Det er onsdag, det er dagen som er blitt hellig for meg, og jeg planlegger overhode ingenting på akkurat disse dagene, alt legges til side, mobiler slås av, og jeg bruker 2 timer på rusen sammen med likemenn jeg kan fortelle alt, selvom jeg ikke kjenner dem, mennesker jeg har noe til felles med, uten å måtte forklare. Jeg føler meg en del av noe som er større en meg selv, noe som er viktig, utviklende og så givende, det er dette som er det viktigste for meg, disse onsdagene da jeg kan sitte med gruppa mi og tømme meg, få ut alt, og fokusere fremover.

Denne gangen følte jeg ekstra på behovet for å gå i gruppe, jeg har vært igjennom en del siden sist, og tanken på å ha møte annenhver uke, ser jeg nå aldri ville gått. Jeg trenger denne pausen, denne påminneren om hvem jeg er, og dette miljøet som er så trygt som ingenting annet. Det er familien min, den utvidede, den jeg forteller alt uten filter, og som tar meg som jeg er. 

Når jeg er ferdig med disse møtene, føler jeg på en tomhet, jeg føler meg lettere fysisk, som om jeg har løftet bort de tingene som har lagt på skuldrene mine, og delt det videre. Når jeg forteller noe, så føles det som problemet halveres, bare ved å si det høyt! Jeg føler jeg har sett lyset uten jesus, og har utviklet meg helt vanvittig siden første gang, og det føles som jeg er i bevegelse. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tomheten ser jeg ikke lenger på som ett tegn på savn etter rusen, den ser jeg på som ett tegn på at jeg gjør noe riktig nå, når jeg deler åpent og ærlig, så kan jeg være meg selv. I dag har jeg valgt å være åpen om ett traume som sitter langt inne og snakke om, og som å snakke om barna mine, så håper jeg at det blir lettere og lettere etterhvert som jeg klarer å nærme meg dette. Jeg akter ikke lenger å leve med dette aleine, det skal jeg ikke, og bør ikke gjøre, jeg akter ikke å få disse traumene slengt i tryne, plutselig og uventet igjen, jeg orker ikke å sprekke fordi jeg ikke klarer å bearbeide fortiden min! Aldri igjen akter jeg å la det skje. 

I dag har jeg blitt kontaktet av mennesker som har opplevd det samme som meg, traumatiske overgrep og ikke blitt trodd, det gjør noe med en, det knekker alt man har av respekt for seg selv, og man firer på disse grensene for hva som er voldtekt og ikke, jeg merker selv at mine grenser har blitt pushet fremover og fremover, men i akkurat denne situasjonen som jeg har vært åpen om, var det rett og slett en voldtekt, uten noe som helst samtykke, og helt imot min vilje av noen jeg aldri hadde møtt før denne kvelden. Jeg har brukt uendelig tid på å skylde på meg selv, legge ansvaret hos meg selv siden jeg i det hele tatt ble med oppå dette hotellrommet, og jeg har faktisk trodd at det ikke var sant, fordi det var det jeg har blitt fortalt.

Jeg er åpen ærlig og rusfri, jeg vet at jeg ikke har innbilt meg ting i mitt eget hode, og traumene jeg sitter igjen med lyger faktisk ikke. Når man blir møtt med skepsis, og kommentarer som at det er vanskelig å forklare seg om noe som aldri har skjedd, har knekt meg, det har fått meg til å tvile på meg selv og min betydning, det har faktisk ført til at mennesker har kunnet gjort akkurat hva dem ønsker med meg, uten at jeg har anmeldt dem, fordi jeg er livredd for å enda en gang ikke bli trodd. Det har preget meg, jeg har mistet tilliten til dem vi skal stole på i systemet, og jeg har måttet takle ting mennesker ikke skal måtte.

