Nå har jeg vært på verksted med bilen og måtte ta taxi hjem.
Pappa har laga seg ett prosjekt med og vaske tunet ute og gikk i bare t-shorten. Fikk han inni varmen og forklart hvordan han kunne gjøre dette prosjektet sitt enklere.
Pappa er syk, og jeg tror ikke det har gått opp for meg før jeg hentet han hjem igjen i dag. Det var som ett knyttneveslag i magen, og tårene som har lagt på underflaten kom på overflaten. Han er syk og jeg som alltid har hatt ett sykelig behov for og passe på han går igjennom en ventesorg, ett navn jeg aldri har hørt om før. En ventesorg, en sorg jeg ikke visste jeg var i før noen fortalte meg det. Og det suger. Livet suger og det er vondt.
Hjertet blir på en måte revet utav brystet flere ganger for dagen, hver gang man blir mint på at den man elsker er syk, ordet syk hater jeg fordi pappaen min har vært kreftsyk over lengre tid men klart og bekjempet kreften, syk er ordet vi har brukt over så mange år at jeg spyr av tanken på enda en runde med en sykdom vi ikke kjenner like godt som kreft, kreft er ett drittord som jeg hater. Jeg hater kreft, og jeg hater sykdom.
Hver gang tanken kommer holder man liksom pusten og noen ganger tar en overveldende følelse over deg, man blir sittende som nå med tårene rennende nedover kinnene, inntil man tar seg sammen og bretter opp ermene, man kan jo ikke være svak i en situasjon man må være sterk i.
Jeg føler meg som ett lite barn som ikke har fått viljen sin, man føler seg nesten som ett barn, og man er jo barnet til pappaen sin så lenge man lever, det er jo slik det er. Akkurat nå føler jeg meg som ett barn som føler at hele verden bare er urettferdig og jeg får lyst og rekke tunge til verden, ett så lite barn føler jeg meg som akkurat nå.
Mamma pappa og datteren min
Denne ventesorgen som det kalles, den gjør ikke konstant vondt som “vanlig” sorg der noen dør eller noe dramatisk skjer, den kommer over tid i små drypp, innimellom så har man det faktisk bra også og man koser seg sammen som om ingenting har endret seg eller skjedd, innimellom glemmer man faktisk at man er i sorg!
Plutselig tar den deg når du ser at disse vanlige tingene ikke lenger mestres, når man innser at man kansje aldri får tilbake det som var, slik det var. Eller når man innser at man kansje fremover blir som forelderen til sin forelder. Shit det suger, ja sykdom suger og er noe dritt som vi alle på ett eller annet tidspunkt må forholde oss til.
Da pappa var kreftsyk og vi trodde vi skulle miste han tenkte jeg ofte på sangen han viste meg av Sigrid Moldestad – Vise til far der hun synger “man blir aldri klar for og miste en far” og jeg innser hvor rett hun har, jeg er ikke klar og vil aldri bli klar for og miste en far. Det tror jeg man aldri kan bli.
Akkurat i dag kom sorgen frem, den som har lagt og mulmet, den som jeg ikke har klart og satt ord på, den som jeg ikke har klart og plassere. Sorgen over at pappa er syk og at ingenting blir det samme igjen…. Ventesorgen.
I dag har jeg både jobb og gruppe i kveld og har aldri prøvd begge deler 😁 sørger for og spise skikkelig og lytte til ryggen igjennom dagen så satser vi på at jeg er menneske når denne dagen er over 😁
Pappas møte i dag går utpå at dem ønsker og finne en bemannet leilighet til han, en ny epoke i livet starter for hele familien ❤️
Jeg vet ikke men jeg går med en følelse inni meg som sier at alt vil ordne seg til slutt ❤️
Det er onsdag og vanligvis hadde jeg hatt fri med eneste plan om å ha gruppe i kveld men jeg skal på jobb før gruppe! Alle rutiner er brutt og jeg har aldri jobbet på en onsdag før så dette kan bli en spennende vakt!
Møte om pappa er i dag så jeg gleder meg til flere klare svar på hva fremtiden vil by oss 😁
I dag kjære lesere har jeg lært meg en ny kunst! 😁 jeg skrev i dag tidlig at i dag var planen og ta livet som det falt seg og jammen santen klarte jeg det! jeg har sullet rundt i leiligheten uten en eneste plan, uten tankekjøret om alt jeg skulle ha fått gjort og UTEN å planlegge i mitt eget hode hvert eneste skritt. Jeg har herved klart og tatt en hel dag på sparket, tatt ting som det har komt og dealet med det der og da.
