Herregud 
Min kjære ektemann lurte meg til å ta veien jeg lidenskapelig hater (Måløy-svelgen-Førde) og det som skulle bli en avslappende og avkoblende reise ble til en start der jeg har sittet med hjerte i halsen og har allerede kjempevondt i håndleddene etter å tviholdt i rattet i flere timer 
Jeg er en solid sjåfør blitt men den strekningen der makter jeg bare ikke 
Jeg ble oppringt av ressurssenteret som sendte meg meldingen som fikk begeret til å renne over på onsdag og jeg må bare presisere at jeg ikke har noe som helst å utsette på dem. Dem har gjort alt i sin makt for og tilby pappa aktivitet og mening i hverdagen 
jeg fikk masse råd om hva jeg kan gjøre for og få fortgang på sakene og det ble en hyggelig samtale
Påska i fjor var en merkelig periode der pappa var på omsorgshjem og jeg kjørte i skytteltrafikk for og lete etter han hver gang han rømte i den perioden var det kjempeviktig for institusjonen og få henvist pappa for og få svar på hvorfor han «roter» så fælt.
Det var nesten så dem ikke ville sende han hjem før alt var klart… så ble han sendt hjem og neste påske har gått uten at noe som helst har skjedd. 
Det er som å stange hodet i veggen, ting koker ut i kål og vi blir sittende på samme sted, vi kommer ingen vei.
Vel fremme i Førde etter en nervepirrende tur for en matbit 
så går turen videre og destinasjonen er Bergen by håper resten av reisen blir mer behagelig 
NU kjør vi!
Lyst og følge oss videre?
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
