Det blir mange langturer på meg så fordelen er jo at jeg elsker å kjøre bil! i dag skal vi hente siste delen av flyttelasset og komme i mål med det. Å bryte mønstrene og rutinene er viktige og det gjør noe med meg når jeg kan kjøre langt bort og bare slappe av, det skal jeg i dag!
Natten ble som forventet etter en nervepirrende dag i går, jeg har faktisk sprukket en del ganger i natt også og prøver og riste av meg disse syke drømmene som oppsøker meg hver gang jeg ikke har det så godt. Jeg satser på at dette er noe som går over med tiden, men jeg syns det har tatt lang nok tid nå. Jeg våkner i panikk og blir så lettet når jeg innser at jeg bare har drømt, jeg har aldri før drømt så ekte som etter at jeg kuttet rusen og jeg trodde jeg hadde mareritt da jeg rusa meg. Det var bare blåbær.
Jeg satser på at dette blir tidenes lørdag, som jeg alltid gjør og jeg våknet med en god følelse i kroppen… Nå vet jeg at vi kan slappe av en stund fremover når det kommer til pappa og kreften og at jeg nå kan ta fatt på alle disse andre utfordringene og bekymringene rundt meg, jeg går utfra at det er dette som er livet!
Ha en fantastisk lørdag alle sammen! masse kjærlighet og gode vibber sendes ut.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det er akkurat slik det føles, disse byrdene som føles som store ekle svulster som tynger ned skuldrene mine og jeg føler noen ganger jeg går helt nedi bakken fordi jeg er så tung.
Det er så mange ting jeg ikke kan snakke om på bloggen her og denne bloggen er som sagt før min terapi, det er her jeg får ut disse tingene som plager meg og som etterhvert ville skapt problemer. Når jeg ikke kan dele disse tingene så merker jeg at jeg ikke snakker åpent med noen andre om det heller og jeg føler jeg legger på ett filter når jeg skal fortelle hvordan jeg egentlig har det.
En ufattelig komplisert måte og si at jeg ikke klarer å snakke åpent in the real life om ting jeg ikke har skrevet på bloggen, det virker som det starter en prosess når jeg deler her som fører til at jeg også klarer å snakke åpent med feks psykologen min om disse tingene som tynger meg.
Ingen har fortalt meg at å velge rusfriheten var og velge ansvar og å faktisk føle alt dette her, ingen fortalte meg at man plutselig fikk ett behov for å være pålitelig og ta innover seg alle disse ulike delene av livet… På mange måter var det enklere og bare ruse bort alt av følelser og ansvar men det er bare noe jeg sier og ikke tenker på alvor.
I kveld føles det som noen av disse ekle store svulstene av byrder på skuldrene har sprukket og jeg er med ett litt lettere til neste hinder dukker opp og kompliserer livet igjen, jeg går utfra at det er dette som er livet. Ha en deilig fredagskveld alle sammen <3
(I kveld har jeg gjort ting jeg overhode ikke kan og aldri i mine villeste fantasier hadde trodd jeg ville prøve! jeg har lagt vipper helt selv for første gang i evigheten!)
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Svulsten i pappas mage er like stor som den har vært og har ikke vokst seg større. På så lang tid har den ikke forandret seg og med denne type kreft som er aggressiv så ville det vokst seg stort på dette tidspunktet. Legene har troen på at dette vil gå bra og at svulsten snart kan betegnes som uaktiv, dette målet som har lagt foran oss siden september 2018, men som vi mange ganger ikke har trodd vi ville nå. Kreft er ukontrollerbart vondt og jævlig og jeg hater kreften som har tatt mange allerede som jeg er glad i.
Det værste med det hele er at man aldri vet hva som venter rundt neste sving og behandlingene og kurene tar hodet ifra pasientene. Vi følte en stund at vi mistet pappa idet han fikk kuren og fikk han tilbake rett før neste kur igjen, det var en vond runddans med døden og jeg er glad han ikke fikk med seg stort av denne perioden.
Sykdommer som dette er brutalt men på mange måter blir døden og sykdommen en del av hverdagen. Det føles helt sykt og sitte her og si det men man får så god tid til å forberede seg på døden, nesten som man gir pappaen sin del for del til den andre siden, imens man holder så hardt man kan i de bitene man har igjen.
Jeg er glad det gikk den rette veien denne gangen og at vi nå kan ta helg for alvor! Så er det og vente til neste kontroll. ❤️❤️❤️
Det er fredag men det føles overhode ikke som helg ennå og det vil nok ikke føles som helg på noen timer ennå. Jeg har akkurat klart og spise en liten bolle med ost på og kjenner at magen vrenger seg… nervene står i spenn i hele kroppen og jeg klarer ikke å følge med på hva som skjer rundt meg! Hele bilturen gikk tankene i spinn og det føles som jeg er i ett slags vakuum.
