Herregud så jeg har ringt og styra i dag! Frustrasjon og panikk har herjet i hele kroppen og nå er jeg helt utslitt her jeg sitter. Pappa har altså gått rundt og leita etter buss i mange timer helt uten mål og mening. Han har krav på taxi både til og fra sykehuset da han har problemer med både balansen og beina sine. 😞
Tanken på at han har gått rundt der i den kulden som er ute, uten telefon og uten å vite hvordan han skulle komme seg hjem dreper meg. Jeg husker ikke sist jeg var så sint som i dag.
Ikke en eneste dramafri dag i tilværelsen og når vi virkelig går inn for og unngå all bråk så skjer slike ting som i dag.
Det er slike ting som jeg tviler på skjer i andres liv i den skalaen som det er hos oss! Vi ANER ikke hvor pappa er! selv sykehuset der han har vært innlagt siden i går ANER ikke hvor han er og det eneste vi vet er at han forsvant ifra sykehuset kl11 i dag tidlig. Verden slutter ikke og kaste bomber på oss og nå er jeg faktisk så oppgitt at jeg nesten ikke makter og legge mer energi i dette, siste tjangse er den siste bussen som kommer derfra og om han ikke kommer da så må vi etterlyse mannen.
Det forundrer meg at jeg ikke har fått en eneste telefon! pappa ble innlagt plutselig etter en kontroll av kneet, UTEN telefon og uten bagasje.
Idet dama i den andre enden fortalte at han hadde reist plutselig og at dem ikke vet hvordan han dro derfra så setter panikken seg i hele kroppen og alle traumer kommer til overflaten, angsten hamrer i kroppen og jeg som pårørende føler meg krenket over hvordan dette har blitt gjort.
Når skal vi få en rolig og fredelig dag? når kommer den dagen der ingenting skjer og vi bare kan nyte? jeg har ikke vært så sint på lenge…..
Jeg håper så inderlig at jeg snart kan skrive ett innlegg om at mysteriet pappa er løst og at han snart er hjemme igjen for dette har vært en skrekkelig dag.
Det er litt tomt i hodet for tiden og mennesker rundt meg bemerker hvor stille og mutt jeg er. Det er vanskelig og være pårørende og ha vært i samme situasjon selv, jeg kjenner på at jeg begynner og bli likegyldig og oppgitt og kryper inni meg selv.
Pappa skulle på en enkel kontroll på sykehuset i går men ble plutselig innlagt, uten telefon og bagasje. Usikkerheten og mangelen på informasjon har tatt det beste av meg.
Han kommer visst hjem iløpet av dagen men energien har blitt sugd utav meg allerede.
Privat har jeg mange problemstillinger og ta stilling til, mye ansvar blir lagt på meg og i perioder er jeg ikke meg selv. Denne gøtsen og pågangsmotet forsvinner. Jeg er offisielt pårørende og i skvis!
Jeg tror jeg er i en rollekrise, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Det er lørdag og famtime men inni meg har jeg en vond klump i magen.
Det er neppe en hemmelighet lenger at jeg har levd i mange forhold der vold ble brukt som kommunikasjon og der kontroll og makt har blitt brukt isteden for ord og genuin kjærlighet. Det er vanskelig for meg og skille disse fordi jeg har levd i så mange år under ett slikt regime og først da jeg møtte min kjære fant jeg ut at ingenting av det over her har noe som helst med kjærlighet og gjøre. Det blir nemlig slik at man normaliserer det fullstendig unormale, man tror at det er dette man fortjener og tar til takke med det man får, man er så manipulert at man ikke tror man er noe uten dette mennesket og man må gå ekstremt langt før man innser at man faktisk har mistet seg selv og alt ved en selv som man likte.
Jeg har alltid gått inni forhold med HELE meg, altså til det ekstreme at jeg har ment at jeg ikke kan leve uten partneren min, vold eller ei, på død og liv kunne jeg ikke leve uten, trodde jeg.
