Jeg var helt ferdig etter reisen så det ble ikke store plassen til å oppdatere dere og blogge 🤭 vi hadde nok med å være tilstede i øyeblikket.
Jeg rakk å vise dere hvor vi sover og jeg vil våge og påstå at dette når opp til rommene på de beste og dyreste hotellene i landet ❤️
«Anekset» som jeg trodde var ett loft oppå en garasje eller noe, ikke ett hus ved siden av huset og SÅ fint som det var! 😳
Det føles godt at vi ikke noen planer for helgen, at det eneste vi skal gjøre er å være sammen med disse to menneskene som vi er då glad i og at vi endelig bare kan slippe alt hjemme og bare være oss to.
Bare tanken på denne reisen fikk spenningene i kroppen til og løsne litt, nå håper jeg bare at jeg oppnår det jeg ønsket. En følelse av fred i sjela ❤️
Tingene hjemme venter alltids, det er nå livet skjer!
Jeg tar og kjører i gang lørdagen og gleder meg til å dele den med dere ❤️
Mormor har styra og stellet på tross av at jeg nektet henne å stresse seg opp over vår plutselige ankomst og når jeg fikk høre at vi skal overnatte i «Anekset» så jeg for meg ett loft på en garasje eller noe, men dette er jo rene luksus-suite! 😳🤭
Vi kan vell kalle det vårt andre hjem? Når vi er her såpass ofte for tiden og søker hit når det først gjelder? «hjem» er vel der du har mest fred i sjela? ❤️
Med det samme jeg så Sotrabrua kjente jeg at hele kroppen ble fylt med en ro jeg ikke klarer og finne noe annet sted en akkurat her!
Min kjære ektemann lurte meg til å ta veien jeg lidenskapelig hater (Måløy-svelgen-Førde) og det som skulle bli en avslappende og avkoblende reise ble til en start der jeg har sittet med hjerte i halsen og har allerede kjempevondt i håndleddene etter å tviholdt i rattet i flere timer 😂
Jeg er en solid sjåfør blitt men den strekningen der makter jeg bare ikke 🤭
Jeg ble oppringt av ressurssenteret som sendte meg meldingen som fikk begeret til å renne over på onsdag og jeg må bare presisere at jeg ikke har noe som helst å utsette på dem. Dem har gjort alt i sin makt for og tilby pappa aktivitet og mening i hverdagen ❤️ jeg fikk masse råd om hva jeg kan gjøre for og få fortgang på sakene og det ble en hyggelig samtale ❤️
Påska i fjor var en merkelig periode der pappa var på omsorgshjem og jeg kjørte i skytteltrafikk for og lete etter han hver gang han rømte 😳 i den perioden var det kjempeviktig for institusjonen og få henvist pappa for og få svar på hvorfor han «roter» så fælt.
Det var nesten så dem ikke ville sende han hjem før alt var klart… så ble han sendt hjem og neste påske har gått uten at noe som helst har skjedd. 💔
Det er som å stange hodet i veggen, ting koker ut i kål og vi blir sittende på samme sted, vi kommer ingen vei.💔
Vel fremme i Førde etter en nervepirrende tur for en matbit 👍 så går turen videre og destinasjonen er Bergen by ❤️ håper resten av reisen blir mer behagelig 🤭😁
Jeg anser denne reisen og denne plutselige avstikkeren som en rehab for kropp og sjel! 😁 jeg anser det som en pause der alt her hjemme bare får skure og gå, der vi har en viss avstand og kan velge hva vi selv vil ta del i.❤️
Jeg har merket på meg selv at jeg holder på og få nok av plutselige ting som dukker opp ustanselig, nå setter jeg meg selv på pause og lar meg ta innover meg alt som har skjedd den siste tiden og det får jeg ikke til her hjemme.
Det tok ufattelig lang tid å komme i gang i dag, det tok meg faktisk hele 7 timer og klare å lempe meg selv utav sofaen og gjøre meg klar 😳
Ellers ville jeg sprunget rundt og hadde vært klar allerede i går kveld men alt som skjer har tatt det beste utav meg.