Jeg kjører meg selv ut og er fullt klar over det, hodet går på spreng og i våken tilstand er det texas i hodet, det er faktisk ikke rart at det går gærnt men nå bruker jeg andre ting en rus for og håndtere det.
Utredningen er i gang og jeg mistenker sterkt ADHD, det gjør for øvrig psykologen min også. Det er noe med at ting kommer til overflaten når man ikke lenger bedøver seg bort men jeg har lært meg mestringsstrategier i hverdagen som gjør det enklere for meg, jeg er nemlig ett menneske med forferdelig mange tvangstanker og om noen kan oppnå de kravene og målene jeg setter så skal dem jammen få en medalje, jeg klarer det nemlig ikke selv en gang.
Denne dagen her behøvde jeg virkelig, en dag der alt bare sklir forbi og jeg ikke makter og en gang bry meg, en dag der jeg har stoppet meg selv opp litt og lar meg selv kjenne litt på denne ventesorgen familien min nå har.
Livet går allerede for fort, vi trenger ikke alltid og forhaste oss og skynte oss hele tiden. Akkurat i dag har jeg kosa meg med helt grunnleggende enkle saker, som å rydde huset, handle inn mat og kose meg med øyeblikkene. ❤️
På torsdag skal bilen inn til represjon, bakbremsene må skiftes og ett hjullager. Varsellampen til motoren aner dem ikke hva skyldes, det er visst en feil med disse bilene slik at lampene plutselig kan begynne og lyse uten grunn. Jeg gleder meg til og få bilen i tipptopp stand igjen!
Jeg har innsett at jeg ikke har sett på dette for det som det faktisk er, en sorg over at pappaen min blir eldre og ikke lenger skal klare seg selv. Det er en sorgprosess at dem som en gang har vært så oppegående og selvgående plutselig trenger hjelp til alt, som pårørende er det altoppslukende og tar alt du har. ❤️
Jeg innså ikke hvor trist dette har vært for meg før vi stod sammen og tok oppvasken, vi fleipet om at jeg vil bli anmeldt for og hente inn arbeidskraft ifra eldretunet.😂 Pappa skulle på død og liv ta oppvasken, noe som har vært hans syke lidenskap igjennom ett helt liv, han er nemlig kokk og har laga mat hele livet. Hans plass er på kjøkkenet men i dag fikk jeg enda ett bevis og tegn på at han ikke er den samme lenger. Noen koblinger i hjernen gjør at denne aktiviteten som han har gjort en million ganger ble vanskelig, selv det å skylle av disse fatene klarte han ikke og koble. Jeg måtte ta meg sammen for og ikke gråte, vi fikk en sosial stund på kjøkkenet mitt og jeg fikk realiteten rett i trynet. Ingenting blir sikkert det samme igjen. 😞
Jeg har ikke sett på dette som en sorgprosess, jeg har rett og slett ikke koblet det dårlige humøret og denne tomhetsfølelsen med dette, jeg har trodd at andre ting førte til denne konstante tristheten, i dag fikk jeg svarene på hva som er årsaken til at jeg lenger ikke helt vet hvem jeg er eller kjenner meg igjen.
Jeg ser også hvor viktig denne nærmeste tiden blir, hvor viktig det blir og sette pris på øyeblikkene og nyte disse tingene vi faktisk klarer og gjøre, sammen. Om det er å ta en oppvask der alt blir bare rot, eller å gå en tur og snakke om de tingene han faktisk husker for det er også mange av dem. Disse tingene vi faktisk kan gjøre, kan snakke om og fleipe om, det er disse tingene vi faktisk må fokusere på.
Nå som jeg faktisk har innsett at dette er en sorg så er det lettere og forholde seg til det, vi får ta en dag av gangen, vi får sørge for å gjøre det beste utav situasjonen som alltid og nyte latteren og gledene når den er der.
Det er rart å våkne uten at solen titter inn, man blir fort vant med og ha strålende vær og vi har vært heldig med været hele påsken. Nå er det overskyet men dagen må gå som normalt uansett.
