I fortiden ligger en lidelse som har preget mange år av livet mitt.💔
Lidelsen plaget meg i så stor grad at jeg på slutten tenkte at jeg heller ville dø en å leve i ett fengsel av panikkangst og triggere.
Det gikk faktisk så langt at jeg tenkte at jeg ikke ønsket å leve og jeg er glad for at jeg fant motet i meg til å oppsøke hjelp å legge ned massevis av arbeid for og kjempe imot og klare å bli frisk igjen.❤️
Det har kostet meg skjorta denne behandlingen og jeg har mange ganger vært fristet til og bare gi opp men resultatene har vært helt fantastiske.
Klar for jobb ❤️
I 3 hele år har jeg levd ett liv i frihet! ett liv der jeg kan gjøre det jeg vil uten å måtte planlegge rundt angsten min, der jeg har kunnet presse mine egne grenser, stått på scener foran massevis av mennesker og blitt trygg i meg selv igjen.
Helt til anfallet for noen dager siden.💔
Det skremte livet av meg.
Jeg ble så redd, ikke for anfallet i seg selv men ettertiden.
Jeg kjenner lidelsen, jeg vet hvordan den fungerer, jeg har gjort dette før.
Anfallet fikk meg til å innse at dette er noe jeg må leve med resten av livet, det finnes ingen magisk kur som vil gjøre meg frisk på “livstid”, at dette er en lidelse som når den først har satt seg i kroppen din aldri vil forsvinne med mindre du jobber med den hele tiden. ❤️
Det er så lenge siden dette har vært en del av livet mitt at jeg har glemt alt om teknikker og kontrollering av egen pust, når anfallet plutselig var der klarte jeg ikke å kjenne igjen tegnene eller stoppe noe som helst.❤️
Alt jeg har lært var med ett glemt og anfallet var såpass kraftig at jeg gikk med etterdønninger helt til jeg sovnet dagen etter anfallet. Altså ett helt døgn etterpå.😞
Jeg har rett og slett helt glemt min egen psykiske helse oppi alt, oppi hverdagen med plikter og oppgaver og prestering har jeg ikke lenger det fokuset jeg trenger på den psykiske delen av meg.
Jeg har oppriktig trodd at når man først har blitt bedre av en lidelse så kan man slutte å jobbe med det og gå videre, lite visste jeg at når man først har hatt dette er risikoen stor for tilbakefall om man ikke legger ned kontinuerlig jobbing og fokus.
Jeg har lært at jeg ikke skal presse meg selv utpå kanten slik jeg har gjort den siste tiden, jeg må bli flinkere til å lese kroppens egne signaler og ta mer vare på meg selv.
Uten at min psykiske helse er bra så blir ikke livet ellers det heller.
Jeg kan ikke miste meg selv oppi alt, det er tross alt det viktigste for oss alle.
Dagen i går viste seg å bli en veldig bra dag for oss, 17 mai feiringen endte med å bli både avslappende og koselig.❤️
Det er ikke på de gode dagene vi trenger hjelpen men på dager der problemer oppstår og nå gleder jeg meg til hverdagen der alt er åpent og vi kan skaffe oss hjelpen vi trenger med kommunikasjon og problemløsning.
Vi har komt ett skritt fremover i det minste, vi er begge enige om hvor problemet oss imellom ligger. Nå starter jobben med og fikse det og gjøre endringene som må til for og skape ett godt samliv sammen.❤️
Jeg har ikke kjempet meg hit og gjort så store endringer i livet for og gå rundt og ikke ha det bra med meg selv. Jeg har ikke tatt opp alle disse kampene for og sitte i enden med ett liv som ikke er bra.
Vi må løse dette før svaret ifra skolen kommer, ustabilitet i livet og skolegang er ikke to ting som passer sammen og jeg er ikke den som starter noe uten å vite at jeg kan gjøre det 100% med hele meg og hele mitt fokus.
