Ofte får jeg det samme spørsmålet ifra fjern og nær, og alle lurer på hva jeg tjener på denne bloggingen min, og hva jeg tjener penger på 🙂 svaret er såre enkelt, og jeg tjener den nette sum av
191kr har jeg altså tjent inn på annonsene jeg har på slutten av innleggene mine, på hele denne tiden jeg har blogget, og nå har det snart blitt 1000 innlegg. Man blir ikke rik av å blogge, men jeg er åpen for samarbeide! Og håpet er jo å tjene en slant av å blottlegge sjelen min fullt offentlig. Hehe.
Den psykiske tømmingen er verdt mer en alle penger i verden, og bloggen har blitt min terapi, og en flukt ifra å bli fullstendig gal, og med så mange innlegg med agg og frustrasjon, gleder og lykke, så kan dere tenke dere selv hvordan jeg hadde hatt det om jeg ikke fikk utløp for alle disse tankene. Bloggen har blitt min redning når det kommer til den psykiske helsen min, og slikt får man ikke kjøpt for penger.
Målet har aldri vært å tjene penger på dette, derimot ønsker jeg å arbeide med rusarbeidet, og drømmen er å få en jobb innen dette, denne bloggen gir meg muligheter jeg ikke hadde fått ellers, og jeg har faktisk fått rabatt på vinduene vi har skiftet, bare for å blogge om gutta krutt som byttet alle på to dager, slike fordeler er jo verdt en del, også kan jeg bare konsentrere meg om å blogge på en åpen ærlig og interessant måte slik at lesertallene mine stiger, og jeg beholder dere som ønsker å lære mer om livet mitt, og følge meg på denne spennende reisen dette livet er.
Jeg har en gruppe på facebook som heter tilbaketillivet, om dere ønsker å følge bloggen videre, og fremover vil jeg legge til en reklame ifra Ellos i innleggene mine 🙂
Jeg sitter her og året er 2020, jeg har akkurat betalt regningene mine for denne gang, jeg er kredittverdig, men ikke gjeldfri, jeg har kontroll over hva som kommer inn og det som går ut, og jeg vet tilogmed hvilke regninger som kommer til hvilke tider, aner dere hvor mektig dette føles?
Helt siden jeg fylte 18år har jeg hatt gjeld større en store fjell, og har hatt null tjangse til å komme meg utav den, siden jeg aldri har hatt en jobb.
Jeg har hatt denne postkasseangsten som blir omtalt, og jeg vet hvordan det er å samle regningene sine i store plastposer, og det gikk ikke en eneste dag uten at postkassen var fylt med inkassobrev og sure gjelder som gikk på helsa løs.
Da jeg fikk jobben på Kiwi fikk jeg en prøveperiode på 2år igjennom ett kvalifiseringsprogram, og fikk samme lønn og fordeler som dem andre, jeg jobbet også ekstra utenom disse tidene, og tjente for første gang mine egne penger. Det første året kjøpte jeg meg ingenting nytt, og innvisterte alle mine penger i gjelden min, på toppen av det hele kjøpte vi huset vi nå bor i, og jeg er kredittverdig. Jeg gikk all in, og ble gjeldsfri før jeg visste ord av det, og dette viser at om man først bestemmer seg for noe, så klarer man alt man vil.
Når man først er in deep Shit, så er det vanskelig å se en ende på problemene og skyldene, jeg brukte en metode som fungerte for meg, for jeg hadde veldig mye sur gjeld, som gikk på barna mine og tabber jeg selv hadde gjort, og jeg startet med disse! Å begynne i de små, ringe rundt til alle og forklare situasjonen, var ingen hyggelig affære, og det satt ganske så langt inne hos meg, men etter den første samtalen så løsnet det litt, og det føltes som byrder bare lettet ifra skuldrene mine.
Mitt tips er først å få en oversikt, for inkassoselskapene er flinke til å sende mange brev om samme saken, og det er ikke sikkert det er så mye, selvom det er mange konfulutter. Det første steget er å åpne brevene, få en oversikt over hvor mye det er, og start ringerunden. Målet til disse som tar telefonen er å få løst saken, og dem strekker seg faktisk langt om du viser villighet til å ordne opp for deg, og ikke en eneste gang ble jeg møtt med en sur stemme i den andre enden.