Jeg er ikke meg selv lenger, jeg er sliten og umotivert og nå trenger jeg påfyll.❤️
Forventningene til denne helga er skyhøye, jeg forventer at jeg kommer hjem på mandag og føler en viss lettelse og har noen av svarene jeg søker febrilsk etter.
Hele snart to døgn etter at jeg satte spørsmålstegn ved informasjonen som blir gitt rundt situasjonen til pappa har jeg ennå ikke hørt ett eneste pip. Jeg sitter fortsatt med store spørsmål og pappa selv er like forvirret. Jeg fatter ikke at det er mulig.💔
Jeg må ha tillit til støtteapparatet rundt han, jeg må legge mye ansvar på andre og nå vet jeg ikke om jeg stoler på dette systemet en gang.
I går tok vi en kjapp avgjørelse om å dra bort i helgen, det er for ambisiøst og tenke at man klarer å senke skuldrene her hjemme og virkelig få slappet av. Det skjer altfor mye hele tiden og jeg føler at jeg er påkoblet døgnet rundt.😬
Hva passer vel ikke bedre da en å reise til mormor og besten?❤️
Jeg kjenner på noen ting som pleier å skje når jeg har fått nok.
Jeg blir lett irritert over ting jeg vet ikke hadde brydd meg til vanlig, jeg kjenner på en frustrasjon som jeg ikke liker, ett tydelig tegn på at jeg trenger en pause.
Jeg er generelt ikke ett sint menneske, lunta mi er ganske så lang og det skal mye til for og få meg utpå den kanten men den siste tiden har dette endret seg. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at en pause vil endre dette, med det samme jeg føler at jeg kan slippe skuldrene går jeg tilbake til den vante meg og denne gangen tenker jeg å lytte til signalene kroppen min gir meg.❤️
Dette her med pappa er bare en av mange ting som gnager, det skjer også mye i kroppen min som jeg tar som store varseltegn på at noe er galt.😞
Jeg har en blodsykdom som jeg aldri vil kunne bli friskmeldt ifra men som jeg må leve med resten av livet, blodplatene mine har vært normale og jeg blir godt fulgt opp men den siste tiden har jeg merket symptomer på at noe er feil.
Jeg har bestilt legetime og ordnet ut men lang ventetid har skapt en uro inni meg som sikkert er grunnen til at lunta mi er rimelig kort for tiden, blåmerker som oppstår utav det blå, menstruasjon som uteblir og at jeg blir tungpustet og får høy puls av ingenting er noen av disse tingene som får mine varsellamper til og lyse.
Jeg trenger denne helga til og jorde meg, puste ut og tenke rasjonelt rundt alt som skjer. Når mange ting skjer på samme tid lurer hjernen oss til og tenke vanskeligere en vi pleier å gjøre, jeg trenger å få sortert litt og rydda i rolige omgivelser der jeg faktisk klarer å koble av.
Bekymringene har vært massive og store, vi har hatt konflikt oss imellom pluss alt annet som har skjedd.
Sebastian har hatt sin første time med behandler og første steget for og jobbe for “oss” har blitt tatt og det føles bra at vi faktisk gjør noe med uenighetene slik at vi forsikrer oss at dem ikke dukker opp igjen og ødelegger.❤️
Vi skal bruke helgen konstruktivt for og lage en plan for veien videre.❤️
Allerede i går kveld i siste innlegg fortalte jeg om behovet mitt for og bare slå meg selv av og koble helt ut, ett behov som har vokst seg større og større etter en lang periode med problemer oss imellom som par.❤️
Vi har vært grunnleggende uenige i hvem vi slipper inn i livene våres og grensene vi setter for oss selv for og verne om tilværelsen som rusfri.
Vi har virkelig fått kjenne på hvor ulike vi er som pårørende og vi har slitt med kommunikasjonen oss imellom. Det ble så ille at det bare eksploderte og en periode såg jeg ingen løsning.💔
Vi har også stått ovenfor problemer som har blitt “lagt” på oss, store problemstillinger som vi har blitt tvunget til og ta stilling til og jeg kjenner at den siste tiden har vært brutal for min mentale helse.❤️
Jeg trenger rett og slett å slå meg selv av og det får jeg ikke til her hjemme i de vante omgivelsene.