Håpet mitt med å dele denne historien med dere, om hva som skjedde den gangen da, er at det skal føre til at mennesker får opp øynene om hva som foregår i systemet, at mennesker som faktisk har blitt utsatt for grove voldtekter og brudd på alle grenser vi mennesker har, ikke blir trodd, og saker blir henlagt. Offerene som sitter igjen sitter med store byrder som ikke en gang er deres, og må slite aleine med angsten, depresjonen og hatet til sin egen kropp. For meg handler sex ikke om kjærlighet, og først nå så mange år etter, forbinder jeg dette med varsomhet, nærhet og nytelse, og ikke fullbyrdet voldtekt imot min vilje. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter voldtekten har jeg brukt sex som selvskading, ja jeg har brukt min egen kropp. Jeg har så mange ganger gått til sengs med noen jeg overhode ikke har likt, bare for å gi dem det dem ønsker, jeg har hele tiden hatt ett behov for å være ønsket, av alle. Jeg har vært igjennom hele delen om å fantasere om voldtekt, fordi i mine fantasier kan jeg styre det som skjer, og jeg har også sittet igjen med en følelse av skam, fordi jeg tenker slik.

Jeg har hele tiden trodd det var min egen feil, at jeg fortjente det siden jeg drakk for mye den kvelden, jeg har sittet disse timene i dusjen for å vaske bort skittenheten, men aldri klart å oppnå renhet igjen. Jeg har kuttet meg selv i halsen fordi jeg ikke ønsket å leve lenger, og jeg har prøvd å hoppe i sjøen fordi ingen trodde på meg, og ble reddet av en politimann som huket tak i meg idet jeg hoppet. 

Ja det har faktisk gått så langt, at jeg ble skambanket her hjemme gjentatte ganger, og sa aldri ifra! Jeg ble banket sønder og sammen flere ganger, og opplevde psykisk terror, men ga aldri en lyd ifra meg. Først når han slo meg foran to av mine beste venner klarte jeg å si ifra, slå igjen og få dette mennesket utav livet mitt. Så sterkt har dette preget meg, at jeg ikke ble trodd den gangen, så langt har det altså gått, at jeg må ha to vitner til vold, før jeg ser alvoret og tror på meg selv, nok til å si ifra og vite at jeg blir trodd. 

Det skal ikke være på denne måten, jeg godtar det ikke lenger. Jeg har blitt oppfordret mange ganger om å anmelde igjen, men målet mitt er å skape åpenhet om dette tabubelagte emnet, fjerne denne skammen som ligger på offerene, og opplyse samfunnet om hvordan det egentlig er å være ett voldtektsoffer. Jeg tror mange misforstår, og tror dette aldri kan skje en selv, og når det først skjer, så tør vi ikke å stole nok på oss selv, til å være sikker på hva som skjedde. Når man blir møtt med mistro når man først klarer å fortelle om noe slikt, er det som å bli voldtatt på ny, og igjen og igjen. . .

Å brenne broer er noe som har fungert for meg, både da jeg kuttet amfetaminen, sprøyta og alkoholen, jeg måtte gjøre det i full offentlighet, legge skittenvasken min frem for hele verden, og vise hvor svak jeg var, før jeg klarte å vende ryggen til og ikke se meg tilbake, det er slik jeg er skrudd sammen, jeg må brenne alle broer når jeg gjør det slutt med mine avhengigheter.

Det er så ufattelig mange ting som ligger og ulmer i bakgrunnen, slike store ting som kan angripe meg når jeg minst venter det, slå meg fullstendig ned i grusen, og kaste meg tilbake som om ingenting har forandret seg, og dette må jeg bekjempe hver eneste bidige dag her på planeten våres.

