første reaksjonen var og ringe etter hjelp, for alt i verden klarer jeg ikke og face han alene. Jeg fatter ikke hvordan ett menneske kan påvirke meg så vanvittig som dette.

Denne gangen har jeg gjort det riktige, denne gangen har jeg kontaktet politiet slik at dem vet. Vet om redselen og hva en kan vente seg for akkurat nå kan hva som helst skje.

Nå venter bare usikkerheten…… 

I går skjedde det som ikke skal skje, to mennesker ble angrepet og knivstukket på Nav. En måtte bøte med livet. Det er ikke det man tenker idet man starter dagen, går på arbeidsplassen sin og prøver og utføre en viktig jobb. Jeg tenker på familien som sitter igjen og alle berørte. Det er dypt tragisk at slike ting skal skje, i trygge lille Norge.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt og ytre meg om dette men jeg har ofte satt spørsmålstegn ved sikkerheten på nav-kontorene rundt omkring i Norge. Disse menneskene som jobber der tar imot personer i ulike livskriser, det er ikke første gang noen går over streken på slike kontorer, og jeg frykter at det ikke blir siste gang. Denne gangen måtte liv gå tapt og det er dypt tragisk.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg håper at sikkerheten rundt offentlige kontor skjerpes og at vi slipper at slike ting skjer igjen, ingen skal måtte gå på jobb og frykte for livet sitt og jeg tenker at mange nå kjenner på frykten. Slike ting gir ringvirkninger, man blir ekstra skjerpet  og psyken kan få seg en knekk, jeg håper at alle som sitter med klumpen i magen og tenker på denne situasjonen finner noen og snakke med. 

Slike ting skal ikke skje, men hva kan vi gjøre for og hindre at det skjer igjen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dagen var fullstendig ødelagt, katastrofen hadde inntruffet og min kjære ble hentet midt i kampen, men sannelig klarte han å snu hele dagen og reddet den for min del. Siste rest av denne katastrofemandagen ble faktisk ikke så aller verst og vi har kosa oss.

Temperaturen kan stige, ord kan bli vekslet og følelser kan bli såret, nå enda mer som jeg er våken og klar i mitt eget hode, jeg innser at også forholdene oss i mellom her hjemme må jobbes med! 

Jeg regner med at hele denne uka kommer til og bli ustabil og vanskelig, nervene er i spenn og jeg kjenner konstant ubehag for lørdag og foredraget som betyr så mye for meg og få bra. Jeg har heldigvis noen dager men jeg kjenner meg på dypt vann og merker at jeg er mer amper enn ellers. 

Nå gleder jeg meg til og legge meg med boken min og våkne til en ny dag i morgen, jeg satser på at den blir bedre og at det blir en produktiv dag! motet skal ingen ta ifra meg for jeg gir meg ikke på tap nemlig. 

Støtten dere gir meg er helt vanvittig! meldinger og kommentarer, dere er viktige for meg og det skal dere vite. Jeg ønsker dere alle en fredfylt natt og en spennende dag i morgen! 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Æsj denne dagen her! 😳 alt har liksom bare blitt fullstendig feil. Kranglet med foreldrene mine har jeg også gjort og alt jeg har forsøkt få til har gått i vasken. Du vet disse dagene? Der alt bare blir helt fullstendig feil på alle kanter.

Jeg kjenner at det går mer inn på meg enn tidligere da jeg bare kunne drikke det bort. Alt var enklere før 😂 tulla.

Jeg kjenner at jeg er litt tømt for krefter og er litt irritert over at jeg har endret meg så mye og andre er prikk like seg, den klassiske smellen man får etter en livsstilsendring. Noen ting endrer seg aldri og det må jeg pent og pyntelig innfinne meg med.

Det eneste man kan gjøre på slike dager er og bite seg i tungen, telle timer og ta ting som dem kommer 😁

Jeg har vel aldri vært så lettet over og hente min kjære på jobb som i dag 😁 temperaturen var rimelig heit en stund. Han klarer alltid og roe gemyttene og får selv meg til og slappe av.

Håper dere har hatt en mer bedageligere start på denne uka ❤️