Min ADHD kicket inn og før jeg visste ordet av det ploppet ideen om å dra til Bergen i helgen utav munnen min og jeg satte igang turboen på Sebastian, han fikk FULL tenning!🤭🤭
Etter en telefon var planene spikret og vi skal tilbringe helgen sammen med mormor og besten.❤️
Vi skal bruke denne helga til og sette regler for livet våres sammen og bli enige om hvilke grenser vi skal sette for og verne om det som er det viktigste, oss og vi.
En liten time-out med noen av favorittmenneskene vi er så heldige og ha i livet vårt ❤️
Nå er det ikke lenge siden sist! Det er bare en måned siden vi var der hos dem i påsken 🤭 vi trekker dit vi faktisk klarer å senke skuldrene og slippe taket i alt her hjemme ❤️
Så i morgen etter at Sebastian er ferdig på arbeid suser vi av gårde og reiser herfra, en helg uten planer ble fylt på sekundet!
Med ett gleder jeg meg til helgen og ser frem til at noe positivt og bra skjer i livene våres, det trenger vi.
I skrivende stund er det langt over ett døgn siden meldingen tikket inn på mobilen min og fikk hele sjela mi til og riste, det er også over ett døgn siden jeg fikk lovnad i telefon om at ting skulle sjekkes opp og jeg skulle være den første som ble ringt tilbake.
Ett døgn etterpå sitter jeg her og vet like lite som i går, om en sykdom som vil føre til at vi må replanlegge hele livet våres, gjøre endringer for og tilpasse oss og ta store forhåndsregler.
Å få en slik melding etter over ett år med masing og telefoner, der jeg har prøvd å få svar var som å få ett slag i trynet. Som at noen sier at vi som pårørende ikke er verdt noe som helst og jeg ble skikkelig sint på pappas vegner som sitter med like store spørsmål som oss.💔
Forkastelig måte å håndtere pårørende på og in the end er det faktisk de pårørende som tar den største jobben, oss hjelpeapparatet faktisk må anvende og vi som vil ta mesteparten av jobben.
Tankene mine går til disse som faktisk ikke har mennesker rundt seg, bor aleine og bare har hjelpeapparatet rundt seg, har dem noe dem skulle sagt? velger dem sin egen hverdag? får dem all informasjonen dem trenger? har dem ingen stemme?
Jeg er utrolig skuffet, om la oss nå si at han har denne sykdommen….
Skulle jeg da få vite om dette igjennom en tilfeldig tekstmelding? etter ett år med kamp for og få svar?
At jeg sitter her ett døgn etter at jeg ble lovet å bli ringt opp igjen forteller meg alt.
Det sier alt om hvor lite verdt vi pårørende er, jeg mistenker at pårørende bare blir ansett som masete og problemskapere. Fordi vi våger å stå opp for de vi holder kjær når dem selv ikke er i stand til å gjøre det selv. 💔
Jeg har forresten ikke hørt ett pip ifra systemet rundt pappa og jeg fikk klekkelig beskjed om at jeg skulle ringes opp igjen og få svar. Det samme som skjer hver eneste gang jeg prøver å finne svar.😞
Pappa er like forundret over situasjonen og jeg hadde ikke delt om dette ikke var greit for han. Han er like forvirret over at det i april fjor var så vanvittig viktig med undersøkelser og svar men med det samme han ble flyttet hjem så var det plutselig ikke så viktig lenger og tiden bare fikk gå uten at noe skjedde.💔
At han i ettertiden har hatt aktiviteter på ett ressurssenter for rammede av en alvorlig sykdom som han faktisk ikke har, eller har blitt utredet for.💔
At vi har prøvd å få informasjon, prøvd å huke tak i dem som er en del av systemet hans men hver eneste gang opplever vi en taushet, null svar og at bare tiden går…..💔
Det er frustrerende og i går rant begeret over for meg.😞
Det er langt over ett år siden temaet var på bordet, det er på tide å få svar.
