God morgen venner Noen dager er vanskeligere en andre og komme seg opp av den varme sengen og starte dagen. På tross av noen vanskeligheter har vi to vært så heldige når det kommer til arbeid, Sebastian som lærling i en bedrift som lager vindu og jeg som erfaringskonsulent på rusposten.
Vi har fått en tjangse fordi noen trodde på oss og våget og satse på tross en broket fortid. Vi er privilegerte og det å ha noe å gå til har blitt viktig, det å ha en grunn til og stå opp og en grunn til og legge seg i skapelig tid. Rutinene en jobb gir og det sosiale ved det.
Det føles riktig bra akkurat nå! de positive tingene kommer på rekke og rad, slik det pleier etter en dårlig periode. Det er jo det som gjør at man holder ut disse periodene der alt føles tungt, fordi man vet at tiden etter får man litt mer medgang. Jeg pleier og si at vi mennesker ikke får for mye og bære, det er noen som passer på oss og som jevner ut for oss.
Etter og ha hatt det slitsomt en stund setter man mer pris på de rolige periodene, det trenger liksom ikke å skje stort. Å nyte øyeblikkene, og å vite at ting faktisk kan bli så mye verre en man har det akkurat nå
Nå bare nyter jeg tanken på at sønnen min har lyst og spille i bryllupet våres og at jeg planlegger å ta med meg Sebastian på tur i helga, men først venter en hel uke på verdens beste arbeidsplass
I går tikket det inn en melding som fikk meg til og ta til tårene atter igjen, jeg har rett og slett blitt emosjonell og lettrørt etter at jeg sluttet og ruse meg. Før kunne jeg gå flere år uten å felle en tåre.
I meldingen spurte sønnen min om han kunne spille en sang til oss i bryllupet, den ultimate bryllupsgave spør du meg! følelsene som raste igjennom kroppen er følelser bare mennesker som har mistet barna sine til barnevernet kan forstå, denne følelsen når barna blir eldre og på tross av avstand viser tilknytning og kjærlighet. Blodsbånd er ingenting og kimse av.
Jeg kunne ønske jeg visste alt dette den gangen jeg mistet dem i 2008, at ting ville løse seg og at alt ville bli bra igjen.
Tanken på at sønnen min skal spille gitar til oss og at datteren min skal være min forlover, at dem skal ha roller på den store dagen og dele den med oss gir meg svære sommerfugler i magen. For en dag skal alt være som normalt og vi skal være sammen som en familie, jeg gleder meg så vanvittig mye.
Det er mandag og en helt ny rutine må settes igang, jeg har faktisk tvunget meg selv til og ligge ekstra lenge siden jeg vet at denne starten blir tung. I dag har jeg seinvakt og i morgen tidligvakt og har en time kjørevei hjem etterpå, når jeg har slike vakter våkner jeg utallige ganger igjennom natten og er redd for og forsove meg. Uansett hvilke vakter jeg hadde hatt denne uka så er jeg nesten helt sikker på at denne uka blir enklere en den forrige, ingenting kan slå den liksom.
Jeg måtte se flere ganger på nedtellings-appen min i dag da den viste at det bare er 33 dager igjen til bryllupet våres! den siste uka har vi ikke gjort noe for den store dagen våres da vi har blitt okkuperte med andre tanker, vi har ikke en gang vært sikker på om det blir ett bryllup eller ikke. Nå håper jeg at vi har gjort oss ferdige med “krisene” og at vi bare kan fokusere på disse positive og fine tingene som skal skje. Vi skal velge hverandre i gode og onde dager, og jeg tenker og ta dette løftet seriøst.
Nå skal vi prøve og omstille oss i den nye situasjonen og starte og planlegge bryllupet våres igjen, nå begynner vi og få liten tid. Den siste tiden har vist meg at rundt neste sving aner vi faktisk ikke hva som kommer, livet blir ikke alltid slik man forventer det og man må forvente det uforventede. Visse ting kan vi faktisk ikke styre over, man må nyte her og nå og ikke være så opptatt av hva som vil skje i fremtiden, det eneste vi har kontroll over er nuet.