Sjelen min har mange arr, arr som jeg ikke klarer å legge bak meg, og den eneste måten å kaste disse på dør, er faktisk å blogg om det. Jeg har opplevd så mange ting som sitter så dypt i meg, det har formet meg som menneske, og tatt ifra meg alt jeg hadde av selvrespekt, kjærlighet til meg selv og andre, og gitt meg en sinnsyk skamfølelse, som om det er min feil at alt dette har skjedd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når man opplever overgrep, så husker man hver eneste lille detalj, man husker luktene, stemmene og ordene dem bruker, man husker hvordan personen ser ut, på tross av at man aldri før har sett mennesket, og på tross av hvor rusa og borte man er, så sitter det inni deg.

Jeg kan den dag i dag fortelle dere hvilken farge jakka til den ene personen på hotellrommet der jeg ble voldtatt hadde, jeg kan fortelle dere romnummeret på hoteldøren som jeg smelte igjen, etter overgrepet, jeg kan fortelle dere ordrett hva mennesket som satt i stolen ved siden av sengen sa til den som voldtok meg, det sitter i sjelen og kroppen min, jeg kan også fortelle hvordan dem luktet, og ting jeg aldri kunne vite uten at det skjedde. Han spurte ordrett den personen som låg og pulte meg mot min vilje, om han også kunne få lov å gjøre det, og det bekreftet hele min sak, at dette mennesket spurte overgriperen om han kunne få lov, er bare hele saken for meg, han spurte ikke meg som låg der og tydeligvis ikke ønsket dette, han spurte altså mannen som låg oppå meg, mot min vilje. 

Denne saken ble anmeldt, advokaten til mennene gikk fullt offentlig ut i avisen og sa jeg løy, og fremstilte meg på feilaktig måte. Denne saken kom også opp da jeg hadde rettsak om barna mine, da kunne den ene politidamen fortelle at det er vanskelig for meg å forklare meg om en voldtekt som aldri fant sted.. jeg ble ikke trodd, på tross av at den ene mannen har blitt tatt for voldtekter mange ganger! Helt siden han var ung, har ufrivillig sex med jenter, vært ett mønster, men siden jeg rusa meg, så ble jeg ikke trodd. Dette er mange år siden, jeg har fått min bekreftelse ifra mannen jeg aldri hadde møtt før denne kvelden, han har fortalt meg at han hadde sex med meg, og han vet ikke om det var frivillig. Denne saken har jeg prøvd å legge bak meg, men jeg føler dette er så ufattelig urettferdig mot offerene som blir utsatt for voldtekt.

Jeg har blitt voldtatt 2 ganger etter denne saken, jeg har ikke anmeldt dem, fordi jeg ikke blir trodd, og har bebreidet meg selv, for hvorfor jeg satt meg selv i disse situasjonene og lot det skje. Jeg sitter med en følelse av at alt som hender meg, er min egen feil, fordi jeg ikke har blitt trodd. Aldri etter har jeg gått til politiet med noe som helst, min tillit når det først skjer noe, ligger ikke hos dem. Jeg tar imot alt jeg får, svelger det, og sitter med traumene igjen, og fortsatt blir jeg kastet rett tilbake til dette hotellrommet når jeg kjenner en viss parafyme. 

En epoke i livet er over og det er tid for å gå videre, alle disse avhengighetene mine skal ikke lenger få bestemme over fremtiden min, jeg ønsker å leve som ett fritt og frisk menneske men må ta noen steg først, jeg må tømme meg, åpne sårene for siste gang og få ut min side av saken. En dag, en dag skal jeg sitte her og ikke føle på disse flachbackene ikke føle på denne skammen over at alt er min feil. Ansvaret kan jeg ikke lenger bære, og gårsdagen der jeg fikk panikkangstanfall for første gang siden 18.desember viste meg at jeg trenger dette. 

Å blogge åpent om livet mitt, var aldri tanken min bak bloggen, jeg skulle blogge om da jeg knakk ryggen, men oppdaget en vei jeg ikke såg komme, jeg følte lettelse av å dele, ikke være aleine lenger om disse opplevelsene som har preget meg, og ikke lenger føle på at jeg går med hemmeligheter jeg må skjule fra alle. På mange måter har bloggen reddet livet mitt, livet ifra ensomheten og angsten for å åpne meg, bli dømt og sett ned på. 