Støtteerklæringene jeg har fått inn de siste dagene er overveldende for meg, at så mange “fremmede” mennesker ønsker oss alt godt i livet får meg rørt til tårer og hver gang jeg kaller dere fremmede så er det noe som ikke stemmer med setningen ❤️
For meg er dere ikke fremmede mennesker på nettet lenger, jeg anser mange av dere som venner og på mange måter føler jeg at jeg kjenner dere selv om vi aldri har møttes.
Å motta en slik kjærlighet, omtanke og bekymring ifra mennesker er noe jeg aldri i hele mitt liv har opplevd før, bare tanken på at noen bryr seg er fjern for meg og derfor vil dette aldri bli noe jeg tar for gitt. Det er like stort for meg hver eneste gang en melding tikker inn.❤️
Dere gir meg troen på menneskeheten igjen, at denne medmenneskeligheten ikke er borte og at vi mennesker ikke har blitt kalde for hverandre.
Dere er mitt bevis på at det brenner varmt ennå ❤️🌹❤️
Man vet aldri hvordan budskapet blir mottatt, man er alltid redd som deler for at man skal bli angrepet for det man forteller om. Jeg vet at 99% av det jeg får tilbake er mennesker som takker meg for at jeg våger og dele ting andre ellers holder for seg selv, da betyr ikke den ene prosenten noe, den faller litt bort og går i ett med alt det positive.
Det er med den største glede i hjertet mitt at jeg kan fortelle dere at jeg skal på seinvakt i dag og det beste jeg vet er å jobbe på røde dager for da kan man gjøre så mye mer! på røde dager kan jeg virkelig være en erfaringskonsulent og gjøre ting av betydning.❤️
Jeg har faktisk gleda meg siden i går og det er litt flaut å være sååå gla i jobben sin som jeg er. 🤭 men det er helt sant! Etter ett år i jobben så vet jeg sannelig ikke hvem jeg er uten den ❤️
Alle trenger noe å gå til, noe en mestrer og noe som utfordrer en.
Det har blåst orkan i ekteskapet våres der vi har vært uenige om helt elementære og viktige ting, vi har tråkka hverandre skikkelig på tærne og har brukt stillhet som ett våpen oss imellom. En stillhet som bare har ført til vondt verre.💔
Jeg føler at jeg har blitt spist opp innvendig, imens jeg har sjonglert livet ellers har jeg gått med store bekymringer på skuldrene mine og ikke hatt noen sted og plassert dem, ingen steder og fått det ut.
Flere og flere problemer har komt kasta på oss, vi har ikke fått fikset det ene før ett større og mer alvorlig ett har oppstått og om denne dagen her ikke hadde skjedd så vet jeg faktisk ikke hvordan dette forholdet hadde endt opp. ❤️ Om det ikke hadde gått hull på denne verkebyllen så vet jeg faktisk ikke om vi hadde klart og holde sammen lenger.
Det slo meg her at disse senarioene jeg har hatt på lista mi over ting som ville føre til både russug og tanker om rusen ikke er disse tenkte senarioene som jeg har tenkt ut på forhånd.
Ett av disse tingene jeg har trodd vil føre til ett slikt sug er jo om noe skjer imellom oss to, men sannheten er at jeg blir så fokusert på det som skjer at jeg ikke har kapasitet til og tenke i de baner.
Og ikke minst handler ikke min rusfrihet om Sebastian, jeg er rusfri for meg selv så jeg ville nok ikke sprukket på grunn av noen andre. Ikke en eneste gang på disse dagene har tankene mine gått til alkoholen eller å bedøve meg og med ett føler jeg at jeg har gått ett skritt fremover også i denne prosessen.❤️
Disse automatiske tankene når man har det vondt går ikke lenger imot rusen, jeg oppsøker heller venner eller prøver å løse tingene, istedenfor å gå automatisk til den åpenbare løsningen jeg hadde før.