Det er søndag kveld og vi har leid film på tvèn! festival-helga er over for denne gang på stedet jeg bor og det er synd og si at det er bra, jeg har hatt jobbe-helg og frykten for å gå glipp av det hele har ført til en kamp for og få med seg litt etter jobb om dagene. I går satt vi og spiste ute og jeg hadde lyst og ta på meg solbrillene og legge meg ned og sove imens vi ventet på maten. FOMO er ordet jeg leter etter!
Litt har jeg fått med meg på tross av at jeg har vært utmattet etter uka som har gått. I dag har selveste Sebastian gjestet her på bloggen og det gikk så fint at jeg faktisk tror jeg skal leie han inn innimellom for og få opp tempen på bloggen her. Han var temmelig stresset i forkant.
I dag har vi vært ute og spist sammen med mamma og har vært på besøk hos farmor og farfar (på Sebastian sin side) og jeg kjenner hvordan den dårlige samvittigheten gnager når tiden ikke strekker til, vi er rett og slett ikke flinke nok til og besøke menneskene vi er glade i men jeg tror mange kjenner seg igjen i det. Ukene suser bare forbi og det er vanskelig og henge med, det er helt sykt å tenke på at juli allerede er her. Det er snart bare en mnd til bryllupet!
I morgen er det seinvakt på jobb for så tidligvakt tirsdag, denne uka får jeg testet meg igjen! med sein-tidlig-sein-tidlig! så lenge jeg slipper flere bomber i livet og at ting stabiliserer seg så skal jeg overhode ikke klage over å måtte gå på jobb, for der trives jeg kjempegodt! det finnes ingen stressende følelser når jeg tenker på at jeg skal jobbe 100% hele sommeren. Nå kjenner jeg at vi er klar for sengen! den roper etter oss men først skal vi se filmen vi har leid.
Jeg hadde holdt meg nykter fra slutten av desember 2020. Da jeg bestemte meg for og slutte med alkoholen og bli totalavholden. 25.Mars gikk jeg på en sprekk.
Jeg valgte og ikke snakke om dette til noen før dette skjedde. Jeg hadde et sånt sug som gjorde at jeg tok den første muligheten jeg såg til og ruse meg og gikk med tanken om at dette skulle jeg holde hemmelig.
I ettertid følte jeg meg falsk og lite lojal og levde på en løgn som bare blei verre.
3 måneder etter valgte jeg og åpne meg på selvhjelps gruppe som jeg er med i der min kjære også er tilstede. Det var en stor lettelse og få åpnet seg opp og være ærlig og bryte den onde sirkelen.
Jeg støtter min kjære Monica fult ut med sin åpenhet og ærlighet. Det er liksom kunsten og leve et rett og godt liv. sammen med gode venner klarer vi alt.
Fremover tenker jeg og være mer åpen og ærlig og ta i mot hjelp og fortsette og leve et rusfritt liv. Og ja sannheten kan svi og ting kan bli verre men det kan også bli bedre.
Med dette takker jeg for meg her det har vert veldig skummelt men også kjekt
I dag skal vi gjøre noe selv jeg aldri hadde trodd jeg ville fått Sebastian med på! han skal nemlig skrive ett eget innlegg her på bloggen, Sebastian er ikke den som er mest sosial av oss og har egentlig ingen interesse av å sitte og skrive om sine følelser slik som jeg men jeg er sikker på at han klarer seg helt fint og at dere kan få ett innblikk i hans historie.
Hans rolle har vært og ta bilder og være med i bestemmelsene over hva som skal deles og ikke her inne, han har vært min partner in crime og hjulpet meg når jeg har stått fast, nå skal han få lov og kjenne på hvordan det er å være bloggeren i heimen.
Det ligger faktisk mye jobb i en blogg, og hadde noen sagt det til meg før jeg selv ble det hadde jeg bare fnyst av det, jeg har jo hørt det mange ganger før dette med at blogg faktisk er mye jobb men aldri innsett hvor mye det faktisk er, man må være ærlig, ellers funker det ikke. Man må grave i sjelen og våge og være personlig, man må blottlegge seg og for meg har det faktisk hjulpet og dele også det vonde og når man overhode ikke har lyst og dele noe, så er det faktisk det som gjør best etterpå.