I dag er jeg uredd, jeg har ingen angst foruten om når traumene mine kommer tilbake, jeg har det bra ellers, men jeg har noen skader som må leges, og det eneste som fungerer er å dele det åpent og ærlig med dere. Jeg føler jeg har bodd i ett fengsel som jeg selv har skapt rundt meg, jeg har vært jenta uten en stemme, foruten når jeg har vært drita full, ellers har jeg ikke sagt ett ord. 

Det er en stor forskjell på å være ensom og det å være aleine, jeg har alltid vært ensom, men aldri aleine. Fordi jeg har sittet inne med alle disse tingene uten å klart å åpnet meg for noen som helst, ikke en gang de nærmeste. Jeg behøver dette, for å bli ett friskt menneske som aldri faller tilbake til rusen, som jeg alltid har gjort før. 

Jeg gjør det herved slutt med avhengigheten min, jeg ønsker ikke å fylle tomrommet etter rusen med andre ting som på sikt kan skade meg, jeg ønsker å fylle livet med lykke, kjærlighet og respekt, for både meg selv og for alle andre jeg møter. For å respektere meg selv, så må jeg tømme meg, jeg må respektere at jeg har levd ett liv som har skadet meg, jeg må bekrefte situasjoner for meg selv, for å se at alt faktisk ikke er min feil alltid, og at mange av situasjonene har vært traumatiske, og kroppen min følger ikke med på utviklingen min, den trenger tid til å heles, og EN dag skal jeg møte de menneskene som har påført meg disse, uten å føle fysiske reaksjoner, uten å bli kastet tilbake til fortiden, og uten å føle ett eneste sug etter rusen som har ødelagt hele livet mitt. En dag..

Jeg er en misbruker, en fullblodsmisbruker som blir avhengig av alt jeg ser og tar i, og jeg har en lang vei å gå for å bli frisk, og legge disse vanene bak meg. For 5 dager siden tok jeg ett valg, og det høres sikkert lite ut for dere, men jeg er fullstendig avhengig, jeg er helt fullstendig hektet på Red Bull, og kunne ønske det var noe mer spennende enn denne triste drikken! 

Jeg er avhengig av å åpne denne boksen, av hvordan det iser på tennene når jeg tar den første slurken, og hvordan denne drikken fungerer for meg, som ikke har tid til å pælme innpå kaffe dagen lang, det sitter så langt inni meg, og dette er en vane som har kommet etter at jeg fikk bilen min. Mengdene jeg klarer å presse i meg er vanvittige, og jeg har fått noen fysiske reaksjoner på dette, som skremmer meg og som har fått meg til å kutte dette, forhåpentligvis for godt!

Hver eneste dag har jeg blitt dårlig, med blodtrykksfall, svimmelhet og smerter i brystet, hver eneste dag har jeg vært redd for at jeg har fått diabetes, da det har gått over med en gang jeg har fått noe mat i meg, og jeg har faktisk også vært til legen for å sjekke hjertet mitt og jeg akter å ikke la dette fortsette, jeg er for glad i livet mitt til å dø av dette, og det hadde vært nitrist å dø av noe så sørgelig som Red bull er! Jeg som har klart å putte så mye rus i kroppen uten å dø, skal gå ut med en stor smell og noe storslått, ikke fordi jeg ikke har selvkontroll nok til å kutte dette her!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag er det 5 dager siden jeg slo opp med denne drikken, på samme måte som med alkoholen, forhåpentligvis. Min kropp lyger ikke, og jeg tåler tydeligvis ikke det denne gjør med meg, så jeg må erstatte den med kaffe, og har fikset meg en termokopp som holder den varm når jeg kjører bil, genialt! 