På disse timene så må pappa ta prøve først for så og vente i to timer, disse timene føles som dager og man klarer egentlig ikke å gjøre noe konstruktivt med ventetiden heller. Jeg tror jeg er tre ganger mer nærvøs enn tøffingen av en far jeg har. Det er rart at vi har 6 cellegiftkurer bak oss og en stråling, vi kjenner gangen og vet rutinene.
Det føles så godt at jeg kan kjøre han denne gangen og han slipper taxi eller buss, det føles godt og kunne være med som både støtte og sjåfør og å være delaktig i alt som skjer. Forrige gang gjor jeg alt for å drikke bort kreften, denne gangen kan jeg være en ressurs isteden for en byrde.
I den lille familien våres er en av oss avhengige av disse prøvesvarene i omganger og det føles som dette er en evigvarende sirkel. Enten er det meg med mine blodplater ellers så er det pappa og svulsten i magen… mamma går med alvorlig diabetes som holder på og gjøre henne blind og alt skjer på dette sykehuset i Førde.. det er faktisk på grensen til traumatisk og dra hit, siden jeg har så mange dårlige minner herfra men det er også her vi alle har blitt friskere ❤️
Jeg gleder meg helt grusomt til å starte bilen og komme oss hjemover!
Jeg kan bare legge til at jeg aldri har sett pappa så motvillig til noe som helst da han måtte ta på seg munnbind! Litt humor må man nesten ha oppi det hele.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Dagen vi har grua oss til er her omsider og veien til Førde har aldri vært så lang før. Vi tar det hele med godt humør og prøver og pimpe oss opp med god musikk og en god latter her i gobilen. Ofte hjelper det og holde alvoret på avstand men på slike dager og rett før timene så raserer nervene kroppen og det er nesten ikke til og holde ut.
Det er disse timene som er værst, disse man må ta prøver til først for så og vente noen timer før den faktiske timen. Nervøsiteten får spillerom og tiden går ekstra sakte. Man prøver alltid og forberede seg selv mentalt men helt ærlig så er dette ingenting man kan bli klar for. Vi satser alt vi har på gode svar og resultater!
Jeg våknet på sofaen akkurat og klokken er 15.30, jeg har vært våken før i dag men for små perioder og fungerer ikke. Det er en av disse dagene der jeg bare går i lockdown og stenger hele verden ute. Dere kan tro jeg ble overasket da jeg våknet jeg som aldri klarer og sove over lang tid, men det kroppen som sier ifra om hvor sliten jeg faktisk er av alt som skjer rundt nå.
I går skrev jeg om angsten over ett annet menneske som drikker, angsten som ligger der latent og som kommer tilbake like fort som den forsvant, jeg går og tenker meg ihjel og grubler noe forferdelig akkurat nå, og dette viser igjen i at jeg sover en hel dag på sofaen uten å ha gjort noe som helst dagen før.
I morgen skal vi til Førde igjen og jeg gruer meg… Pappa skal inn for første gang på lenge og vi er usikre på resultater og hva som skjer fremover. Jeg har fått lov og være med inn, noe dem ikke gjør ellers med pårørende og jeg sitter med så mange tanker i hodet om fremtiden våres og sykdommen til pappa som har vært som en stor trussel over oss siden sept 2018. Det er rart å si det men begrepet kreft har blitt en del av dagligtalen våres her hjemme og vi snakker like lett om det som om det skulle være det mest naturlige i verden, vi har levd med dette over oss så lenge at vi er forberedt på alt, for kreft klarer man ikke å kontrollere.
Å gå med denne trusselen over seg hele tiden spiser en opp innvendig, vi har før bak oss beskjeder om at svulsten i pappas mage var like stor som en håndball, og at det nesten var umulig og overleve noe slikt.. Vi har fått så mange dårlige men også gode beskjeder oppigjennom tiden og forut slike timer så grubler man seg ihjel og lurer på hva den vil bringe. Det kan gå to veier og jeg håper det går våres vei denne gangen også, men nervene og angsten er nesten ikke til å holde ut, denne timen blir vanskelig for oss begge og er nok en stor del av grunnen til at jeg har sove i hele dag.
Når det kommer til foreldre, og spesielt pappa som jeg alltid har hatt ett behov for og beskytte så befinner jeg meg på ett sted der jeg ikke lenger har kontrollen, alt er opp til kroppen til pappa og han går med en hemmelighet i magen som ingen kan se eller gjøre noe med… En tung dag her i heimen, og nå ønsker jeg bare å bli ferdig med denne timen og få den utav verden, jeg orker ikke å gå på tå og hev lenger…
Håper dere har hatt en finfin torsdag kjære dere <3 tusen takk for støtten!