Vi har gått på siste biten veldig lenge nå, før eksplosjonen, før anfallet og før alt bare kom på bordet.
I dag har vi hatt den fineste dagen på lenge med det eneste fokuset på og gjøre dagen bra. Vi har jobbet som ett team og når vi gjør det husker jeg hvorfor jeg valgte han, hvorfor det ble han for meg.❤️
Vi har massevis å jobbe med fremover, vi har mange ting som må løses og bli enig om men en dag av gangen så lærer vi hvordan ett ekteskap skal holdes ved like og jobbes med.
Vi er tross alt amatører i dette, vi har aldri gjort det før.😁
Livet er brutalt til tider, det vil komme mange stormer og nå har vi bare litt mer erfaring med hvordan vi skal ri den av.
Hilsen en veldig sliten Monica som endelig har funnet litt fred i sjela si! ❤️
Takk for i dag venner ❤️ Dere har vært helt fantastiske å ha i denne perioden 🌹
Forventningene til denne dagen var ganske så minimale og små da jeg våknet i dag tidlig og overhode ikke følte meg klar for noen feiring som helst! 😬
Huset var ikke klart og ingenting kunne tyde på at dette var noen festdag av noen slag.💔
Jeg tenkte vel at ingenting ville få meg i stemning for det skal noe til når dagene har vært gråe og triste den siste tiden.
Nå etter å ha møtt tantebarna mine, vært sosial og dekorert litt her hjemme kjenner jeg at tross alt som har skjedd så er dette den beste dagen av alle 4 siste dagene.❤️
Dette vil ta tid og mange mange samtaler, det vil kreve hardt arbeid og innsats av oss begge men vi kan ikke leve med en mørk sky over oss lenger. Vi må prate sammen om alle disse tingene, bli enige og jobbe sammen som ett team.
Jeg tror fortsatt at vi vil trenge utenforstående til og hjelpe oss og mange ting må på plass for at vi begge skal kunne ha det bra i livet men for første gang i denne perioden har vi egentlig en bra dag sammen. Livet er ikke perfekt men vi prøver så godt vi kan.
Aldri før har jeg hørt så mange si at dem gruer seg til denne dagen, gruer seg til store forsamlinger av mennesker og mennesker som sliter i livet trekker seg stille tilbake til seg selv og tar denne dagen som en helt vanlig dag.
❤️💔❤️
Vi feirer på ulike måter, mange har mange tradisjoner som blir viktige er på plass og mange har små barn som denne dagen tross alt er skapt for! mange feirer av plikt og fordi dem må følge barna på obligatoriske ting og mange feirer hjemme i stua foran tv der man får se hvordan resten av Norge feirer dagen.
Vi alle er forskjellige med ulike behov og liv.❤️
Men for oss alle er det landet vi bor i sin bursdag.🇳🇴
Grunnloven våres, våres helt egen lov ble skrevet på Eidsvoll i 1814.🌹
Vi var med ett fri, selvstendige og det var fredstid.
Det er litt rart å feire på mange måter for oss, vi har vært i våres egen krise, våres egen lille krig. En krig om ekteskapet våres, en krig oss imellom som har slitt oss fullstendig ut. Vi har fått troen våres satt på prøve, alle våres svakheter har komt på overflaten og blitt synlige, men vi er fortsatt her og vi fortsetter og kjempe for alt vi har.
❤️💔❤️
Det også litt rart å feire 17.mai i krigstid. Når det er krig i verden. Jeg har aldri opplevd krig så nærme, vi har vært heldige sådan og lite visste vi vel at vi noen gang ville oppleve enda en krig i verden, vi trodde vi hadde lært? at verden hadde lært av historien?
Uansett hvordan denne dagen blir så tenker jeg at det ikke er mulig at den blir verre en de forutgående dagene som virkelig har vært de vondeste dagene i mitt rusfrie liv.
