Det er lenge siden jeg hadde en slik helg som nå, jeg husker faktisk ikke sist vi hadde en hel helg uten noen planer, og jeg har hvilt skikkelig ut. Det er sikkert mange tusen ting jeg kunne gjort i huset og ellers, men jeg har satt oss først, og latt være å henge meg oppi disse praktiske tingene som bør gjøres.
Stemningen er til å ta og føle på, både jeg og pappa skal til pers denne uka, og på sykehuset for å få svar på hvordan fremtiden våres blir, jeg med ryggen får svar om det er noen håp om å bli bedre, og pappa får svar på om han er syk, eller om det er en enkel forklaring på disse symtomene hans. Jeg gruer meg, på ekte og kjenner at jeg ikke er meg selv, jeg blir sliten uten grunn og sint uten årsak, jeg er lettantennelig og mentalt utbrent, det er ikke enkelt når foreldrene blir syke, og de siste ukene har vi vært minst på sykehuset 2 ganger per uke. 
Jeg kjenner på hele meg at det ikke er som det skal med meg, og jeg føler ikke en gang behovet for å være sosial heller, jeg som raser rundt og er mest mulig sosial på minst mulig tid, sitter bare i stua og det eneste selskapet jeg ønsker er tv-en og tanketomme programmer som ikke gir meg annet en lett underholdning der man slipper å bruke de små grå.
Styrke motivasjon og gnist er noe jeg behøver for å klare hverdagen min, og jeg skal bruke resten av søndagen til å samle alt jeg kan av krefter for å klare å gå imøte denne uka. Jeg kjenner jeg gruer meg skikkelig, men skal stå i alt som måtte komme, man kan ikke styre ting som skjer, man kan bare stålsette seg og forberede seg på det som måtte komme. Håper dere har hatt en kjempefin søndag! Vi har vært på terapitur på Refviksanden, som er kåret til Norges vakreste sandstrand, og som ligger bare 10min fra hjemmet <3 