For meg ble gjeldsfella mi løst da jeg fikk jobb, for i alle de år har jeg faktisk gått på sosialen, og da har man nubbetjangse til å ordne opp for seg, dette ble min løsning, og om man ikke kan betale så mye, så er litt bedre en ingenting, alltid. Jeg unner faktisk alle denne følelsen, der man kan gå innpå en butikk og kjøpe seg en telefon eller ett kjøleskap om det streiker hjemme, jeg unner alle å kunne ha ett telefonabonnement på seg selv, og jeg unner alle denne friheten du føler når du endelig mestrer en del av dette som alle normale mennesker ser ut til å takle. Når man sitter i gjelden, så føler man seg mislykka, og den dagen jeg ble gjeldsfri, følte jeg meg som en del av samfunnet rundt meg, og ikke minst fikk jeg kjøpt min første bil!
Her om dagen fikk jeg ett kredittkort i posten, og i dag fikk jeg tilsendt koden til dette kortet, jeg har åpnet meg en handlekonto på power, og plutselig dukket dette kortet opp. Jeg har kastet det i peisen og arket med koden er revet opp og kastet, for i den fella der går jeg ikke flere ganger! Dem som produserer disse kortene ifra helvetet, dem bare sikler etter å gi oss penger, for så å gni seg i hendene når vi har gått på smellen, og skylder dem det trippele av det vi i utgangspunktet brukte. I den fella der går jeg jaggu ikke i flere ganger!
Jeg har to stk av dem, og vil aldri noensinne angre på noen av dem, fordi dem inneholder navnene til barna mine <3 jeg har tenkt igjennom hver enkelt i mange år før jeg har tatt dem, og jeg tenker at når man først gjør noe slikt, så må man være helt sikker 🙂
Jeg skal ha flere, men må bare bestemme meg skikkelig for hva først, og som de to andre, så skal jeg bruke noen år på å bestemme meg, før jeg setter meg i stolen 🙂 den på håndleddet var desidert vondest, og jeg var glad for at barna mine har korte navn da jeg satt der i stolen og hylte, og jeg har ganske høy smerteterskel! Her er dem 🙂
Røntgen av ryggen er overstått og samtalen jeg har gruet meg slik til er ferdig, og jeg må innrømme at jeg sitter med flere spørsmål enn svar etter samtalen. Dette er livet mitt, og det er dette som bestemmer fremtiden min. Det hele avhenger av min funksjon, og evne til å bevege meg.
Det var heller dårlige nyheter for min del, platene står riktig og de 9 skruene jeg har, har ikke flyttet seg, men legen kunne fortelle at etter 1år etter operasjonen, så ser man hvordan fremtiden blir, og at det er da det stagnerer. Man har altså ett år på å komme seg på og bli sterkere og friskere, og på 1årsstadiet så ser man hvordan man fungerer resten av livet.
Smertene jeg har må jeg bare lære meg å leve med, og det eneste som hjelper er aktivitet, og det kan jeg bare si med en gang, jeg er aktiv som få, og springer rundt om en jojo hele dagen lang, jeg ser ikke helt hvordan jeg kan være mer aktiv, uten å bli liggende gråtende her etter å ha tatt meg altfor hardt ut.
Her om dagen så kostet jeg gulvet på kjøkkenet og på stua, og ble liggende på sofaen i en time etterpå, fordi det føltes ut som jeg fullstendig stivnet og jeg kjenner platene på det værste. Jeg har heller ingen følelse i ryggen, og ble forklart at mange nerver blir rett og slett kuttet av, og følelsen som med det andre, ser man etter 1år etter operasjon, hvordan livet videre kommer til å bli.
Egentlig er jeg litt skuffa her jeg sitter, og da igjen føler jeg meg utakknemlig, for det er faktisk ett under at jeg klarer å gå den dag i dag, og at jeg klarer meg selv, uten hjelp til alt. Det kunne vært så mye værre, men akkurat nå er jeg litt skuffet over fremgangen, og tanken på at disse smertene er kroniske, og vil forfølge meg resten av livet. Positive vibber søkes!
