Jeg er ekstremt urolig i hele kroppen og tankene raserer rundt i hodet, jeg er på ekte redd og har aldri vært en reddhare. Jeg vet det går bra og prøver og holde alt på avstand men magen vrenger seg. For første gang kjenner jeg at jeg er redd for mitt eget liv, først nå har jeg ett liv jeg ønsker og leve og mye av angsten kommer derfra.
Det er rart og ha blitt ett menneske som er redd for livet sitt, jeg som alltid bare har ønsket og dø, nå har jeg noe som holder meg tilbake og noe som er verdt og leve for.
Vi har en timeout på sanden for og få tiden til og gå, den virker til og stå helt stille nå, plutselig.
0 kommentarer
