Jeg lar meg stadig fascinere av oss mennesker!🤭

Denne higen etter å være som alle andre, passe inni boksen og uansett hvor ødelagt vi føler oss innvendig skal vi alltid ta på oss denne maska. Utad er vi alle perfekte!😬

Jeg møter ganske mange mennesker på min vei og noe som går igjen og igjen er denne utilstrekkeligheten, at man ikke føler at man klarer det “alle andre” klarer, at man ikke mestrer dette “alle andre” mestrer, men hvem er så disse “alle andre”? 

Jeg har levd på begge sider av livet, jeg har vært rusmisbruker i 18år og har 3 og ett halvt år som rusfri bak meg, jeg vet mye om hvordan det føles å aldri føle seg som “alle disse andre” og jeg har funnet ut at jeg aldri heller vil bli som dem.

Om noen sier at dem har ett perfekt liv og går rundt og er ekstatiske lykkelige hele tiden så vet jeg faktisk ikke om jeg orker å møte dem en gang.🤭

Vi alle har skavanker og ting i livet som ikke alltid er så greit men vi har også en tendens til og glatte over, skamme oss og krype inni oss selv når det oppstår kriser i livet som gjør ting vanskelig.💔

Det er liksom ikke greit å si åpent at man ikke har det bra, man skal klistre på seg gliset og passe inni denne drittboksen som ingen av oss en gang vil passe inni. Jeg vet ikke en gang om noen vet hvordan denne boksen en gang ser ut!😬

Jeg husker første gangen jeg klarte å si høyt at jeg ble utsatt for overgrep som liten, jeg har tenkt det millioner ganger i mitt eget hode og har prøvd å dysse det ned, bortforklare det for meg selv og pekt fingeren innover og lagt mye av ansvaret over på meg selv.

Første gang jeg hørte en som står meg nær si at hun har opplevd overgrep i barndommen sin var det som om noe klikket på plass i hodet mitt, først når hun sa det høyt klarte jeg også å gjøre det samme. Det ble lettere på ett vis og en hemmelighet jeg har holdt for meg selv i 23år ble en ting jeg prøver å si høyt så ofte jeg kan. Jeg plasserer ansvaret der det hører hjemme for hver gang jeg sier det høyt.❤️

Så hvorfor er det egentlig slik?😳

Jeg har hørt mange fortelle slike ting høyt men når akkurat henne sa det åpnet det seg for meg, riktig person på riktig sted.

Så om alle vi mennesker skal sitte med vårt, holde ting for seg selv og gnuge på våres egen historie gjør vi det vanskeligere for dem som kommer bak oss, vi stenger for dem som sitter og har det like vanskelig som oss og vi tillater tabu skam og fortielse som faktisk bare gjør tingene enda vondere.💔

Utad skal vi alle være så perfekte men inni er vi alle litt knust, vi alle har noe som gjør oss til den vi er i dag. Vi alle har opplevd noe som har preget oss og mesteparten av oss vil en dag oppleve en krise i livet av ulik grad.

En ting jeg ikke liker er når mennesker sier at dem har opplevd mange vonde ting men ingenting som kan sammenlignes med det jeg har gått igjennom, som om det er en konkurranse?

Når vi mennesker står i en vanskelig situasjon så er det hver og en av oss som kan dømme nivået, det er din krise og den kan føles like vond for deg som noe som ser mye større ut hos en annen. Noe som gjør helt sinnsykt vondt for meg kan virke som ett myggstikk for deg, det er helt fullstendig individuelt og hver enkeltes krise er den største i verden for den det gjelder.

Å ha respekt for hverandre og hele tiden tenke på at vi faktisk ikke aner noe som helst om de menneskene vi møter i hverdagen er viktig, du vet faktisk ikke hvordan den du møter har det. Kanskje har h*n tatt på smilet? 

God helg venner❤️

Lyst og følge oss videre?

👇Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share