Jeg har hele veien nektet å tilpasse meg å være hemmet fysisk, mange ganger har andre sagt at jeg burde kjøre nesten helt til døren når jeg skal på butikken, for å slippe å gå så langt, men jeg parkerer så langt unna som mulig. Jeg har også nektet å tilpasse meg i hverdagen, unngått og gjøre ting enklere for meg selv, og prøver meg ut der jeg kan. Jeg nekter å legge meg ned og godta at jeg er funksjonshemmet, i den grad jeg er. Det er bare 68 dager til 1årsdagen da jeg knakk ryggen, og ikke pokker skal jeg bli sittende av den grunn, jeg skal bruke disse 68 dagene til å motbevise, bli sterkere og bli friskere, så jeg skal slå oddsen for å slite med ryggen resten av livet, og bli kvitt disse hersens smertene jeg går med. Jeg skal bruke tiden godt, og jaggu skal jeg klare å komme meg på en fjelltopp når dette året er omme.
Reklame ifra Ellos! Her inne finner jeg litt av hvert for enhver smak!
Usikkerhetene er til å ta og føle på, og samtlige som kjenner meg vet hvilken kontrollfreak jeg egentlig er, når jeg rusa meg så bryr jeg meg ikke om noe som helst, men når jeg er edru så er jeg den værste kontrollfreaken som finnes. Jeg er avhengig av lister, av kalenderboken min, og ønsker helst å vite alt på forhånd når jeg skal ett sted, jeg må vite hvor vi skal sove, hvem som er der vi ankommer og helst alt vi skal gjøre.
Akkurat nå har jeg ingen verdens kontroll over det som kommer til å skje, jeg aner ikke om jeg noengang kommer meg i jobb igjen, iallefall ingen fysisk jobb, jeg aner ikke om smertene jeg har noensinne vil gå over, eller om det er noe jeg må leve resten av livet med. Jeg frykter dem har vært borti nerver da jeg opererte ryggen, og kjenner at jeg blir sint over hvordan dem håndterte det den gangen, jeg ble tross alt skrevet ut og fikk beskjed om å være så aktiv jeg kunne, fordi jeg bare hadde ett komprimert brudd og det eneste som ville hjelpe var å pushe smertene, og være i aktivitet.
Jeg kjenner på denne følelsen om hva om? Hva om aktiviteten jeg hadde etterpå har skadet meg for livet? Hva om jeg hadde blitt lam på grunn av en lege? Hva om …. ….
Oppi det hele så innser jeg hvor heldig jeg faktisk på tross har vært! Jeg går for egen maskin, jeg er på beina og er relativt mye aktiv, men dette begrenser meg mer en folk tror. Jeg sitter på sykehuset nå og prøver å forberede meg på svarene som venter meg, jeg grugleder meg på ekte, og vet ikke om jeg er klar for noen dårlige beskjeder, det er viktig dette her, hele fremtiden min bestemmes av det dem finner ut, og det finnes ikke morsomt.
Før hadde jeg en aktiv jobb og var faktisk frukt og grønt ansvarlig på kiwi, noe som er en tøff jobb der man løfter enorme mengder hver eneste dag, målet mitt er ikke lenger å komme tilbake til akkurat denne jobben, for jeg klarer faktisk ikke å koste gulvet hjemme en gang, så det ville vært å skutt mot himmelen, men håpet er å komme meg ut i aktivitet, klare å starte å trene igjen, og bli friskmeldt. Det er tross alt bare 299 dager siden jeg knakk ryggen rett av, misforstå meg rett! Jeg burde jo egentlig ikke forvente noe bedre, heller værre.
Usikkerhetene som svever over meg nå gjør meg mentalt helt utslitt, og det er godt jeg har denne bloggen, som er mitt avbrekk ifra hverdagen, og jeg får utløp for agget jeg føler på. Tenk å være så heldig å ha sin egen heiagjeng der ute <3
Reklame ifra Ellos! Her har jeg funnet mange gode parafymer til en billigere pris enn ellers 🙂
Å gruglede seg er faktisk er en følelse, og den har jeg for denne splitter nye uka som ligger foran oss. Både jeg og pappa skal på sykehus, og jeg er førstemann. Denne uka vil gi oss mange svar, jeg får vite hva som er galt i ryggen min, og han får vite hva som er galt med magen, og jeg vet egentlig ikke om jeg ønsker disse svarene lenger. Det er en gnagende følelse som alltid er der, og jeg har lært at det ikke er noen grunn til å utsette tingene, for dem kommer alltid tilbake uannsett.
