Denne søndagen har har fremkalt mange følelser og tanker som til slutt ble til en eksplosjon jeg ikke riktig såg komme.😞
Jeg har gått i behandling i 3år nå for denne lidelsen og har ikke hatt anfall siden jeg slutta å ruse meg i 2019.
Jeg trodde jeg var ferdig med plutselige lammende anfall som dette, den gang ei.
Som dere vet har jeg holdt inne mye den siste tiden, og mange av tingene er ikke ting jeg kan dele her med dere.❤️
Jeg har forklart dere litt og prøvd å dele det jeg kan av en helt umenneskelig situasjon.
Jeg og min ektemann er to rake motsetninger av hverandre, også når det kommer til kommunikasjon.
Hans måte å fikse ting på er og holde munn om det, dekke over og vente til det går over og jeg kan gjerne diskutere som busta fyker og få en løsning der og da.
Jeg er kortsint og liker og ordne opp i uenigheter og konflikter der og da. Vi snakker rett og slett ikke sammen om det ikke handler om noe positivt og bra!
Vi er faktisk så forskjellige at jeg bare har holdt inne alt såpass lenge at det endte opp med ett panikkangstanfall der jeg nesten falt bort, alt bare svartnet, tårene spruta og jeg fikk ikke puste.😭
Jeg var rett tilbake der jeg var for 3år siden da jeg startet behandlingen for dette og jeg føler det som ett stort forbanna tilbakeslag og ett sterkt tegn på at jeg har vært sterk for lenge.
Det funker ikke lenger og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Utrolig skuffet og så jævlig sliten…… 💔
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