Jeg husker en gang jeg som vanlig fikk ett slag over ansiktet og sprang avgårde, han hadde akkurat slengt meg nedover en bakke MED tilskuere, det var en av de 10 gangene han faktisk våget og gjøre det med mennesker rundt. Jeg sprang nedover veien med han hakk i hælene på meg og ble sittende på bakken med tidenes angstanfall. Jeg trodde jeg skulle dø der jeg satt på bakken og en jente jeg ikke kjenner kom til unnsetning, hun kjeftet på mannen som stod over meg og skrek og fikk han bort etter mye diskusjon. Jeg ble med henne til en fest hun skulle til da hun “fant meg” i veien og “reddet meg”. Ordene hennes sitter i meg ennå -“du må komme deg bort ifra det mennesket og du må ALDRI gå tilbake”.
Jeg drakk meg en øl og gikk hjem dit jeg visste han var.
Å akseptere å bli behandlet på denne måten er noe som sitter igjen ifra langt tilbake i tid, ja jeg bet i meg det meste igjennom barne og ungdomskolen med grov mobbing både fysisk og psykisk, alle erfaringer igjennom livet mitt har vist at akkurat jeg fortjener og motta slagene, sparkene og de giftige ordene, det har gjennomsyret meg igjennom hele livet at det er slik det skal være og det fullstendig unormale som ingen andre hadde godtatt ble normalt og helt fortjent i mitt hode, det var noe som var galt med meg, noe jeg hadde sagt eller måten jeg kledde meg på.
Allerede min første skikkelige kjæreste dro meg etter seg så hele kroppen min ble oppskrapet på asfalten, jeg hadde snakket med ett menneske litt for lenge, det var min feil og dagen etter våknet jeg med fylleangst og savn etter mannen i mitt liv. Det endte med at jeg hysterisk gråt i telefonen når jeg omsider fikk tak i han, jeg bønnfalte han om å komme tilbake og ba om unnskyldning for oppførselen dagen i forveien. Det er ett mønster som er vanskelig og løsrive seg ifra men jeg har klart det med og oppleve ekte kjærlighet. Jeg har vært en av de heldige.
Alltid har jeg vært den jenta som har tenkt at om kjæresten min gjør det slutt så klarer jeg ikke å leve lenger, jeg har helt seriøst sittet med tanker om at jeg ikke kan leve uten. Uansett hvordan jeg har hatt det i forholdet har jeg alltid tatt imot.
Denne gangen vet jeg at det er kjærlighet av den enkle grunn at jeg kan leve uten Sebastian, jeg dør ikke om han gjør det slutt med meg og jeg skal klare og leve ett fint og godt liv uten han, men jeg har ikke lyst. Det er en vesentlig del som har endret seg, jeg elsker meg selv nok til og vite at jeg kan klare meg uten, jeg er ikke avhengig av ett annet menneske for og vite hvor mye jeg er verdt, og om han hadde lagt en hånd på meg (han ville aldri tenkt tanken) så hadde jeg gjort det slutt på dagen, for ingen fortjener og bli lagt en hånd på av den man elsker, og når dem først har slått en eneste gang, selv i affekt og raseri så VIL det skje igjen.
Man kan ikke fikse ett menneske som er styrt av tankene på og ha kontroll over ett annet menneske, ei heller sykelig sjalusi. Jeg har bestemt meg for at ingen i hele verden igjen skal styre hva jeg gjør, hvem jeg snakker med eller hvordan jeg kler meg eller oppfører meg rundt det andre kjønn. Jeg ville ALDRI i verden gått over noen som helst grense med noen andre enn mannen min, jeg sier ikke at jeg gjør alt jeg vil uten at han får lov og reagere men jeg vet inni meg at jeg aldri går over den grensen, at han aldri har noen grunn til og vise sjalusi og det har han aldri gjort heller. DET er ekte kjærlighet for meg!
