God morgen venner og velkommen fredag!

Hele snart to døgn etter at jeg satte spørsmålstegn ved informasjonen som blir gitt rundt situasjonen til pappa har jeg ennå ikke hørt ett eneste pip. Jeg sitter fortsatt med store spørsmål  og pappa selv er like forvirret. Jeg fatter ikke at det er mulig.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg må ha tillit til støtteapparatet rundt han, jeg må legge mye ansvar på andre og nå vet jeg ikke om jeg stoler på dette systemet en gang.

I går tok vi en kjapp avgjørelse om å dra bort i helgen, det er for ambisiøst og tenke at man klarer å senke skuldrene her hjemme og virkelig få slappet av. Det skjer altfor mye hele tiden og jeg føler at jeg er påkoblet døgnet rundt.

Hva passer vel ikke bedre da en å reise til mormor og besten?

Jeg kjenner på noen ting som pleier å skje når jeg har fått nok.

Jeg blir lett irritert over ting jeg vet ikke hadde brydd meg til vanlig, jeg kjenner på en frustrasjon som jeg ikke liker, ett tydelig tegn på at jeg trenger en pause.

Jeg er generelt ikke ett sint menneske, lunta mi er ganske så lang og det skal mye til for og få meg utpå den kanten men den siste tiden har dette endret seg. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at en pause vil endre dette, med det samme jeg føler at jeg kan slippe skuldrene går jeg tilbake til den vante meg og denne gangen tenker jeg å lytte til signalene kroppen min gir meg.

Dette her med pappa er bare en av mange ting som gnager, det skjer også mye i kroppen min som jeg tar som store varseltegn på at noe er galt.

Jeg har en blodsykdom som jeg aldri vil kunne bli friskmeldt ifra men som jeg må leve med resten av livet, blodplatene mine har vært normale og jeg blir godt fulgt opp men den siste tiden har jeg merket symptomer på at noe er feil.

Jeg har bestilt legetime og ordnet ut men lang ventetid har skapt en uro inni meg som sikkert er grunnen til at lunta mi er rimelig kort for tiden, blåmerker som oppstår utav det blå, menstruasjon som uteblir og at jeg blir tungpustet og får høy puls av ingenting er noen av disse tingene som får mine varsellamper til og lyse.

Jeg trenger denne helga til og jorde meg, puste ut og tenke rasjonelt rundt alt som skjer. Når mange ting skjer på samme tid lurer hjernen oss til og tenke vanskeligere en vi pleier å gjøre, jeg trenger å få sortert litt og rydda i rolige omgivelser der jeg faktisk klarer å koble av.

Bekymringene har vært massive og store, vi har hatt konflikt oss imellom pluss alt annet som har skjedd.

Sebastian har hatt sin første time med behandler og første steget for og jobbe for “oss” har blitt tatt og det føles bra at vi faktisk gjør noe med uenighetene slik at vi forsikrer oss at dem ikke dukker opp igjen og ødelegger.

Vi skal bruke helgen konstruktivt for og lage en plan for veien videre.

Lyst og følge oss videre?

Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share