I dag er det skjebnesvangert for bilen, motorlyset lyser og bremsene lager noen rare lyder, jeg ser for meg at dette blir en dyr affære men slik er det faktisk og eie en bil. Jeg trenger vel ikke å si hvor avhengig jeg er av bilen og jeg våger ikke å tenke på hvor jeg hadde vært uten den, med knekt rygg ville jeg aldri komt meg så kjapt på beina igjen uten. Bilen har vært mitt alt og nå skal den på verksted for og få dommen. Wish me luck!
Det er tirsdag og jeg har fri ifra jobben, jeg tenker og hente pappa siden han ikke fikk seg en luftetur i går, jeg tenker og få gjort en del saker som jeg har utsatt lenge og bare omfavne denne tirsdagen og gjøre den bra. Men mest av alt skal jeg slappe av og ta livet litt som det faller seg, det har jeg ikke vært flink til den siste tiden.
Dagens refleksjoner går på at for bare 859 dager siden så trodde jeg at livet var over, jeg har alltid sagt at jeg kommer til og dø ung og var egentlig klar for døden. Helt oppriktig. Dagens refleksjoner går på takknemligheten over å ha fått livet i gave, og at en ulykke endret hele kursen på skuta mi. Dagens refleksjoner går på hvordan små tilfeldigheter (jeg tror ikke på tilfeldigheter) førte til at jeg startet bloggingen, startet interessen for selvhjelp, tilfeldigheter som gjor at jeg søkte på denne jobben jeg aldri i verden trodde jeg ville få, og tilfeldighetene som har gjort at akkurat jeg har klart meg 859 dager uten å bedøve meg bort ifra virkeligheten. ❤️
Dagens refleksjoner går på disse menneskene som har kontaktet meg iløpet av dagen, mennesker som jeg aldri hadde fått meldinger ifra om jeg ikke stod bak denne bloggen her. Refleksjonene går på at for bare 859 dager siden drakk jeg 18 øl per dag og hadde mistet fullstendig motet og i kveld ligger jeg langflat etter en dag på verdens beste arbeidsplass sammen med mannen jeg snart skal gifte meg med.
Dagens refleksjoner går på hvor tilfeldig vi er valgt ut, iblant dem som ikke klarer det og dem som klarer og finne motet til og kjempe seg tilbake til livet, refleksjonene går på dem som må bøte med livet. Refleksjonene går på livet før og livet etter og hvor vanvittig endret jeg har blitt som menneske.
Jeg sitter her og skriver på bloggen som har vært på toppen av listene siden jeg startet den med en sjelefred og ro i kroppen, jeg vet at jeg også i dag har gjort mitt beste for og vise at alt er mulig. Det er min misjon her i livet, være ett eksempel på at om man gjør alt man kan så kan man nå så langt man vil, om man er villig til og brette opp ermene og jobbe som faen så er det faktisk lys i enden av tunellen og det fine med det hele er at det faktisk aldri er for seint og snu.
Refleksjonene går på at jeg kan gå og legge meg i min egen seng og vite at jeg våkner på samme plass i morgen (forhåpentligvis), dagens refleksjoner går på at jeg kan våkne i morgen uten å angre på noe jeg har sagt i dag, med en ren samvittighet fordi jeg vet med meg selv at jeg også i dag har gjort mitt beste.
Etter å ha hatt to nervepirrende kjøreturer frem og tilbake ifra jobb, ventet på veiarbeid og hatt en kjempedag på jobb kjenner jeg at jeg er fint ferdig. Jeg har faktisk gått 6123 skritt i dag, noe som normalt sett er lite men som nyoperert er det på kanten til for mye av det gode 😁
Det er sikkert hundrevis av ting jeg burde ha gjort men for en gang skyld har jeg en unnskyldning! «Det kan jeg ikke gjøre noe med, jeg har vært på jobb», «nei det rekker jeg ikke, da er jeg på jobb». verdens beste unnskyldning! 😁
Det er ikke ofte jeg sier nei men etter en arbeidsdag har jeg overhode ingenting mer og gå på og jeg tror mange kjenner seg igjen i følelsen!
Nå ligger jeg langflat og det tenker jeg og gjøre en stund! 😁 jeg føler at jeg har gjort alt jeg har kunnet gjøre i dag, jeg føler jeg har gitt mitt alt og det er ikke ofte jeg er fornøgd med egen innsats! 😁
Grytidlig i morra skal bilen innpå verksted og helt ærlig så elsker jeg bilen min så høyt at om regningen hadde blitt 50 tusen så hadde jeg sikkert klart og skrapa sammen penger bare for og få beholde den 😂 så ille forelska er jeg.
