Jeg har innsett at jeg ikke har sett på dette for det som det faktisk er, en sorg over at pappaen min blir eldre og ikke lenger skal klare seg selv. Det er en sorgprosess at dem som en gang har vært så oppegående og selvgående plutselig trenger hjelp til alt, som pårørende er det altoppslukende og tar alt du har. 
Jeg innså ikke hvor trist dette har vært for meg før vi stod sammen og tok oppvasken, vi fleipet om at jeg vil bli anmeldt for og hente inn arbeidskraft ifra eldretunet.
Pappa skulle på død og liv ta oppvasken, noe som har vært hans syke lidenskap igjennom ett helt liv, han er nemlig kokk og har laga mat hele livet. Hans plass er på kjøkkenet men i dag fikk jeg enda ett bevis og tegn på at han ikke er den samme lenger. Noen koblinger i hjernen gjør at denne aktiviteten som han har gjort en million ganger ble vanskelig, selv det å skylle av disse fatene klarte han ikke og koble. Jeg måtte ta meg sammen for og ikke gråte, vi fikk en sosial stund på kjøkkenet mitt og jeg fikk realiteten rett i trynet. Ingenting blir sikkert det samme igjen. 
Jeg har ikke sett på dette som en sorgprosess, jeg har rett og slett ikke koblet det dårlige humøret og denne tomhetsfølelsen med dette, jeg har trodd at andre ting førte til denne konstante tristheten, i dag fikk jeg svarene på hva som er årsaken til at jeg lenger ikke helt vet hvem jeg er eller kjenner meg igjen.
Jeg ser også hvor viktig denne nærmeste tiden blir, hvor viktig det blir og sette pris på øyeblikkene og nyte disse tingene vi faktisk klarer og gjøre, sammen. Om det er å ta en oppvask der alt blir bare rot, eller å gå en tur og snakke om de tingene han faktisk husker for det er også mange av dem. Disse tingene vi faktisk kan gjøre, kan snakke om og fleipe om, det er disse tingene vi faktisk må fokusere på.
Nå som jeg faktisk har innsett at dette er en sorg så er det lettere og forholde seg til det, vi får ta en dag av gangen, vi får sørge for å gjøre det beste utav situasjonen som alltid og nyte latteren og gledene når den er der.
Lyst og følge oss videre? 
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 
meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Ja, det som gjør hele prosessen tyngre når det gjelder at våre foreldre blir gamle, er at d føles som man mister dem to ganger. Først til demens-sykdommen og så når de dør. Blir lmye tyngre, siden man kan oppleve at foreldrene våre ikke kjenner oss gjen til slutt..det gjør veldig vondt.