Denne uka har jeg planer for hver eneste dag, smått og stort som har betydning for fremtiden! det er spenning og nærvøsitet i hver eneste dag men jeg kjenner at onsdagene er ukas høydepunkt uansett hva som skjer ellers. Onsdagene er tid for refleksjon sammen med disse menneskene jeg forteller ting jeg aldri har åpnet munnen om før, til noen… …
Jeg føler meg 10kg lettere etter disse to timene sammen med dem og det slår liksom ikke feil! jeg får tømt meg på en annen måte og det føles alltid godt etterpå. Denne prosessen er stor og mektig, følelsene vi går igjennom er reelle følelser som vi aldri har følt på før uten å flykte, alle disse nye tingene som må læres som andre tar som en selvfølge men som er store barrierer for oss….. Alt dette kan jeg snakke med disse menneskene om, disse tingene som er for flaut til å dele med “normale” mennesker og folk som ikke har det samme problemet som meg… … Det er så enkelt og genialt dette med grupper og det er synd jeg ikke har fått øynene opp for det før.
Jeg sliter med noe jeg ikke kan være fullstendig åpen om her på bloggen, jeg sliter med at noen nær meg drikker og jeg sitter med en angst i kroppen som strekker seg helt tilbake til da jeg var liten. Jeg kjenner på angsten hver gang jeg vet alkoholen strømmer og jeg trenger ikke å være i nærheten en gang. Jeg blir trigget men har ikke turt å si det høyt, for da blir det så ekte… Det er først når man har sagt noe høyt det faktisk gjelder.
Denne dårlige samvittigheten fordi jeg må trekke meg unna mennesker som ruser seg har preget de siste ukene, jeg sitter med en konstant dårlig følelse og en vond klump i magen. Mange forstår ikke traumene mine, men jeg kan bli kastet tilbake til da jeg var 5år på sekunder bare jeg hører en setning eller jeg ser situasjoner som minner meg om noe, det er som små spøkelser som bare jeg ser og føler. Jeg føler meg ofte aleine fordi mennesker rundt meg aldri kan forstå mine reaksjoner, og ofte blir det tolket som overdrivelser… Dem skulle bare visst at jeg viser 10% av dem og holder resterende inni meg.
Hele livet har jeg bært ett ansvar jeg ikke burde og jeg måtte ofte være den voksne selvom jeg bare var 4-5år gammel, det preger livet mitt og jeg er ekstremt var for forandringer i oppførsel eller stemningsleie… Dette er ting jeg føler ingen andre forstår, men jeg selv går helt i vranglås og får det helt jævlig med meg selv, jeg går igjennom i mitt eget hode om jeg har gjort noe galt eller hva som vil skje, jeg tenker krisetenking med en gang fordi jeg er vant med det, jeg er vant med at verden raser iløpet av 2sekunder.. Jeg har skader ingen andre kan se, men for meg er det som å bli kastet ut i krigen, igjen og igjen… en krig jeg står helt aleine i som ingen andre kan forstå.
Dette er en ensom krig, men jeg må ta den aleine og uten rusen
Hei:) Jeg leser ofte bloggen din, men er ikke så god på å kommentere. Men nå vil jeg sende deg en klem, og si takk for at du er så ærlig og åpen. Du viser livet som det er, uten filter- og det digger jeg. Det er så mye masker og filter og overflatisk i dagens samfunn, og det du gjør er utrolig bra. <3
Så koselig og høre ifra noen som har lest men ikke kommentert før 🌹 man ser bare tallene og innser ikke at det er mennesker bak statistikker og tall. Tusen takk for klemmen og de fine ordene ❤️
Hei. Føler virkelig med deg. Jeg har panikk for å miste mine søsken, at de skal snu ryggen til meg. Er redd for å si eller gjøre noe som jeg vet er rett, men for dem har en annen mening. Har vært sorte får i mange år. Har tatt vare på søsken og hjem siden 7 års alder. Pappa var i arbeid, min mamma også, men når vi 2 gikk på jobb sammen, og kom hjem, var ingenting gjort. Ho hadde jo vært på jobb så ho måtte legge seg. Mine søstre, 2 av dem, satt der og løftet ikke en finger. Starta med nervetabletter, som jeg fikk av mamma da jeg var 15. Drit lei både hus og barn. Skulle aldri ha det sjøl. Men, fikk en nydelig datter, som i dag er 44 år, og har 3 nydelige barnebarn. Min datter har nok fått følt mye av min psyke i sin oppvekst og det klumper seg i magen ved å fortelle det. Kan aldri gi ho nok kjærlighet føler jeg. Har masse å fortelle, men det blir for mye her. Kan også fortelle at jeg har vokst opp med alkoholisme. Min mamma var værst. Gråt ikke ved graven den dagen ho gikk bort. Men, det gjorde jeg da pappa gikk bort. Han kunne man legge på såret, som det heter. Nei, nå slutter jeg av. 🤗
For en historie du har! og så sterk du er som våger og dele! man har mange arr og men på innsiden men vi velger livet videre helt selv, og fortiden skal ikke prege fremtiden våres <3 tusen takk for at du valgte og kommentere her, det gjor meg varm i hjertet. masse gode vibber og kjærlighet sendes i din retning i dag