Jeg har prøvd å stålsette meg for denne uka, gjøre meg selv mentalt klar, og har hentet krefter i helgen, men alikevel våknet jeg kl6 i dag med denne følelsen av å ikke være klar. Du vet når du venter på noe over lengre tid, noe som er viktig, også rett før du får det, så vet du ikke lenger om du ønsker det? Slik føler jeg det i dag.
Ett positivt sinn er lett å si når alt er greit og positivt rundt en, det er så lett å ha det bra, når man har det bra osv. Men jeg har en dårlig følelse, og gruer meg skikkelig til å ta fatt på denne uka. Jeg har laget meg en kaffekopp, så altfor tidlig på morran og prøver å riste av meg marerittene ifra i natt, og prøver å ta fått på denne dagen på en positiv måte.
Samtlige som kjenner meg vet om angsten min for å være aleine, og mange ganger har jeg vært steder der jeg har blitt behandlet forferdelig, men på tross av dette blitt, bare for å slippe å være aleine. Jeg har også vært i forhold bare av redselen for å bli aleine, og det er ikke noe jeg anbefaler videre.
Før jeg møtte Sebastian så hadde jeg bestemt meg, jeg var helt klar for å lære meg denne kunsten om å være aleine og trives i eget selskap, og det gikk overraskende bra, jeg hadde ikke vært singel siden jeg var 14år gammel, og hadde hatt mange dårlige forhold (mildt sagt).
Jeg var singel i 2år før jeg møtte sebben min og falt pladask, og jeg brukte disse to årene til å bygge meg opp selv, bli sterk som singel, og lære meg denne store kunsten. Jeg husker jeg kjøpte inn litt mat i kjøleskapet og tok ett valg om å dra hjem hit når jeg kom ifra jobb og være her når jeg jobbet i ukene. Jeg konfronterte angsten min, og overvant den, det føltes ikke ensomt lenger selvom jeg var aleine, og det er en stor forskjell der.
Etter ett voldelig forhold der sjalusien fikk herje, med både voldtekter og psykisk terror, var jeg ferdig med forhold, og skulle aldri igjen inni ett, helt til jeg traff mannen i mitt liv. Plutselig kom han inn og respekterte meg høyt ifra første stund, og viste meg hvordan en ekte mann skulle være.
Jeg er på mange måter ødelagt av fortiden min, der sex ikke har noe med kjærlighet å gjøre, der forhold inneholder grov vold og psykisk terror, giftige forhold har preget meg, og jeg er ennå redd for at han bare skal gå ut døren når som helst og aldri komme tilbake. Jeg har men som han nå betaler for, selvom jeg aldri har hatt noen grunn til å tvile.
Om noen hever hånden mot meg, går jeg i angrep med en gang, om noen skriker til meg, så blir jeg kastet rett tilbake til disse traumatiske opplevelsene, kroppen min har blitt brukt til å knuse dører og tykke stuebord, jeg har blitt dratt etter asfalten så hele kroppen min har vært store sår, jeg har våknet til at kjæresten min og den jeg stolte på, hadde sex med meg, og han stoppet ikke selvom jeg skrek nei. Det var en selvfølge at han kunne gjøre dette, fordi vi var jo sammen, ikke sant? Såå mange ganger har mennesker klart å kue meg, kneble meg og bruke meg, og dette preger meg, og vil alltid være i bakhodet. Det er vanskelig å legge så alvorlige ting bak seg, det har gjort meg kald, og ufølsom, det har gjort at jeg har fortrengt så ufattelig mange situasjoner der jeg har blitt skadet av den jeg stolte mest på..
Det er så mange ting jeg må konfrontere, ting ifra fortiden som fortsatt styrer hvem jeg er og hvordan jeg føler meg, det er så mange ting jeg må ta tak i, for å endelig bli fri, det er så mange jeg må glemme, tilgi og gi slipp på, fordi jeg ser at ingenting av dette har vært min feil.
Jeg håper at en dag kan jeg møte exen min på gata, uten å bli grepet av panikk, jeg håper at en dag har dette mennesket ingen innvirkning på meg, for jeg akter ikke at disse tingene som han gjor med meg, skal bestemme over hvordan jeg har det, eller mine reaksjoner, for meg er han død, men jeg må leges.