En ting livet har lært meg så er det at vi mennesker alltid vil komme i situasjoner der vi faktisk bare må stå i det! vi må tenke oss om flere ganger og bare kjenne på og ha det skikkelig vondt! det er en læringsprosess og etterhvert som vi blir eldre så oppdager vi at vi faktisk blir bedre på disse ulidelige situasjonene og lærer oss strategier for å unngå og i det hele tatt ende i dem. Sannheten er at det faktisk går over og jo flere erfaringer vi lager oss med at det faktisk går over jo bedre blir vi som mennesker og på å behandle oss selv riktig.❤️
På vei hjem ifra jobb tenkte jeg over hvor mange tusen ganger jeg har tydd til rusen med en gang jeg har kjent på ubehaget, der man kjenner at det river og sliter i sjela og det eneste man ønsker er en pause, jeg tenkte over hvor mange ganger jeg bare har flykta i rusen på grunn av kjærlighetssorg vonde opplevelser eller rett og slett fordi jeg har hatt det FOR bra. ❤️
Rusen har blitt min løsning på motgang, min kur for alle slags negative følelser og rett og slett blitt min pause ifra alt jeg ikke ønsker og kjenne på! jeg har rett og slett måttet lære meg og stå i dritten og faktisk tåle det, for livet kommer aldri til og bli enkelt og jeg vil nok tusenvis av flere ganger stå med dritten langt oppover halsen men har lært meg kunsten i å bare stå i det, bli ferdig og skaffe meg nok en ny erfaring med at det faktisk går over. Følelser dreper ikke og egentlig bunner alt i dette, følelser. ❤️
Det som var litt rart er at jeg tenkte på alle disse tingene da jeg kjørte ifra jobben i dag, jeg var rett og slett min egen psykolog en times tid og jeg fikk bra brukt for denne terapitimen da jeg møtte noen på butikken som før ville satt igang ett panikkangstanfall, ja før kunne disse anfallene vare i flere dager. Jeg stod på butikken og tenkte på alt jeg hadde tenkt på i bilen på vei dit, jeg tenkte på livet mitt og hvor mye jeg har forandret meg, jeg tenkte på hvor langt jeg er kommet imens han er på akkurat samme plass som før og jeg tenkte at jeg våger nå og stå i dritten i disse minuttene for så og småspringe til bilen.
Jeg klarte det, uten angstanfall, jeg klarte det fordi jeg blir hva jeg tenker. Jeg valgte og stå i dritten og vinne meg en helt ny erfaring med at det faktisk ikke er farlig og stå i følelser og vonde tanker, det dreper deg faktisk ikke og det er ingen grunn til og flykte i rusen lenger.
Det høres sikkert ut som en liten bagatell dette her, men livet er fylt med viktige bagateller som tilsammen utgjør hele livet, endrer man en liten ting får det ringvirkninger og kan utgjøre mirakler i ens eget liv. I dag unngikk jeg ett angstanfall bare ved og kontrollere mine egne tanker og i morgen er det kansje ikke sikkert at jeg en gang tenker over at jeg møter denne mørke skyggen ifra fortiden, en dag av gangen.❤️
Her er det fredagsstemning på høyt plan! livet skal nytes her og nå, det er tross alt akkurat nå det skjer.