Bloggen har blitt min redning og jeg er helt sikker på at visst jeg ikke hadde delt den siste tiden med dere hadde det blitt langt vanskeligere og klare og gå videre så fort, bloggen har gjort det lettere for meg og sortere og tenke rasjonelt oppi det hele, den har hjulpet meg med og komme til en avgjørelse. Ærlighet og åpenhet er det viktigste i livet mitt og jeg tenker og fortsette og dele med dere, også når det sitter langt inne.
Vi har komt i hus etter å ha vært på “Måløydagene” og det er like greit for nå kommer regnet. Jeg skulle gjerne fått med meg alt av arrangementet men jeg har jobbehelg og har måttet benytte meg av de små glimtene jeg har fått, vi har spist ute to dager på rad og jeg har fått kjent på klaustrofobien av å være ute igjen på festligheter og drikking.
Livet er en karusell
Jeg merker hvor beskyttet jeg har vært av pandemien, vi har ikke måttet forholde oss til normal drikking og har kunnet unngå det over en lengre periode, i dag kjente jeg at jeg var på feil plass.
Det var ikke lange stunden jeg orket, jeg er ekstremt sliten etter denne uka og har satt av resten av helgen til en eneste ting: Soving! jeg har nemlig mange netter på rad med elendig søvn og tidlig opp, i morgen streiker jeg om jeg våkner tidlig og ikke får sove igjen.
Spist ute to dager på rad
Jeg gleder meg som ett lite barn til og bare koble helt fullstendig ut, bare tenke på og samle opp energi og gjøre meg klar til en helt ellevill uke!
Åååååh! Klokka er 18 på lørdags kveld og jeg har akkurat tatt helg! Den mest etterlengta helga noensinne! Først nå merker jeg hvor sliten jeg er, men siden det er Måløydagene bare en gang i året må jeg ut og få med meg livet i gata Dette var i min barndom den viktigste helga i året maaange gode minner
Nå skal jeg nyte litt mer av lørdagen før jeg drar hjem og legger meg på lading, jeg kommer til og slukne godt i kveld Dette har vært en vill uke!
Jeg har noe jeg virkelig må presisere her, jeg har full forståelse for at mennesker med utfordringer med rus kan gå på en smell og sprekke. Jeg har også full respekt for mennesker som våger og være ærlig om det selv når det går litt tid før man klarer og finne motet til og være ærlig om det. Jeg har selv tenkt igjennom hvordan jeg selv ville hatt det om det skjedde med meg og jeg vet hvor jævlig vanskelig jeg hadde hatt det. Det er ikke vanskelig og se hvor vondt det må være. Stor respekt!
Det som har smertet i denne situasjonen er løgnene og hemmeligholdingen, det jeg setter høyest i verden er ærlighet og når dette skjedde startet jeg og tvile på alt i livet. Sebastian skal lage ett innlegg til dere i morgen slik at dere ikke bare har min side av saken, jeg ser nemlig at noen mener at jeg har hengt han ut.
Det har vært helt naturlig og dele også når ting ikke er så greit imellom oss, vi har delt så mye positivt og kjærlighet med dere, livet er ikke bare bra hele tiden.
Nå har vi en stor jobb foran oss, for det er ikke bare å tilgi og gå videre. Vi begge er inneforstått med at det vi har gjort til nå tydeligvis ikke har fungert og at vi trenger hjelp til og unngå slikt å skje igjen.
Nå må vi bare ta tiden til hjelp og fokusere på det viktige i livet våres.
meld dere inn og følg oss videre 
den siste uka har vi ikke gjort noe for den store dagen våres da vi har blitt okkuperte med andre tanker, vi har ikke en gang vært sikker på om det blir ett bryllup eller ikke. Nå håper jeg at vi har gjort oss ferdige med “krisene” og at vi bare kan fokusere på disse positive og fine tingene som skal skje. Vi skal velge hverandre i gode og onde dager, og jeg tenker og ta dette løftet seriøst. 
