Jeg driver jo på og skriver foredrag på foredrag i det uendelige!😁
I foredragene går jeg jo i dybden på ulike ting som har skjedd i livet mitt og hver eneste gang jeg starter på ett nytt eller skal holde ett foredrag så dukker det opp nye ting, ting som underbevisstheten har spart meg for.
Det er nesten så noen passer på slik at det ikke skal bli for mye, at jeg bare får litt og litt etterhvert som det passer seg og jeg er istand til og ta det imot.❤️
I går kjente jeg en overveldende tristhet, jeg tenkte igjennom episoder ifra barndommen der hjertet mitt ble knust på barns vis. Når pappaen min var sjømann og var borte i 6 måneder av gangen, ett halvt år er vanvittig lenge når man er liten!
Jeg husker telefonene han tok hjem, ifra bølgan blå, uten å være full.
Jeg husker lovnadene om hva vi skulle gjøre når han endelig kom hjem, jeg husker at han sa at han savnet meg og gledet seg så til å se meg igjen, jeg husker savnet som bare ett barn kan savne pappaen sin. Den interessen han hadde for hva som skjedde der hjemme, den nyskjerrigheten på meg! det at han brydde seg om å ringe meg kontinuerlig og når han lovde å ringe så holdt han det! ❤️
Grunnen til at jeg våger meg innpå den perioden i livet mitt er fordi jeg vet hvor min egen grense går og har ett ønske om å finne utav hvor denne tvilen til mennesker ligger, hvor gikk det galt og når slutta jeg å stole på andre mennesker.
Jeg husker når pappaen min kom hjem! jeg talte ned dager, timer, minutter! ÅÅÅ… for en GLEDE! 😁det prikket i magen og jeg klarte ikke å sitte stille men pappa kom aldri hjem. Jeg husker at jeg satt i trappa der og husker at mamma vasket huset og sang sangen med tekst – Når papen kjem heim.
Denne forventningen som bare ett barn kan føle på og den knusende følelsen når jeg måtte ta ringerunden rundt for å finne han igjen. Pappaen min kom aldri hjem til meg, han kom hjem til alkoholen.
Jeg tror jeg bare var 4-5 år og kunne nummeret til taxi og pubben utenat. Febrilsk på leiting etter pappa.
Skuffelsen når jeg til slutt fikk tak i han og den følelsen idet jeg innser at han er full.
Jeg har den dag i dag en radar, en radar jeg helst kunne ønske jeg ikke hadde, jeg hører om pappa har drukket en slurk av en øl idet han sier hei, på tross av mange år uten alkohol, på tross av at han ikke har rørt ved rusen på mange år kan jeg høre det.💔
Som en antenne ifra helvetet, en antenne jeg ikke unner noen å ha fordi det sier noe om meg som barn av en alkoholiker, ingen skal eller bør ha den men så mange der ute vet akkurat hva jeg snakker om. Vi kan høre det på måten ett glass blir plassert på bordet, vi hører det på ytterdøra eller hostingen som endrer seg idet våres kjære har tatt en slurk av en ølboks.
Jeg har ett håp her i livet, at mine barn ikke skal ha slike antenner, at dem ble fjernet ifra situasjonen før disse fikk utvikle seg. Veldig mange blir provoserte over at jeg sier at jeg er glad mine barn slapp den barndommen jeg selv hadde, men jeg mener det av hele mitt hjerte.
Jeg har vokst opp på den brutale måten, jeg har hatt rus rundt øra siden den dagen jeg ble til, jeg har det i genene mine, jeg har fått det inn igjennom miljø ifra start, jeg kjenner alle sidene ved å være barn av en rusavhengig, det er jeg glad mine barn slapp.❤️
Alt i fortiden har jeg klart å håndtert for meg selv, jeg har på ett vis klart å tilgi mest fordi jeg ble en rusavhengig selv men jeg kommer nok aldri til å glemme.
Jeg kommer alltid til å føle meg sviktet av de menneskene som skulle være mine beskyttere, jeg kommer alltid til å undre meg over hvordan livet kunne blitt om jeg ble fjernet som barn men nå føler jeg at jeg får svarene i mine egne barn.
Dem har fått den barndommen, ungdomstiden og blir voksne mennesker som kanskje kan stole på mennesker rundt seg og klare å se det gode i folk uten å alltid ha denne mistilliten i bakhodet, dem vil kanskje slippe å få fysiske reaksjoner av høye lyder, slippe dette dårlige utgangspunktet som jeg fikk. Denne konstante usikkerheten.
Jeg føler at med min egen barndom friskt i minnet ønsket jeg å vise mine barn den største kjærligheten jeg kunne gi dem, nemlig å sette dem foran meg selv og mine følelser, vise klart å tydelig at når dem ble plassert i fosterhjem så stod jeg 100% bak. At jeg hver eneste gang var på samvær ikke tok med meg problemene jeg stod i hjemme og såg dem, ønsket å snakke om dem, være med dem på disse hverdagslige tingene jeg gikk glipp av.
Den verste dagen i mitt liv var når første samvær etter at dem ble tvangsplassert bort.💔
Når både jentungen min og guttungen skrek av full hals etter meg, når jeg måtte sette meg ned og forklare og betrygge dem om at dem hadde det fint der, at jeg var okay, at jeg ville klare meg.
Jeg kunne brutt sammen og grått hysterisk, jeg kunne sagt hva jeg mente. Jeg kunne sagt at jeg ikke lenger såg ett liv uten dem, at jeg hadde lyst å gi opp, at jeg trengte å få dem hjem, at dem aldri måtte knytte seg til disse nye foreldrene sine og at om dem kalte dem mamma og pappa ville hjerte mitt knuses for alltid men jeg måtte ta ett valg.
Å sette mine barn foran meg selv er det viktigste og riktigste valget jeg har tatt i mitt liv.
Jeg valgte å gjøre det motsatte av det jeg opplevde i min barndom, jeg ønsket aldri at mine barn skulle se meg eller oppleve meg ruset, jeg holdt det løftet og det kan faktisk ingen ta ifra meg.❤️
Jeg har brutt en sirkel som har gått i generasjoner på genreasjoner bakover, bortplassering av barn, alkoholmisbruk, en familieforbannelse som har blitt brutt, jeg nekter å ta det med meg videre. Det slutter med meg, den er opphevet og jeg skal sørge for at mine vet alt dem ønsker å vite.
Det eneste jeg er stolt over er at jeg har pleid kontakten med mine barn, jeg har fortalt dem hvor høyt jeg elsker dem ved hver eneste anledning jeg har hatt og jeg har prøvd ifra start å være så ærlig som jeg har kunnet vært på deres nivå.
Livet mitt var over idet dem ble tatt ifra meg, men heller mitt liv en dems. Og nå 14år etter går det bra, det har tatt tid og sorgen vil alltid være der for alt vi ikke fikk, nå har vi livet foran oss. Jeg våger ikke å tenke på hvordan det ville blitt om dem ble her hos meg.💔
Hele rettsaken var en fadese av en sak, det ble presentert så mange løgner og det er det eneste jeg kjenner tristhet for i dag.
Jeg tror denne historien trengst å dele, det er ofte de vonde innleggene jeg føler er de viktigste å dele.
Dette kommer ifra helt inni sjela og det vondeste å dele er det som handler om pappas alkoholisme, om barna mine og den mørkeste mest skamfulle perioden av mitt liv, en mor skal ikke falle for rusen. 💔
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