Er det helt seriøst eller er dette bare en spøk? 😁
Over en million sidevisninger på denne lille bloggen jeg startet bare for og fortelle historien min? 😳
Min historie er overhode ikke unik, man finner faktisk slike historier overalt om man leter men jeg har tatt ett utradisjonelt valg spesielt med tanke på at jeg kommer ifra bygde-Norge. 😁 Her skal man slettes ikke snakke for høyt eller ta noe særlig plass, man skal være helt A-4 for og ikke få sladderen til og gå av skaftet, jeg husker faktisk en gang jeg besøkte en venn på fiskebåten han var på….. ……
Ryktet ble: “Monica hadde gangbang med hele mannskapet”, jeg hadde da solgt kroppen min til fiskere! 😳
Mest hysterisk var det den helgen jeg bestemte meg for og bli hjemme og bare ta det helt fullstendig med ro! for første gang på veldig veldig lenge tok jeg en kveld hjemme uten noen form for rus! en sensasjon! 😁
Mandagen kom og ryktet likeså, jeg hadde blitt med på nach sammen med en gjeng mannfolk og virkelig vist hva jeg var laga av i sengehalmen med hele gjengen! det var den frihelga hjemme… 😳
Jeg kan si det såpass at på ungdomskolen var jeg gravid og tok abort 5 ganger som jeg kunne telle, jeg tok båten til Bergen en gang på ungdomskolen og ryktene om aborten gikk furore i bygda mi. Jeg var bare gravid da jeg gikk utav ungdomskolen og jenta er snart 18år. 😃
Jeg under behandling i 6mnd på Tronvik. Den gangen ble jeg kvitt sprøyta og dopet men startet min karriere som alkoholiker.
Da jeg valgte og forsøke og bli rusfri, og da sier jeg forsøke fordi jeg ikke ANTE om jeg ville klare det denne gangen, for prøvd har jeg virkelig før…. Da jeg tok valget måtte jeg også velge hvordan jeg ville forholde meg til fortiden i rusen, på bygda der alle kjenner alle. Jeg tenkte med gru på og prøve og smyge meg innigjen i ett samfunn som allerede visste ALT om meg og mange ting jeg ikke en gang visste selv. Det er nemlig slik her at om man ikke helt vet hva man styrer med selv, så kan man faktisk spørre naboen, for han vet! 😂
Hvordan i huleste heiteste klarer man dette? 😬
Friskt i minnet hadde jeg den gangen jeg satt her aleine en søndags morgen og tømte hjertet mitt på en blogg, for veldig mange år siden tok jeg ett valg jeg ikke fatter at jeg våget og ta! det samme valget som jeg i 2020 tok en gang til. Jeg lempet hele lasten min om hvordan livet faktisk hadde vært med mobbingen på barne og ungdomskolen her i bygda vår! på en blogg ALLE kunne lese! 😳
Dette innlegget ble lest MANGE ganger! og når jeg bikka over 3000 lesere kom panikken! 😳 jeg hadde “gått imot” bygda mi, rusmisbrukeren Monica Vederhus Krabbestig, hun mennesker gikk på den andre siden av gata for og unngå, eller såg stygt på når dem passerte meg på gata. Hun med det utsvevende livet som bare hadde valgt og være jævlig i fylla. Hun hadde fortalt hele historien og alt som lå bak den dårlige oppførselen og rusen.
Plutselig ble jeg SETT, plutselig ble JEG hørt!
Den sosiale angsten tok omtrent livet av meg når jeg gikk på gata men idet menneskene rundt meg startet og kontakte meg og si positive ord ble lagene med skam og panikk borte, lag for lag skrellet av meg og en stolthet jeg ikke forstod begynte smått og sen og komme frem….. En stolthet over å ha stått frem med en mobbehistorie og en historie om min vei inni rusen, min historie om hvordan jeg kunne la rusen ta overhånd og gjøre at jeg mistet barna mine. ❤️
Mennesker kom med blomster til meg og med tårer i øynene, dem fortalte meg om at visst dem hadde visst, så hadde dem brutt inn og gjort noe….
Jeg var ikke lenger den jenta som folk unngikk på gata, jeg ble derimot tatt imot med åpne armer for første gang i mitt liv. Dette var starten på min åpenhet for mange år siden men rusen tok meg igjen og denne gangen trengte jeg og finne motet igjen og denne gamle bloggen og reaksjonen minnet meg på at det faktisk er lov og prøve igjen, det har jeg ALDRI angret på! ❤️
Nå sitter jeg her imens min kjære lager mat og har tårene trillende nedover kinnene, jeg klarer ikke og holde tilbake og finner overhode ikke lenger noen grunn til og holde igjen, åpenheten har ført meg hit i dag der jeg ikke skammer meg over tårene lenger, jeg har vært sterk nok lenge nok… jeg er ett menneske, jeg er ikke min avhengighet eller sykdom, jeg er Monica Vederhus Krabbestig og jeg har tatt livet mitt tilbake med denne bloggen.