❤️💔❤️
Jeg har fått noen kommentarer som jeg ønsker å si noe om, mennesker som mener at jeg er en oppmerksomhetshore og som lager disse innleggene om krisen i ekteskapet kun for å få klikk på denne bloggen.
Samtlige innlegg de siste dagene har jeg kun delt på min private Facebook og gruppa jeg har på Facebook, jeg som ellers deler bloggen i andre grupper og andre steder har bare benyttet meg av disse to stedene å dele nettopp fordi jeg ikke ønsker noen som helst oppmerksomhet rundt det vondeste jeg har delt noensinne.
Jeg hadde vært rimelig falsk mot dere trofaste lesere om jeg hadde delt hver eneste dag med dere siden januar 2020, det vil si hele 4321 innlegg, for så og ikke dele det vonde.
Når noe virkelig skjer.
Skulle jeg da bare kutte bloggen, holdt alt som skjer for meg selv og bare delt det positive og det som er bra?
Livet er ikke bra hele tiden, vi er to mennesker som har en fortid i rusen, vi har foreldre som ruser seg og ofte står vi i situasjoner vi overhode ikke har nok kunnskap eller erfaring med.
Vi er bare to mennesker som prøver å få til ett liv sammen, på tross av alle odds som vi alltid har hatt imot oss.
Vi har valgt å dele denne reisen med dere, uten filter.❤️
Om jeg hadde ønsket oppmerksomhet og klikk på denne bloggen som har lagt på topplista siden januar 2020 så hadde jeg ikke delt hjertet mitt med dere på denne måten, jeg hadde bare delt det positive og malt ett perfekt bilde for dere, det er tross alt det som selger.
Jeg hadde også delt febrilsk overalt på nettet men dette har jeg holdt i min innerste sirkel.
Mennesker på nettet ønsker ikke å se andre mennesker i krise, mennesker med psykiske utfordringer eller rus, mennesker som klikker vilt rundt på nettet uten å virkelig lese innholdet er mer opptatte av å se perfekte bilder av perfekte mennesker med perfekte liv, der vil jeg aldri være.
Mine trofaste lesere fortjener å vite sannheten, og den er jeg villig til å gi, uansett.🌹
Det er mange år siden sist jeg virkelig hadde hjertesorg og jeg har helt glemt hvordan det faktisk føles når hjertet blir knust og skuffelsen bare kommer som kasta på deg 💔 Det kan faktisk ikke sammenlignes med noe annet her i verden.
Når man faktisk har vondt overalt og alt man gjør bare smerter, tankene som svirrer og at man faktisk ikke tror at det vil gå over. På ekte tror man at det vil være slik for alltid.
Vi har hatt de tøffeste dagene i vårt samliv og alle ting som ikke fungerer har komt til overflaten og blitt synlige og klare.
Vi er som alle andre par med massevis av problemer men det er en ting som skiller oss ifra “alle andre”, vi snakker ikke sammen, vi går rundt hverandre og bare later som, vi lar frustrasjonen som egentlig er imot andre gå utover hverandre og vi venter til det smeller.
Denne gangen skikkelig.
Det har endt med noen punkt som må endevendes i livet, store endringer som må skje snarest og jeg føler meg desidert bedre en i går, for og ikke snakke om dagen før det.
Den eneste måten jeg klarer å beskrive det på er å se alt du har bygd opp og alt du tror på bare rase sammen foran deg, der alt du har trodd er viktig og riktig overhode ikke er det og man føler at man lever på en løgn.
Jeg personlig tror neppe at vi klarer dette aleine, det er liksom altfor stort til at vi skal klare å finne løsningen selv men jeg sitter stille i båten og lar den andre parten i denne duoen ta styringen og vise vei.
Panikk angstanfallet var den siste dråpen for min del, jeg føler at jeg har blitt presset så lenge at det bare sprakk helt for meg. Når man ser at man faktisk blir direkte syk av en situasjon går lyset på og man ser at man må ta drastiske skritt for og endre det.
