Okey, der kom reaksjonen…

Reaksjonen som bare måtte komme..

Når man holder noe inne så lenge at man holder konstant på og koke over.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Man blir som en levende trykk-koker.

Pappa er syk, og jeg tror ikke det har gått opp for meg før jeg hentet han hjem igjen i dag. Det var som ett knyttneveslag i magen, og tårene som har lagt på underflaten kom på overflaten. Han er syk og jeg som alltid har hatt ett sykelig behov for og passe på han går igjennom en ventesorg, ett navn jeg aldri har hørt om før. En ventesorg, en sorg jeg ikke visste jeg var i før noen fortalte meg det. Og det suger. Livet suger og det er vondt.

Hjertet blir på en måte revet utav brystet flere ganger for dagen, hver gang man blir mint på at den man elsker er syk, ordet syk hater jeg fordi pappaen min har vært kreftsyk over lengre tid men klart og bekjempet kreften, syk er ordet vi har brukt over så mange år at jeg spyr av tanken på enda en runde med en sykdom vi ikke kjenner like godt som kreft, kreft er ett drittord som jeg hater. Jeg hater kreft, og jeg hater sykdom. 

Hver gang tanken kommer holder man liksom pusten og noen ganger tar en overveldende følelse over deg, man blir sittende som nå med tårene rennende nedover kinnene, inntil man tar seg sammen og bretter opp ermene, man kan jo ikke være svak i en situasjon man må være sterk i. 

Jeg føler meg som ett lite barn som ikke har fått viljen sin, man føler seg nesten som ett barn, og man er jo barnet til pappaen sin så lenge man lever, det er jo slik det er. Akkurat nå føler jeg meg som ett barn som føler at hele verden bare er urettferdig og jeg får lyst og rekke tunge til verden, ett så lite barn føler jeg meg som akkurat nå.

Denne ventesorgen som det kalles, den gjør ikke konstant vondt som “vanlig” sorg der noen dør eller noe dramatisk skjer, den kommer over tid i små drypp, innimellom så har man det faktisk bra også og man koser seg sammen som om ingenting har endret seg eller skjedd, innimellom glemmer man faktisk at man er i sorg! 

Plutselig tar den deg når du ser at disse vanlige tingene ikke lenger mestres, når man innser at man kansje aldri får tilbake det som var, slik det var. Eller når man innser at man kansje fremover blir som forelderen til sin forelder. Shit det suger, ja sykdom suger og er noe dritt som vi alle på ett eller annet tidspunkt må forholde oss til.

Da pappa var kreftsyk og vi trodde vi skulle miste han tenkte jeg ofte på sangen han viste meg av Sigrid Moldestad – Vise til far der hun synger “man blir aldri klar for og miste en far” og jeg innser hvor rett hun har, jeg er ikke klar og vil aldri bli klar for og miste en far. Det tror jeg man aldri kan bli.

Akkurat i dag kom sorgen frem, den som har lagt og mulmet, den som jeg ikke har klart og satt ord på, den som jeg ikke har klart og plassere. Sorgen over at pappa er syk og at ingenting blir det samme igjen…. Ventesorgen.

Lyst og følge oss videre?

Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share