Poenget med dette innlegget er at all avhengighet er like ille, min avhengighet er ikke større og mektigere enn andres, det er ingen konkurranse om hvem som er mest avhengig, eller sliter mest når man kutter vanene sine, og avhengigheten sin, det kan være så lett som at min Red bull-stopp er like ille for meg som noen som kutter noe annet vesentlig i livet sitt. Alt handler om å bryte sine egne mønstere, fylle tomrommet med noe annet og sunnere, pleie hjertesorgen sin ved å erstatte det med noe annet, og ofte mye bedre. Avhengighet er avhengighet uansett, og vi alle må finne våres vei utav den! 

Dagen i dag har vært tung og svelge, jeg har vært mer nærvøs enn jeg tåler, og svarene til pappa førte til flere spørsmål enn svar. Vi må reise til Bergen for å finne ut om tumoren er aktiv, eller bare vokser av andre grunner. Fremtiden er usikker, men dagen har vist at vi står sammen uansett hva som skjer, og ingenting knekker oss 🙂 

Dagen har også vært en kraftig påminner, den har minnet meg på fortiden min, ting jeg ønsker å legge bak meg, men som tar innersvingen på meg, og som hemmer meg kraftig, ting som smeller og kaster meg rett tilbake til den jeg var, og jeg glemmer den jeg er den dag i dag.

Det er som om ingenting har forandret seg i noen minutter, flashbacks som jeg setter lite pris på, og som jeg ønsker å unngå for all fremtid. Jeg har blitt påminnet om en annen sak, og viktigere en sådan, jeg er ikke frisk, jeg er fortsatt syk og vil være det i lang tid fremover, jeg må ikke overvurdere meg selv, og tro jeg er sterkere enn det jeg er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ingen nederlag for meg dette, og det kommer som ett sjokk på meg, at jeg ikke ser på hendelsen i dag som en tilbakegang, og kjenner ikke denne skamfølelsen lenger, av å fortelle det åpent her til dere.

Traumene mine er i utvikling, traumene mine som sitter så langt inni sjelen, at jeg selv står fullstendig uten kontroll, disse traumene fra volden, voldtektene og den psykiske påkjenningen jeg har gått igjennom hele livet, alt er så rått og brutalt, men jeg klarer å håndtere det.

For første gang klarte jeg i dag og kontrollere panikkangstanfallet mitt, jeg begynte ikke å gråte hysterisk som jeg pleier, jeg mistet ikke fullstendig kontrollen over meg selv, jeg klarte å tenke rasjonelt for første gang, det er fremgang det, det er ikke tilbakegang, og ett nederlag, jeg har vokst i dag, og det sitter langt inne og si høyt.

I dag skjedde det som jeg har fryktet hele veien, at fortiden min skal innhente meg, smelle meg i bakken og føre til at jeg blir tilbakesatt og glemme hva jeg jobber for, det er jo derfor jeg blogger meg igjennom alle hendelsene som har preget meg, for å bli ferdig, gi slipp og gå videre, og hindre disse helt vanvittige tingene i å få meg til å sprekke igjen, og ødelegge alt.

I dag skjedde det, og ikke en eneste gang tenkte jeg på å sprekke! Det eneste som stod i hodet mitt var å komme meg hjem til kjæresten min, i den trygge leiligheten min der ingen kan komme seg inn, det eneste jeg tenkte på var å komme meg igjennom anfallet, uten å miste kontrollen, det eneste jeg tenkte på hvor sinnsykt langt JEG har kommet, og ingen skal få ødelegge dette her for meg. 

I dag er en viktig dag for fremtiden min, det er 300 dager siden jeg tok min siste pils, det er 300 dager siden jeg slo opp og gjor det slutt med rusen, og for 300 dager siden startet denne reisen som har forandret både mitt eget og min families liv, uten denne forandringen hadde jeg ikke levd lenger, uten denne store omveltningen så hadde jeg ikke vært her, og fått oppleve alt dette! Dere skal vite hvor mye jeg setter pris på alle kommentarer, støtteord og det å ha min egen heiagjeng! Dere gjør meg sterkere enn Hornelen, og jeg gir meg aldri på tap! Dette er første dag av resten av mitt liv, se meg gjøre disse dagene fantastiske, se meg få hver eneste dag til å bety noe, og se meg vinne denne kampen her!