Jeg er typen som liker og bruke ord som jeg virkelig forstår og kjenner at jeg blir forvirret av alle begrepene som er der ute. Det blir på en måte feil for noen uansett hva man bruker og jeg har akkurat falt til ro med narkoman og alkoholiker begrepene.
En gang alkoholiker, alltid alkoholiker sier dem og jeg mener oppriktig at dette stemmer… Det vil aldri komme en tid jeg plutselig har lært meg og drikke og jeg må avstå for resten av livet. Drikker jeg alkohol så har jeg sprukket og samme med narkotika. Man er dette livet ut selvom det er mange år siden man var i aktiv rus, og dette er noe jeg må være bevisst på så lenge jeg lever. Man blir aldri friskmeldt ifra disse sykdommene, for det er jo det dette faktisk er! en sykdom man aldri blir helbredet av og som man må tilpasse resten av livet etter.
Når det kommer til begrepet alkoholiker var det enklere for meg og godta dette, det er klart det satt langt inne men alkoholisme ligger i slekten og jeg er godt kjent med denne sykdommen som har tatt ifra meg mange av mine nære og kjære. Narkomani derimot er fullstendig tabu i bygdenorge fortsatt og det satt langt inne for meg og innrømme at jeg faktisk er en av dem. Det er noe ulovlig over det, noe man ikke snakker om og det var vanskelig for meg og bli vant med dette begrepet. Jeg liker best og si at jeg er rusavhengig fordi jeg er en blanding og liker alt som gir meg en rus, jeg forstår dette begrepet og det er enkelt for meg og bruke det.
Jeg føler at disse begrepene er som N-ordet, for dem det gjelder er det fullt lovlig og bruke disse, men det hadde blitt helt feil om noen fra systemet eller noen utenfor kalte meg en narkoman eller alkoholiker. Uansett hva man skriver eller sier så blir det feil for noen, og jeg akter og fortsette og bruke begreper jeg forstår og som jeg har brukt lang tid på og godta.
Alle forstår at jeg ikke mener å fremme stigmatisering når jeg selv kaller meg en rusavhengig eller en narkoman, alle forstår at jeg må bruke ord som passer for meg og som jeg føler meg trygg på. Mitt høyeste ønske er at det ikke lenger skal være så vanskelig og si åpent at man er narkoman men ikke i aktiv rus lenger, for sykdommen forsvinner ikke selvom man er rusfri i mange år, det ligger i kroppen som en latent kul som man må jobbe rundt for å slippe.
Også må jeg bare si at jeg er fullt for å hjelpe isteden for og straffe mennesker som sliter med rusen. Det er en sykdom og ingen andre blir straffet når dem gjør noe galt på grunn av en sykdom.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Denne uka har jeg planer for hver eneste dag, smått og stort som har betydning for fremtiden! det er spenning og nærvøsitet i hver eneste dag men jeg kjenner at onsdagene er ukas høydepunkt uansett hva som skjer ellers. Onsdagene er tid for refleksjon sammen med disse menneskene jeg forteller ting jeg aldri har åpnet munnen om før, til noen… …
Jeg føler meg 10kg lettere etter disse to timene sammen med dem og det slår liksom ikke feil! jeg får tømt meg på en annen måte og det føles alltid godt etterpå. Denne prosessen er stor og mektig, følelsene vi går igjennom er reelle følelser som vi aldri har følt på før uten å flykte, alle disse nye tingene som må læres som andre tar som en selvfølge men som er store barrierer for oss….. Alt dette kan jeg snakke med disse menneskene om, disse tingene som er for flaut til å dele med “normale” mennesker og folk som ikke har det samme problemet som meg… … Det er så enkelt og genialt dette med grupper og det er synd jeg ikke har fått øynene opp for det før.
Jeg sliter med noe jeg ikke kan være fullstendig åpen om her på bloggen, jeg sliter med at noen nær meg drikker og jeg sitter med en angst i kroppen som strekker seg helt tilbake til da jeg var liten. Jeg kjenner på angsten hver gang jeg vet alkoholen strømmer og jeg trenger ikke å være i nærheten en gang. Jeg blir trigget men har ikke turt å si det høyt, for da blir det så ekte… Det er først når man har sagt noe høyt det faktisk gjelder.
Denne dårlige samvittigheten fordi jeg må trekke meg unna mennesker som ruser seg har preget de siste ukene, jeg sitter med en konstant dårlig følelse og en vond klump i magen. Mange forstår ikke traumene mine, men jeg kan bli kastet tilbake til da jeg var 5år på sekunder bare jeg hører en setning eller jeg ser situasjoner som minner meg om noe, det er som små spøkelser som bare jeg ser og føler. Jeg føler meg ofte aleine fordi mennesker rundt meg aldri kan forstå mine reaksjoner, og ofte blir det tolket som overdrivelser… Dem skulle bare visst at jeg viser 10% av dem og holder resterende inni meg.
