Jeg overdriver sikkert dette stort men det sitter i kroppen! denne angsten av å ha hatt dette før og måttet drøfte ordet man aldri sier høyt mange ganger, jeg har på en måte konfrontert ordet kreft så mange ganger nå at reaksjonen når jeg igjen står ovenfor en cyste man ikke vet noe om blir jeg redd og engstelig igjen.

Man sjekker pupper og hals for kuler, man er ekstra observant og jeg går regelmessig til kontroller for og sjekke underliv etter den store kreftbomben jeg plutselig fikk servert sist, man er på vakt og vet at dette rammer absolutt alle, men man forventer ikke at det skal oppstå noe slikt i munnen. Aldri før har jeg tenkt tanken på og få kreft der, er det ikke underlig når så mange faktisk får det? jeg har skrevet litt om sist her: https://monicavederhus.blogg.no/skulle-ta-aborten-og-fikk-kreftbombe-pa-36941012.html

Når man først har fått denne skrekken i kroppen og hatt en slik runde så er det ikke mye som skal til før en blir trigget igjen, og de samme tankene kjører igjennom hodet mitt. Jeg vet jeg helt sikkert overdriver, jeg innser jo det selv…. Men fy fader så skummelt det er å sitte her på tannlegekontoret jeg iallefall har vært 40 ganger dette året og skal sjekke en cyste som plutselig ble oppdaget, ironisk nok hos kjeveortoped der jeg skal fikse smilet mitt. Smilet mitt er ikke lenger så viktig, fokuset ble plutselig noe helt annet og jeg har holdt panikken under kontroll i flere uker nå… …. jeg har faktisk holdt det helt for meg selv, på grensen til det usunne og nå betaler jeg boten for akkurat dette.