Ps: Det første blogginnlegget mitt noensinne ble laget i 2015 på en blogg som jeg kalte deiligerjorden.blogg.no. Det ble ingenting utav denne siden jeg fortsatt var aktiv i rusen. Denne reddet livet mitt “litt” den gangen, så denne bloggen her er en oppgradering og definitivt en stor forbedret versjon. 😁
Herregud for en hverdag vi har skapt oss! SÅ mye spennende og nytt på gang og så mange nye utfordringer! januar har sust av sted og allerede er det snart februar, jeg fatter ikke hvor tiden blir av.
Jeg trives ikke bare i den nye jobben, jeg vil våge og påstå at jeg faktisk elsker jobben min, jeg elsker alle rutiner å ha en jobb gir, jeg elsker å være sliten og faktisk ha en grunn til det og faktisk så elsker jeg å stå opp grytidlig og starte dagen og vite at jeg har noe å gå til! jeg vet elsker er ett stort ord og jeg er fortsatt ny i denne tilværelsen men jeg kjenner bare takknemlighet over å ha fått denne enestående tjangsen.
Jeg sitter/halvveis ligger i sofaen, har vært innom butikken på vei hjem og har slengt det ut på kjøkkenet, Home and away står på i bakgrunnen og min kjære ligger like henslengt på sofaen som meg, vi er to om dette nye livet og det er SÅ vanvittig deilig og sitte i bilen på vei hjem og vite at han venter der, tenk og være så heldig?
Dette året har akkurat startet, jeg er helt ny i ny jobb og året 2022 blir det mest hektiske året i vårt liv! det kommer til og skje så mange vanvittige saker og jeg må holde tungen rett i munnen for og få kabalen til og gå opp! jeg gleder meg så VANVITTIG til og dele alt dette med dere, mine støttespillere igjennom hele 2022 også, og nå skal jeg prøve og sette på plass varene og få igang middagen her i heimen for og unngå og segne helt ihop og bare sovne!
Livet skjer her og nå så det er bare å holde seg fast og NYTE!
Jeg tenker på hvor heldig jeg faktisk er som gleder meg og kjenner sommerfugler i magen når jeg tenker på at jeg skal på jobb dagen etter! 😁 jeg har egentlig alltid gledet meg til og gå på jobb og er ett menneske som liker og ha ett arbeid og gå til! det har rett og slett vært ødeleggende for selvfølelsen min disse årene jeg ikke har kunnet jobbe og kjenner hvor godt det er og komme igang igjen! klokka er 6 på morran og jeg er takknemlig for at jeg må stå opp så tidlig for og komme igang! slå den!
Disse tingene jeg trodde ville bli utfordrende har gått overaskende lett imens ting jeg ikke kunne se komme har gjort startskuddet i den nye drømmejobben ikke akkurat slik jeg ønsket, å stå opp grytidlig har faktisk vært det minste problemet i denne prosessen.
Jeg er så lei av kjøreforholdene og det forbanna været her på Vestlandet! Jeg er så lei av å tenke at jeg er heldig om jeg i det hele tatt kommer meg hjem levende så ofte som den siste tiden og jeg er SÅ lei av mennesker som ligger bak og presser på! På tross av null sikt og 0’føre! 🥵
Nå skriker hele meg etter lysere og varmere tider! Det er så ubehagelig og kjøre bil på denne årstiden her, spesielt for nye sjåfører som meg selv. Gi meg litt godt vær, vær så snill? ☹️
On the road again! Jeg bruker ufattelig mengder med tid i denne bilen og er veldig glad for at jeg elsker og kjøre, det må jeg nesten med disse avstandene her på Vestlandet! ❤️
