Jeg tenker at når noen ønsker og ta tak i livene sine og forandre seg og faktisk ønsker og bli en resurs i samfunnet så burde nav tatt dem imot med åpne armer og gjort alt i sin makt for og fikse det slik at dette ble mulig! aner dere hvor mye det koster og ha en som sliter med rusen i samfunnet? hvor mange penger man hadde spart på og faktisk hjulpet dem ut?
Så mange ganger har jeg følt at de snarere tvert imot motarbeider og gjør det umulig og holde seg positiv i prosessen mot og bli rusfri. Nå snakker jeg ikke om min egen sak, jeg har komt meg frem på egenhånd uten hjelp ifra Nav.
Det er forferdelig vanskelig for meg og hjelpe mennesker på denne tunge veien når det blir stukket kjepper i hjulene av systemet som egentlig skal hjelpe. Det er frustrerende og se noen ønske endring så hardt, men som blir stoppet av praktiske problemer og småting som burde blitt fikset på dagen. Det skal så ufattelig lite til og velte lasset for slike som oss.
Jeg ønsker meg mer medmenneskelighet, forståelse og respekt i systemet, jeg ønsker mennesker som virkelig oppriktig ønsker og hjelpe andre i en håpløs situasjon. Nav mottar mennesker i ulike livskriser, dette ansvaret dem faktisk har burde bli tatt på ytterst alvor, jeg vet hvordan det er og kjempe for og få de mest elementære tingene, jeg vet hvordan det er og bare være en som sliter imøte med ett kaldt system.
Noen flyttet hit på torsdag for en uke siden, leiligheten stod klar men ikke en eneste møbel eller de helt nødvendige tingene som en ovn til og lage mat i er nå kommet frem, OM det ikke hadde vært for at dette mennesket faktisk har oss og lene seg på hadde det vært fullstendig krise. Det eneste man får beskjed om er at folk er syke der og ikke på jobb, men det er faktisk ikke disse menneskene sitt problem.
Jeg prøvde og ringe Nav sitt sentralbord og kom til en dame som ikke en gang forstod meg, hun forstod ikke norsk. Hun nektet og sette meg over til det lokale navkontoret og vi får ikke svar igjennom melding på nettsiden deres. Hva gjør man egentlig da? det finnes liksom grenser for hvor mange ganger man orker og strekke ut hånden for og få hjelpen, selv for meg som står utenfor og ser på urettferdigheten.
Jeg er virkelig bekymret for fremtiden om slike ting skal sette stoppere for slike som oss som faktisk prøver, jeg er på ekte skikkelig lei meg og tenker at vi har en lang vei og gå som samfunn for og faktisk klare og hjelpe mennesker som ønsker seg ut av rusen. En LANG vei og gå.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share