Det er så mange ting som dukker opp når kvelden siger på, og det blir mørkt ute, jeg merker hvordan dette mørket påvirker meg, jeg blir mer nedfor, trist og slapp, men nå er jeg endelig så sterk, at jeg faktisk ikke sitter og gråter over ett menneske som ikke fortjener tårene mine. Endelig.
Jeg sitter og ser Innafor på NRK, og det handler om influensere og er ett kritisk program til dette emnet som har eksplodert hele verden, og er overalt. Dem tar opp reklamebyråene som står bak influenserene og stiller kritiske spørsmål. Lille jeg satt her med høy puls og en gnagende følelse, jeg har jo fulgt med på både bloggerne og de fleste realityprogram, og er slave for tanketom underholdning.
Plutselig slo det meg, jeg er på 24.plass på denne listen, over mest leste bloggere her i Norge, er jeg en influenser? Hvilket ansvar har jeg da? Denne lille bloggen som bare skulle handle om meg selv og mitt liv, min lille dagbok, har altså blitt såpass stor at jeg nå må ta standpunkt til at jeg selv er en influenser, jeg av alle, kan påvirke mennesker som leser bloggen, og hvilke signaler ønsker jeg å gi?
Du vet den følelsen når det går kaldt nedover ryggen din, og du blir lammet i noen sekunder, idet noe går opp for deg? Den følelsen satt jeg her med, og jeg føler en viss ærefrykt når jeg lager dette innlegget. Lille meg har jeg noen betydning i den større sammenheng? Må jeg begynne å tenke igjennom hva jeg deler, eller hvordan det jeg skriver kan påvirke andre mennesker? For meg har det bare vært tall til nå, lesertallene mine har bare vært tall som har steget i takt med hvor mange ganger jeg poster iløpet av en dag, eller hvor aktiv jeg selv er på sosiale medier, jeg har ikke tenkt over at disse tallene faktisk er mennesker som sitter i sine miljø og leser MIN blogg….
Mitt store håp er at denne bloggen som er basert bare på mine egne tanker skal vise andre at ting kan bli bedre, om man ønsker det høyt nok, at om du virkelig har driti på draget og ødelagt alt, så finnes det tilgivelse og forståelse der ute, at det aldri er for seint å snu og at når det finnes håp for meg, så finnes det faktisk for alle. Jeg ønsker å vise at åpenhet og ærlighet kan føre til magiske forandringer i liv som var helt håpløst, og at når man er ærlig med seg selv, så finner man kjærlighet og respekt for seg selv i samme slengen.
Å se dette programmet Innafor på NRK har satt igang mange tankeprosesser hos meg, men jeg har kommet frem til at jeg ikke selv kan sitte her og blogge og være så bevist på rollen jeg har som influenser, da kommer jeg ikke til å klare å lage innleggene, og være ærlig med dere. Bloggen er basert 100% på meg selv og mine tanker om rusfrihet, min vei er ingen fasit, og jeg har måttet lære på den harde måten, så ikke sats på mine metoder! Drømmen har jeg allerede nådd når det kommer til denne lille bloggen, når pårørende og brukere tar kontakt og sier at dem sitter med gråten i halsen fordi dem blir truffet og kjenner seg igjen i innleggene mine, da har jeg nådd målet mitt.
Tanken min var å forandre ett eneste liv, om jeg kunne redde ett eneste liv så hadde jeg gjort mitt, og oppi det hele har jeg faktisk reddet mitt eget liv, jeg har forandret alt rundt meg, jeg er rusfri åpen og ærlig i absolutt alt jeg gjør. Jeg har nådd målet mitt, og ønsker ikke å forandre på måten jeg blogger på, selvom jeg faktisk er en av influenserene jeg har sett på med kritiske øyner før, jeg trekker alt tilbake, for dette er faktisk en jobb i seg selv, og jeg legger hele sjelen min i en blogg. Jeg aner ikke hva jeg går til, eller hvordan fremtiden blir, men bloggen redder meg ifra kaos i hodet, og det er det eneste som betyr noe for meg.
Det er med ærefrykt jeg skriver dette innlegget, og jeg klarer ikke å ta innover meg makten jeg som påvirker har, historien om livet mitt kan faktisk påvirke andres liv, og det vil ta tid å ta innover seg hvor stort dette faktisk er… lille jeg har en stemme!
Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook om dere liker bloggen og vil følge meg videre på denne reisen <3
Reklame ifra Ellos må til 🙂 masse merkevarer til en billig penge!
Jeg klarer ikke sove lenge for tiden, og våkner som regel i 7-8 tiden og spretter oppav sengen, det er merkelig at formen er så stabil og bra, og jeg er vant med langt vanskeligere søndager enn dette. Søndagene har gitt meg mye morro, og de beste festene har faktisk vært på søndager, når alle er tom for alkohol, alle butikker er stengt og alle er på samme stadiet.
I morgen skal jeg på sykehus og sjekke opp hva som skjer med ryggen, for jeg har fortsatt ikke følelse i ryggen og har vondter dem mener jeg ikke skal ha etter så lang tid. På tirsdag er det pappas tur til Førde, og jeg gruer meg og gleder meg til svarene vi da får. Onsdag er det gruppe igjen, og torsdag har frelsersarmeen matutdeling! I helgen som kommer så er planen å reise til Bergen og besøke familien til sebben, og jeg håper at vi får reist denne gangen, da dette har blitt avlyst mange ganger nå.
Hver eneste søndag sitter jeg og blar i kalenderboken min, og ser frem til uka som kommer, og denne helgen har vi bevisst satt av til å hente oss innigjen, og jeg har mer krefter og mer pågangsmot til å møte denne uka som kommer. Jeg er vant med å ha masse praktiske ting å gjøre, masse kaos av ting jeg må fikse, men disse ukene her har det handlet mer om det psykiske, med sykdommer og skader, med selvmordsforsøk og drama, det har gått på det mentale og ikke det fysiske, og det tar på.
Jeg krysser alle fingre og tær for at det roer seg ned rundt oss, at pappa får beskjed om at han er frisk, at ryggen min er tipptopp og at det begynner å roe seg ned med usikkerheten som er rundt oss. Jeg trivest best når jeg vet hva som kommer rundt neste sving, og har blitt en kontrollfreak uten like! Aldri visste jeg at livet ville by på alle disse tingene som kommer kastet etter oss, men det går bra, vi holder motet oppe, tar ikke sorgene på forskudd og står i det!
Reklame ifra Ellos, med klær jeg anbefaler videre! Masse merkeklær til en billig penge 🙂
Det er lenge siden jeg hadde en slik helg som nå, jeg husker faktisk ikke sist vi hadde en hel helg uten noen planer, og jeg har hvilt skikkelig ut. Det er sikkert mange tusen ting jeg kunne gjort i huset og ellers, men jeg har satt oss først, og latt være å henge meg oppi disse praktiske tingene som bør gjøres.
Stemningen er til å ta og føle på, både jeg og pappa skal til pers denne uka, og på sykehuset for å få svar på hvordan fremtiden våres blir, jeg med ryggen får svar om det er noen håp om å bli bedre, og pappa får svar på om han er syk, eller om det er en enkel forklaring på disse symtomene hans. Jeg gruer meg, på ekte og kjenner at jeg ikke er meg selv, jeg blir sliten uten grunn og sint uten årsak, jeg er lettantennelig og mentalt utbrent, det er ikke enkelt når foreldrene blir syke, og de siste ukene har vi vært minst på sykehuset 2 ganger per uke.
Jeg kjenner på hele meg at det ikke er som det skal med meg, og jeg føler ikke en gang behovet for å være sosial heller, jeg som raser rundt og er mest mulig sosial på minst mulig tid, sitter bare i stua og det eneste selskapet jeg ønsker er tv-en og tanketomme programmer som ikke gir meg annet en lett underholdning der man slipper å bruke de små grå.
Styrke motivasjon og gnist er noe jeg behøver for å klare hverdagen min, og jeg skal bruke resten av søndagen til å samle alt jeg kan av krefter for å klare å gå imøte denne uka. Jeg kjenner jeg gruer meg skikkelig, men skal stå i alt som måtte komme, man kan ikke styre ting som skjer, man kan bare stålsette seg og forberede seg på det som måtte komme. Håper dere har hatt en kjempefin søndag! Vi har vært på terapitur på Refviksanden, som er kåret til Norges vakreste sandstrand, og som ligger bare 10min fra hjemmet <3