Jeg er stolt over at jeg klarte å komme meg på jobb i dag, jeg fikk en time-out og jeg kjenner hvor godt det var å få gjøre noe jeg mestrer! når jeg ikke mestrer privaten er det greit å føle på at man er nyttig og behersker det man gjør på jobb.
På mange måter har jobben blitt fritiden og privaten jobben. Rollene er snudd.
Føles rart å skulle feire 17.mai etter disse dagene vi Jar hatt. Men vi forsøker
Ett vondt ekkelt og skremmende ord som man ikke skal trenge og forholde seg til, iallfall ikke det første året som gift.
Men ett ord som har flakset og sklidd inni tankene mine ofte de siste dagene 💔 når man ikke ser noen ende, ingen slutt eller resultater og det ikke finnes noe man kan gjøre for og få slutt på det vonde man føler.❤️
Det begynner å bli en tradisjon dette, at livet bare faller sammen, ødelegges og alt som er bygd opp raser sammen. Det skjer nøyaktig en gang i året. Nesten på samme tid.💔
En gang hvert år med den samme vonde runden.
Jeg er egentlig bare knust som menneske men for første gang så har jeg sendt ballen videre, det er ikke lenger opp til meg.
Igjennom hele dagen har jeg hatt etterdønninger etter angstanfallet i går, innimellom kjenner jeg at jeg nesten faller tilbake i ett anfall og får problemer med pusten.
Jeg tror noe er satt i gang inni meg og gruer meg til og se hvordan det vil utvikle seg.💔
Ellers er det beste jeg vet er å dele hverdagen her med dere men i dag har jeg ikke klart en gang å tenke tanken på og sette meg ned og få tankene ned i ord til dere.😞
Det har blitt for meget for meg og dette har føltes som den lengste dagen jeg noensinne har opplevd. Tankene har spunnet i ring i hodet i hele dag og jeg kjenner bare hvor utmatta jeg er av alt som skjer.
For første gang tenker jeg at vi faktisk ikke har noen sjanse og at ingenting vil endre seg uansett.
Vi kommer ingen vei og finner ingen løsning.
På stedet hvil
Hjertet mitt er maltraktert og knust og jeg fatter ikke hvordan man kan løse en så stor floke som dette.
I går hadde jeg mitt første panikkangstanfall på flere år, utløst av innestengte og usnakka problemer.😞
Problemer som enkelt kunne blitt løst med det enkleste trikset i verden! Kommunikasjon! problemer som har omkranset livet våres i lang tid men aldri blitt tatt tak i. Problemer som bare vokser seg større og større og som jeg i skrivende stund faktisk ikke vet om vi klarer og løse.
Anfallet var så heftig at jeg slet med pusten i mange timer etterpå og helt til jeg sovnet var jeg redd for nok ett anfall, er det noe jeg vet om dette så kommer ett sjeldent aleine og når man først har klart å trigget frem ett kraftig anfall kommer man inni en sirkel der det ikke skal mye til for og fremkalle ett nytt.
Jeg trodde jeg var ferdig med dette og så på panikkangst som ett tilbakelagt kapittel, i så stor grad at jeg faktisk glemte alt om teknikker og pust når det først kom som kastet på meg.💔
Det mest skremmende denne gangen var at det nesten svartnet for meg og jeg falt litt bort.
Problemene er akkurat de samme, det har ikke blitt snakket ut om eller gjort noe med. Vi står på samme steg som i går og jeg har noen store og avgjørende avgjørelser og ta.
Mennesker som holder alt inne og aldri deler noe har en tendens til og utstråle passiv aggressivitet, en slik aggressivitet som er gift for mennesker som meg med PTSD.
Silent treatment spiser meg opp innvendig og jeg kjenner at jeg mister meg selv bit for bit.
På samme tid får angsten næring! denne redselen for at ting er for godt til og være sant, angsten for at livet på noen minutter kan endres og destrueres for meg, alt blir bekreftet.
