I fortiden ligger en lidelse som har preget mange år av livet mitt.💔
Lidelsen plaget meg i så stor grad at jeg på slutten tenkte at jeg heller ville dø en å leve i ett fengsel av panikkangst og triggere.
Det gikk faktisk så langt at jeg tenkte at jeg ikke ønsket å leve og jeg er glad for at jeg fant motet i meg til å oppsøke hjelp å legge ned massevis av arbeid for og kjempe imot og klare å bli frisk igjen.❤️
Det har kostet meg skjorta denne behandlingen og jeg har mange ganger vært fristet til og bare gi opp men resultatene har vært helt fantastiske.
I 3 hele år har jeg levd ett liv i frihet! ett liv der jeg kan gjøre det jeg vil uten å måtte planlegge rundt angsten min, der jeg har kunnet presse mine egne grenser, stått på scener foran massevis av mennesker og blitt trygg i meg selv igjen.
Helt til anfallet for noen dager siden.💔
Det skremte livet av meg.
Jeg ble så redd, ikke for anfallet i seg selv men ettertiden.
Jeg kjenner lidelsen, jeg vet hvordan den fungerer, jeg har gjort dette før.
Anfallet fikk meg til å innse at dette er noe jeg må leve med resten av livet, det finnes ingen magisk kur som vil gjøre meg frisk på “livstid”, at dette er en lidelse som når den først har satt seg i kroppen din aldri vil forsvinne med mindre du jobber med den hele tiden. ❤️
Det er så lenge siden dette har vært en del av livet mitt at jeg har glemt alt om teknikker og kontrollering av egen pust, når anfallet plutselig var der klarte jeg ikke å kjenne igjen tegnene eller stoppe noe som helst.❤️
Alt jeg har lært var med ett glemt og anfallet var såpass kraftig at jeg gikk med etterdønninger helt til jeg sovnet dagen etter anfallet. Altså ett helt døgn etterpå.😞
Jeg har rett og slett helt glemt min egen psykiske helse oppi alt, oppi hverdagen med plikter og oppgaver og prestering har jeg ikke lenger det fokuset jeg trenger på den psykiske delen av meg.
Jeg har oppriktig trodd at når man først har blitt bedre av en lidelse så kan man slutte å jobbe med det og gå videre, lite visste jeg at når man først har hatt dette er risikoen stor for tilbakefall om man ikke legger ned kontinuerlig jobbing og fokus.
Jeg har lært at jeg ikke skal presse meg selv utpå kanten slik jeg har gjort den siste tiden, jeg må bli flinkere til å lese kroppens egne signaler og ta mer vare på meg selv.
Uten at min psykiske helse er bra så blir ikke livet ellers det heller.
Jeg kan ikke miste meg selv oppi alt, det er tross alt det viktigste for oss alle.
Oss selv❤️
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Tror oppritig at alt handler om å gå i seg selvm .Dere er godt vokdne, og rusproblematikk er helt urelevant – ,nå. Mange som har slitt med diverse gjennom år. Kom dere videre, og er det probmemer, utover det dere kan håndtere, finnes det terapeutisk hjelp. Livet er ikke, og har aldri vært, for pyser. Vi må faktisk jobbe for det meste i livet – hele tiden. Lykkr til ❤
Heidi ❤️