Off….
I dag ble jeg på ekte skikkelig forbanna.
Jeg fikk smake på hvordan det er å være pårørende og føle seg lite informert og utenfor.
Jeg har siden april i fjor etterspurt undersøkelser og diagnose til pappa, en forklaring på symptomer vi merker og endringer hos han vi legger ekstra godt merke til som er så tette på han.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt, jeg har mistet tellingen. Jeg har virkelig prøvd å fremskynde både undersøkelser og annet, som før var viktig for støtteapparatet hans men som plutselig ikke var så viktig allikevel. Vi kommer ingen vei, ingenting skjer.
I dag fikk jeg en tekstmelding ifra ett ressurssenter etterfølgende av en alvorlig og inngripende diagnose ( dem skrev navnet i meldingen og jeg fryste til is).
Tekstmeldingen var ikke ille i seg selv men når navnet inneholder en diagnose vi bare mistenker at pappa kan ha men aldri har fått svar om han har, så tente jeg på alle plugger.
Er det slik jeg skal få vite at pappa har en alvorlig og inngripende diagnose? er det verdig? er vi pårørende så lite verdt at vi skal få livene våres endret for alltid igjennom en tekstmelding? familien, som in the end kommer til å bli dem som må ta vare på pasienten? vi som vil ta 99% av belastningene skal ikke få svar? holdes utenfor helt til det blir så tydelig og ille at vi oppdager det av oss selv?
Nei jeg satt i bilen og ringte rundt for i dag gir jeg meg ikke før jeg får svar på alle spørsmålene, før jeg vet hva vi har og forholde oss til og hva fremtiden faktisk venter oss.
En skikkelig ekkel opplevelse som jeg faktisk ikke unner noen, den som sendte meldingen ante sikkert ikke bedre og kan ikke klandres for dette men det endret hele dagen, hele humøret og jeg tok meg selv i å bli skikkelig forbanna på pappas vegner.
Ikke alle har noen som står opp for en, alle har ikke pårørende som kan ta grep for dem og det bekymrer meg skikkelig.
Lyst og følge oss videre?
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 
meld dere inn og følg oss videre 
Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
ER en diagnose så rasende viktig ?,å ta vare på en pårørende pågodt og og vondt er mer viktig ,hilsen sykpl. anna
Ja når det kommer til noen diagnoser er det viktig å vite slik at man kan tilrettelegge livet sitt og gjøre tiltak i forkant.
Og ikke minst for og vite om det faktisk er noe man kan gjøre for og stagnere sykdommen
Enig Monica.
Å få en diagnose, slik at man vet hva man har å forholde seg til er viktig. Kloke ord fra en lege for noen år siden som sa “For å ivareta de pårørende er det viktig at de får informsjonen de trenger for å forstå situasjon og utvikling til personen det gjelder” Vi opplevde flere ganger at informasjon ble holdt tilbake da et nært familiemedlem ble alvorlig syk og det var veldig frustrerende og vondt.
Å vite hva man har å forholde seg til er viktig i en slik prosess
det er alfa omega for pårørende 
Vondt å høre at dere ikke fikk den informasjonen dere behøvde i en krevende situasjon