God kveld kjære lesere!❤️
Herrelighet!😳
I dag har jeg gått og vært litt smånervøs igjennom hele dagen og liksom gått og trippet litt 🤭
Når jeg kom på “hotellrommet” mitt klarte jeg og legge meg i senga og se på serier, men det varte ikke lenge før jeg måtte opp og gjøre noe!😂
Før Møteplassen i dag var jeg på en date for en på kinarestauranten, fordi det var det eneste som fristet en nervøs mage og jeg tok meg ei rånerunde på Nordfjordeid før jeg svingte bilen inn på rådhuset der dette ligger.
Jeg såg en ganske høy mann med koffert, jeg kjente figuren igjen men måtte kjøre helt inntil før jeg oppdaga til min store overraskelse at Eysteinn hadde møtt opp!❤️
Jeg tror at jeg skrek av fryd en stund der 🤭han er en skikkelig luring og ville ikke si det på forhånd fordi han visste at jeg ville bli dobbelt opp nervøs.😂
Vet dere? skuldrene bare senka seg idet jeg oppdaga han, roen bare inntraff momentant når jeg visste at jeg ville ha han ved min side. Han er min mentor, en nær venn som jeg vil kalle min aller beste, han er tryggheten min og i dag beviste han at han virkelig er der for meg når jeg kanskje trenger det mest men ikke klarer helt å si det med ord? ❤️
Jeg vet at jeg har gjort mye slikt, at dette ikke er nytt for meg men når det går lenge imellom hver gang så kjenner jeg det skikkelig, jeg er ikke så utadvendt som jeg en gang var!🤭
Innlegget mitt gikk etter planen, jeg føler at jeg fikk frem det jeg ønsket og jeg tok meg selv i å være tilstede i øyeblikket. Jeg tenkte å dele innlegget mitt her med dere, jeg involverer dere i hele prosessen før jeg skal gjøre slikt, det ville være dumt å utelate dere ifra selve happeningen! ❤️
Dagen i morgen blir ikke som planlagt! 😬jeg må nemlig på seinvakt og jeg må opp klokka 06.30 i morgen tidlig for å kjøre bilen på servise! 🤭 jeg må også bake en platekake så jeg må få på plass logistikken men for i dag skal jeg tillate meg selv og bare finne freden her hjemme og satse på en god natt i natt.❤️
Denne dagen her har vært ELLEVILL!😂🤭❤️
Her er innlegget mitt:
Eg e monica vederhus og eg veit det meste om korleis det er å leve med rusutfordringer i familien.
Eg har blitt født inni det, det har alltid hengt ved meg også når eg tok valget om å sjøl ruse meg.
Det har lagt i genene mine, som en snikande sjukdom som vi veit går i arv og den gangen eg va ung tenkte eg at eg aldri skulle bli som pappa.
Eg har vokst opp med utryggheten, der man går på nåle og e livredd for den som rusa seg.
Eg har opplevd so mange ting som ett barn ikkje skal oppleve som vil prege meg for resten av mitt liv.
Pappa var alkoholiker, der alkoholen kom foran alt, også meg.
Eg blei satt i situasjona eit barn ikkje skal bli satt i, heilt aleine og so liten.
Eg opplevde også overgrep, noke som ikkje hadde skjedd hadde det ikke vært for alkoholen.
Eg hadde ikkje blitt satt i slike situasjoner om det ikke hadde vært for pappa sitt rusmisbruk.
Når eg tenke tilbake så e eg ikkje bitter, eg har klart å leve med at slik blei det og eg tenke at eg skal bryte denne familieforbannelsen, den stoppa med meg.
Denne tilliten e brutt for alltid, eg vil alltid mistenke menneske rundt meg for å ikkje ønske mitt beste, eg vil alltid ha en mistillit til verden rundt meg fordi eg har blitt vant med å alltid bli skuffa.
Eg huska kor redd eg va for han, eg og han har alltid hatt ett merkelig forhold der eg har vært den voksne og han den som ikkje klare å ta vare på seg sjøl.
Eg blei fort voksen og intrudusert for en voksen verden. Eg mista barndommen min på grunn av rusmisbruk.
For bare ei tid tilbake skjedde det noke som gjor at eg klarte å forsone meg med barndommen min. pappa har aldri hatt feil, han har aldri hatt ett problem og denne fornektelsen hans har gjort at eg har følt på bitterhet, over at ingen har tatt ansvar for det som skjedde med meg.
For ei tid tilbake innrømma han sin siste sprekk som var for noken år tilbake. Å høyre han innrømme det, for første gang i heile mitt liv var som eit plaster på ett sår som har stått åpent heile livet mitt.
Å høre han innrømme har ført til at eg klarer å ha eit forhold til han, at eg har tilgitt. For meg blei dette starten på ei ny tid, der eg har tatt vekk ei bør ifra mine skuldre som aldri hørte heime der.
At eg får lov å snakke om dette i åpent fora har gjort at eg har klart å gå videre, at eg har klart å bearbeide alt som har skjedd og eg har selvsagt tillatelse ifra mine foreldre om å snakke om dette.
Eg har lyst å snakke litt om disse automatiske reaksjonene vi pårørende har, når telefonen ringe midt på natta. Andre hadde sikkert bare blitt irritert og slått av telefonen, vi går inni beredskap der pulsen rasa og vi venta det verste. Alle disse lydene som gir oss assosiasjoner, av en åpna boks eller eit ord ifra den vi er pårørende til. Det skal bare ett hei til før vi allerede har klart å plassere stemningsleiet og plassen den vi elska er på. Spenningane i kroppen, dissa vonde skuldrene, vi blir sjøl pasienter fordi vi ikkje klarer å ta vare på oss sjøl. Vi må jo være der for den som sliter, men til hvilken pris?
Det finnast ikkje ei diagnose for oss pårørende, dette etterspør eg fordi rolla våras kjem med så mange tilleggsproblemer. Det er heller ingen fokus på oss pårørende som ei sjølvstendig pasientgruppe.
No har eg ei dobbeltrolle, eg e sjølv rusavhengig og pårørende. Eg veit at uansett ka eg seie eller gjer vil dei eg er pårørende til gjere som dei vil, det e ingenting i verden man kan gjere for å unngå det den rusavhengige ønska sjøl og gjere. Eg har aldri møtt noken som har blitt rusfri fordi noken andre har sagt at dei skal bli det.
Eg veit sjøl kor stort det skrittet er og derfor klarer eg å ta den avstanden som eg sjøl trenger, at kontakt skjer på mine premisser, at eg godt kan hjelpe til men at eg ikkje skal bære byrden for dei.
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 5600 medlemmer følger allerede!
Meld dere inn og følg oss videre ❤️
Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁
her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