Nå skal jeg nyte å være uthvilt og gripe dagen og prøve å gjøre det beste utav den!
Gleder meg til å dele den med dere hva enn den viser seg å inneholde.❤️ jeg er glad jeg har dere å tømme hjertet til når ting butter imot men også når livet virkelig smiler 😁
Hellemåååååne jeg slet med å komme meg igjennom mange timer med digitalt kurs som faktisk ikke fenget. Etter mange timer på rumpa med kurs gikk vi rett videre til ett langt møte som slutt på dagen og på veien hjem i bilen kjentes hele hodet ut som bomull.🤭
Jeg skal love dere at det er ekstremt anstrengende å sitte stille en hel dag, spesielt på ett sted man ellers er i fyr og flamme og springer rundt på! jeg er glad jeg er ferdig.😁🤭
Følelsene har vært i full sving og fått kjørt seg også i dag, jeg kjente virkelig at blodet brusa over situasjonen med pappaen min. 💔 Jeg tåler det meste når det gjelder meg selv men det blir mer intenst om det handler om noen jeg er nær.
Etter jobb og kursing hadde jeg mest lyst å legge meg i fosterstilling og sove i tre døgn men med en proppfull onsdag reiste jeg videre til etterverngruppe.
Det blir lenge til jeg fyller en dag slik jeg har gjort i dag! 😳 nå skal jeg sette meg selv på pause for en stund! Koble helt ut og hente meg inn igjen før det smeller igjen, det gjør jo alltid det 🤭
Dagen i dag har lært meg at man ikke bare kan gjøre disse tingene man syns er gøy! man må også gjøre ting som er utfordrende!🤭 jeg har også lært at ingenting kommer av seg selv og at man faktisk må jobbe for og få svarene når det kommer til dem man holder av og bryr seg om.❤️
Nå skal jeg runde av dagen med oppvask og opphenging av klesvask, så slipper jeg unna det i morgen.😁
Natta bloggen, takk for at jeg får være meg ilag med dere.❤️
Jeg har siden april i fjor etterspurt undersøkelser og diagnose til pappa, en forklaring på symptomer vi merker og endringer hos han vi legger ekstra godt merke til som er så tette på han.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt, jeg har mistet tellingen. Jeg har virkelig prøvd å fremskynde både undersøkelser og annet, som før var viktig for støtteapparatet hans men som plutselig ikke var så viktig allikevel. Vi kommer ingen vei, ingenting skjer.😞
I dag fikk jeg en tekstmelding ifra ett ressurssenter etterfølgende av en alvorlig og inngripende diagnose ( dem skrev navnet i meldingen og jeg fryste til is).
Tekstmeldingen var ikke ille i seg selv men når navnet inneholder en diagnose vi bare mistenker at pappa kan ha men aldri har fått svar om han har, så tente jeg på alle plugger.😬
Er det slik jeg skal få vite at pappa har en alvorlig og inngripende diagnose? er det verdig? er vi pårørende så lite verdt at vi skal få livene våres endret for alltid igjennom en tekstmelding? familien, som in the end kommer til å bli dem som må ta vare på pasienten? vi som vil ta 99% av belastningene skal ikke få svar? holdes utenfor helt til det blir så tydelig og ille at vi oppdager det av oss selv?💔
Nei jeg satt i bilen og ringte rundt for i dag gir jeg meg ikke før jeg får svar på alle spørsmålene, før jeg vet hva vi har og forholde oss til og hva fremtiden faktisk venter oss.
En skikkelig ekkel opplevelse som jeg faktisk ikke unner noen, den som sendte meldingen ante sikkert ikke bedre og kan ikke klandres for dette men det endret hele dagen, hele humøret og jeg tok meg selv i å bli skikkelig forbanna på pappas vegner.😠
Ikke alle har noen som står opp for en, alle har ikke pårørende som kan ta grep for dem og det bekymrer meg skikkelig. 💔