NÅ folkens! Skal jeg presentere noe vi skal være en del av! Noe jeg virkelig ser frem til og som jeg med ærefrykt deltar på! Nybegynneren jeg er invitert til Gol og på Storefjell høyfjellshotell for 3 hele dager, der skal vi delta på konferansen of the year, og jeg vil med dette anbefale dette varmt videre til dere! Jeg legger ved link nederst i innlegget, som fører til facebooksiden til dette seminaret, og halling mot rus 🙂 anbefaler og sjekke ut denne flotte siden. 

Dere vil aldri se meg starte å selge sunnhetsprodukter eller drikker av ulike slag, eller anbefale noe videre som jeg ikke står inne for selv, men dette derimot ønsker jeg virkelig å promotere litt, og på min måte igjennom min helt egen blogg! Det kan jo ikke bli bedre! Jeg er jo helt fersk i dette gamet, men har allerede fått vært med på ting som har gitt store inntrykk på meg, dette seminaret tror jeg blir en kickstart for meg, som nå har valgt å velge livet uten rusen, med alt det innebærer! 

Seminaret på Gol starter mandag 2.november og avsluttes 4.november og etter programmet å dømme blir dette de tre mest meningsfylte, lærerike og spennende dagene vi har vært med på! Jeg gleder meg virkelig til å sluke all kunnskapen jeg får utav dette, og det er akkurat på slike arena jeg har det best! Med likemenn som vet hva dem snakker om, som jeg slipper å forklare meg ihjel for, og som tar meg akkurat som jeg er! Vi er en del av noe større enn oss, og slike ting som dette gir en gøts som ingenting annet kan gi, det er jo dette som er hele meningen med alt vi gjør hver eneste dag! Og jeg gleder meg så enormt mye og teller ned dagene, ja jeg teller mine rusfrie dager oppover, og teller nedover til dette eventet!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her er det massive programmet og jeg kjenner jeg får sommerfugler  i magen av å se det! Sjekk dette her da! 

Tidsplan
Mandag 2. november 2020
15:00
Metalheads against bullying
17:00
Filmvisning: Endelig rusfri, historien om Margrete Bergs langvarige og desperate kamp mot eget rusmiddelbruk.
17:30–18:30
Paneldebatt om alkohol: Utfordringer, forebygging, oppfølging og ettervern
Tirsdag 3. november 2020
08:30
Åpning med A-larm, FFHR, Metalheads against bullying og rusettervernet i Sogn og Fjordane. Konferansier: Julie Winge
09:00
Kjell Torstein Hagen forteller sin historie, fra barndomskriminell og rusavhengig, til å bli nykter helt på egenhånd.
09:30
Vigdis Løbach, om likepersonstjenesten pårørenderessurs ung rus (PUR), og bloggen Mora Di, en mammablogg om rus.
10:30
Pause
10:45
Anette Holm-Larsen og Thomas Palm. Om foretaket ViljeMotiva, og at alle kan endre seg – uansett bakgrunn og opplevelser.
11:45
Musikk/dans
12:00
Lunsj
13:00
Aleksander Nordengen deler sterk historie fra egen oppvekst. Mange ble kjent med hans mor i TV-serien Petter uteligger.
14:00
Pause
14:15–15:15
Mona og Arne Bratland, om å oppleve alle foreldres verste mareritt da de mistet sin eldste sønn.
Onsdag 4. november 2020
08:00
Åpning med konferansier Julie Winge
08:30
Eyvindur Vladimarson, Gruppeleder i A-larm
09:00
Pause
09:10
Jeanette Lysell, om psykisk helsearbeid fra hesteryggen
10:10
Eysteinn Udberg fra rusettervernet i Sogn og Fjordane
11:00
Pause
11:10
Ragnhild Guddal og deltakere fra Lyset i hverdagen, et tverrfaglig prosjekt fra Bærum kommune og NAV Bærum.
12:00
Lunsj
13:00–14:00
= Kaffe, Oslos viktigste kaffebar