Hele livet har jeg bært ett ansvar jeg ikke burde og jeg måtte ofte være den voksne selvom jeg bare var 4-5år gammel, det preger livet mitt og jeg er ekstremt var for forandringer i oppførsel eller stemningsleie… Dette er ting jeg føler ingen andre forstår, men jeg selv går helt i vranglås og får det helt jævlig med meg selv, jeg går igjennom i mitt eget hode om jeg har gjort noe galt eller hva som vil skje, jeg tenker krisetenking med en gang fordi jeg er vant med det, jeg er vant med at verden raser iløpet av 2sekunder.. Jeg har skader ingen andre kan se, men for meg er det som å bli kastet ut i krigen, igjen og igjen… en krig jeg står helt aleine i som ingen andre kan forstå.
Dette er en ensom krig, men jeg må ta den aleine og uten rusen
Den siste tiden har jeg følt meg lite inspirert og bloggen har bært preg av dette, jeg har hatt en sperre på meg når jeg skriver på grunn av at jeg har følt meg så utilstrekkelig på det fysiske plan men i dag har jeg prøvd og endre denne trenden i hverdagen!
Jeg tok med meg en av mine beste venner og min bror fra en annen mor på en terapitur for og oppleve ting vi ikke normalt sett opplever, ofte kan hverdagen bære preg av alle disse rutinene og tingene vi gjør fordi vi må. I dag slappet jeg virkelig av med musikk på anlegget (radioen) og en jeg ikke er så mye sammen med lenger etter at jeg kuttet rusen, men en av disse jeg ikke klarer og unnvære i denne nye tilværelsen min.
Mange som kutter rusen føler ett behov for å kutte alle menneskene som er der rett og slett for og klare seg selv, jeg derimot trenger disse menneskene som i mange år var mine eneste venner og min ekte familie. Jeg behøver disse menneskene for å huske hvem jeg er og hvor jeg kommer ifra og jeg har ett behov for å bruke det jeg har lært og videreføre denne kunnskapen, for i bunn og grunn gjør jeg alle disse tingene vi alltid har snakket om å gjøre, eller hva?
Mange opplever også at dem blir trigget i møte med mennesker man har rusa seg sammen med, men jeg opplever heller tvert imot. Jeg opplever den største respekten og har aldri opplevd at noen har bevisst prøvd å få meg utpå igjen, og jeg tenker denne respekten er viktig for fremtiden da jeg virkelig ønsker å gjøre en forskjell for disse som ennå sliter.
Det er lenge mellom hver gang jeg virkelig slapper av, men i dag var jeg bare meg selv sammen med min bestevenn og min bror!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag skjer dette jeg har gruet meg så lenge til. I dag skal jeg på nav og sende inn søknad om uføretrygd! det er noe som sitter langt inne og jeg føler på mange måter at jeg bare gir opp men fornuften seirer og jeg kommer meg aldri ut i normal jobb igjen. Det er 420 dager siden jeg knakk ryggen, og først nå klarer jeg og ta dette steget som føles som ett megastort ett for meg akkurat nå.
Det høres sikkert ut som en liten bagatell og det er sikkert det også for mange, men for meg er dette en stor kamel og svelge men jeg innser at jeg nå må se fremover og være realistisk. Ofte er det såvidt jeg klarer og gjøre de småtingene som skal gjøres her hjemme, jeg sitter på gulvet når jeg støvesuger og må ta 10 pauser for og få vasket ett gulv. Om jeg skal i jobb igjen kan dette ikke innebære noe fysisk og jobbmulighetene mine er få der ute.
Jeg har bestemt meg for å kalle alle disse tingene jeg gjør på frivillig basis som min “jobb” bare for å pleie min egen usikkerhet og denne følelsen av å ikke gjøre noe arbeide. Voksne mennesker skal på en måte ha en jobb og jeg kjenner dårlig samvittighet når min kjære jobber hele dagen og jeg er her hjemme, jeg vet det er dumt men jeg er ærlig.
Nå er de igang med å sette inn toalett til oss! det er rart hvor mye man savner dette om natten eller tidlige morninger, nå er vi heldige og kan gå rett ned til foreldrene mine men det er langt nok når man er trøtt i øya og slapp i kroppen, dette blir bra folkens!
Det er onsdag og gruppe igjen og jeg er glad jeg har gruppe i kveld etter denne dagen jeg har foran meg, følelsene mine er motstridende og jeg trenger og tømme meg. Ha en fantastisk onsdag kjære lesere!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