https://www.facebook.com/groups/495415294621048/?ref=share

Her er linken til Facebookgruppen deres, så meld dere inn om dere ønsker å vite mer! 

Her er også litt mer info om hva dette går utpå 😉 

Fagseminar “Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige”
Storefjell høyfjellshotell, 2..-4.november 2020
Seminaret “Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige” inviterer igjen til seminar innen likepersonsarbeid og bruk av egenerfaring opp mot rusomsorgen i tillegg til at vi har fokus på de pårørende og deres utfordringer.
Les omtale av seminaret som ble avholdt 4.-6.november 2019 her:
Del 1: https://tidenetter.com/2019/11/07/friheten-til-a-velge/
Del 2: https://tidenetter.com/2019/11/08/frihet-til-a-velge/
Skrevet av Heidi Lien i hennes blogg “Tiden etter”

Konferansen henvender seg direkte mot kommuner, rusmisbrukere, fagpersoner, byråkrater og politikere og andre som er opptatt av bevisstgjøring av rusens mørke bakside.
Temaet er samarbeid, forebygging, inkludering, oppfølging, rehabilitering og ettervern.
Konferansen har knyttet til seg eksterne gode foredragsholdere, disse gir en god beskrivelse av hva som skal til for bevisstgjøring i alle kategorier.

Jeg håper denne konferansen får litt blest, og at jeg kan være en av dem som sprer ordet, dette er viktig, dette betyr noe, og dette fungerer! Del gjerne innlegget, slik at alle får med seg dette her 🙂 takk for all deling og kommentarer! Dere er fantastiske! 

Jeg trodde jeg var ferdig, at angsten var lagt bak meg, og var bare ett fjernt minne, men dagen i dag har vist meg at jeg kansje ikke har kommet så langt som jeg trodde. Kroppen min lyger ikke, og reaksjonen jeg fikk etter en telefonsamtale jeg mottok i bilen, viste hvor skadet jeg faktisk er, etter mange traumatiske opplevelser, vold og psykisk terror. Samtalen i dag ble tatt bare fordi jeg ikke såg ned og tok den uten å se hvem det var, og alt jeg kan si er at det var ett ekkelt blast from the past. 

Jeg stivnet fullstendig, brukte få ord, fikk hjertet i halsen og måtte skru ned alle vinduene, jeg hev etter pusten, og kvalmen kom kastende på meg. Jeg ble kastet rett tilbake til den gang da, da dette mennesket hadde all makt over meg, da jeg bare adlød ordre og levde etter ett strengt regime, alt ble kontrollert, og jeg lot meg kontrollere.. .. jeg trodde det ikke skadet meg der og da, at jeg klarte å takle det, at jeg var sterk nok til å ikke la det gå innover meg, og her sitter jeg da flere år senere, og får panikkanfall bare dette mennesket ringer meg, og jeg hører stemmen i den andre enden.

Han kan ikke skade meg lenger, det vet jeg det, jeg er smart og reflektert nok til å vite at ting i fortiden ikke lenger kan skade meg, men i øyeblikket så tar panikken meg, jeg får utavmegselvopplevelse og jeg blir helt lammet fysisk, jeg får ikke puste, og det er som om han er rett ved siden av meg. Det er som årene fyker tilbake, at jeg er akkurat den samme som den gangen da, og jeg føler på alle disse følelsene, som om det var i går. Egentlig har jeg ikke kommet langt, jeg er faktisk på akkurat samme nivået som da, for når jeg ser dette mennesket, eller han ringer, så er jeg like sårbar og like redd som jeg alltid har vært… … 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagen i dag har vist meg at jeg trenger hjelp, alvorlig og langvarig hjelp med traumene mine, jeg trenger en diagnose, slik at jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til dette, og jeg behøver noen som lærer meg teknikker og kan veilede meg. Jeg har ikke hatt angst siden 18.desember i fjor, jeg trodde jeg var ferdig, men en enkelt samtale var det som skulle til, så endret alt seg fullstendig, og jeg falt rett tilbake til den usikre jenta som ikke klarte å ta igjen..

Heldigvis kunne jeg stoppe bilen, ta meg en pause og jeg klarte å få kontroll på noe som kunne blitt ett alvorlig panikkangstanfall, jeg har hatt det før flere ganger, så jeg kjenner når det kommer, og vet hva jeg skal gjøre når det først skjer, men det er skikkelig ubehagelig og nifst at det kan være borte i så lang tid, og komme kastende på meg av den minste ting. Jeg såg det ikke komme, og er så glad for at jeg er hjemme nå i den trygge stua mi sammen med en ekte mann som vet åssen man behandler ei dame <3

Jeg har holdt munn om nervøsiteten jeg har følt på i hele dag, jeg har ikke sagt ett eneste ord før vi var ferdig med timen på sykehuset, og stauren av en far sa at han ikke har vært nærvøs i det hele tatt, men jeg har bitt meg merke i at pappa røyker som ett lokomotiv i dag, og det tyder på det motsatte. Vi begynte å prate om livet, og kom frem til at det faktisk bare er ett under at vi fortsatt sitter her begge to etter de livene vi har lagt bak oss.

All den rusen som har gått igjennom kroppene våres, alle fyllesykene og fylkeslagene, all sosiale angsten våres, all angst generellt som ligger i familien, alle konfliktene og livskrisene, for ikke å snakke om all sykdommen vi har gått igjennom, det er faktisk ett under at vi begge sitter her oppegående, og på tross av sykdom, så har vi aldri vært friskere, til sinns. 

Det er rart med det, etter disse livene vi har hatt, etter alt, så har vi det relativt greit, sånn sett. På slike dager er det deilig å sitte i bilen, suse avgårde når solen skinner, og viser hvor vakkert det faktisk er rundt oss. Imellom meg og pappa trenger ikke praten å flyte over, vi trenger ikke å si så mye, vi forstår hverandre og alle valgene vi har tatt i livet, vi er litt like vi to <3

Da var vi ferdige på sykehuset for denne gang og alle prøvene til pappa var fine. Tumoren i magen har derimot vokst 1cm og dem må finne ut om tumoren er aktiv, så han sendes videre til Haukeland. Tumoren i magen er 7,3cm og i september 2018 var denne tumoren hele 16cm! Det er helt vanvittig at han har gått med en så stor sak i magen som har forårsaket så mye vondt. Jeg vet ikke om jeg er beroliget men jeg stoler 100% på legen!
Hun fortalte i dag at hun har lest bloggen og det fine jeg har skrevet om henne, om den dagen hun reddet livet mitt med en enkel setning, og jeg ba henne ta alt dette til seg for alt det er verdt. Nå håper jeg bare at hun også klarer å redde pappaen min, helbrede han og gjøre det slik at han kan leve til han er hundre år med all velstand og lykke i verden.
På mange måter puster jeg lettet ut, for det kunne gått værre, men ingenting knekker hardbarka mennesker som oss to ❤️
Jeg har vært så nærvøs i dag at om jeg begynner å gråte nå, så er jeg redd jeg ikke klarer å slutte og alle følelsene jeg føler er til å ta og føle på! Pappaen min betyr så mye, og det er vanskelig å kontrollere følelsene når det gjelder han, han er tross alt en av trioen og vi har ingen å miste ❤️