Det er neppe en hemmelighet lenger at jeg har levd i mange forhold der vold ble brukt som kommunikasjon og der kontroll og makt har blitt brukt isteden for ord og genuin kjærlighet. Det er vanskelig for meg og skille disse fordi jeg har levd i så mange år under ett slikt regime og først da jeg møtte min kjære fant jeg ut at ingenting av det over her har noe som helst med kjærlighet og gjøre. Det blir nemlig slik at man normaliserer det fullstendig unormale, man tror at det er dette man fortjener og tar til takke med det man får, man er så manipulert at man ikke tror man er noe uten dette mennesket og man må gå ekstremt langt før man innser at man faktisk har mistet seg selv og alt ved en selv som man likte. 

Jeg har alltid gått inni forhold med HELE meg, altså til det ekstreme at jeg har ment at jeg ikke kan leve uten partneren min, vold eller ei, på død og liv kunne jeg ikke leve uten, trodde jeg. 

Jeg husker en gang jeg som vanlig fikk ett slag over ansiktet og sprang avgårde, han hadde akkurat slengt meg nedover en bakke MED tilskuere, det var en av de 10 gangene han faktisk våget og gjøre det med mennesker rundt. Jeg sprang nedover veien med han hakk i hælene på meg og ble sittende på bakken med tidenes angstanfall. Jeg trodde jeg skulle dø der jeg satt på bakken og en jente jeg ikke kjenner kom til unnsetning, hun kjeftet på mannen som stod over meg og skrek og fikk han bort etter mye diskusjon. Jeg ble med henne til en fest hun skulle til da hun “fant meg” i veien og “reddet meg”. Ordene hennes sitter i meg ennå -“du må komme deg bort ifra det mennesket og du må ALDRI gå tilbake”. 

Jeg drakk meg en øl og gikk hjem dit jeg visste han var. 

Å akseptere å bli behandlet på denne måten er noe som sitter igjen ifra langt tilbake i tid, ja jeg bet i meg det meste igjennom barne og ungdomskolen med grov mobbing både fysisk og psykisk, alle erfaringer igjennom livet mitt har vist at akkurat jeg fortjener og motta slagene, sparkene og de giftige ordene, det har gjennomsyret meg igjennom hele livet at det er slik det skal være og det fullstendig unormale som ingen andre hadde godtatt ble normalt og helt fortjent i mitt hode, det var noe som var galt med meg, noe jeg hadde sagt eller måten jeg kledde meg på. 

Allerede min første skikkelige kjæreste dro meg etter seg så hele kroppen min ble oppskrapet på asfalten, jeg hadde snakket med ett menneske litt for lenge, det var min feil og dagen etter våknet jeg med fylleangst og savn etter mannen i mitt liv. Det endte med at jeg hysterisk gråt i telefonen når jeg omsider fikk tak i han, jeg bønnfalte han om å komme tilbake og ba om unnskyldning for oppførselen dagen i forveien. Det er ett mønster som er vanskelig og løsrive seg ifra men jeg har klart det med og oppleve ekte kjærlighet.  Jeg har vært en av de heldige. 

Alltid har jeg vært den jenta som har tenkt at om kjæresten min gjør det slutt så klarer jeg ikke å leve lenger, jeg har helt seriøst sittet med tanker om at jeg ikke kan leve uten. Uansett hvordan jeg har hatt det i forholdet har jeg alltid tatt imot.

Denne gangen vet jeg at det er kjærlighet av den enkle grunn at jeg kan leve uten Sebastian, jeg dør ikke om han gjør det slutt med meg og jeg skal klare og leve ett fint og godt liv uten han, men jeg har ikke lyst. Det er en vesentlig del som har endret seg, jeg elsker meg selv nok til og vite at jeg kan klare meg uten, jeg er ikke avhengig av ett annet menneske for og vite hvor mye jeg er verdt, og om han hadde lagt en hånd på meg (han ville aldri tenkt tanken) så hadde jeg gjort det slutt på dagen, for ingen fortjener og bli lagt en hånd på av den man elsker, og når dem først har slått en eneste gang, selv i affekt og raseri så VIL det skje igjen. 

Man kan ikke fikse ett menneske som er styrt av tankene på og ha kontroll over ett annet menneske, ei heller sykelig sjalusi. Jeg har bestemt meg for at ingen i hele verden igjen skal styre hva jeg gjør, hvem jeg snakker med eller hvordan jeg kler meg eller oppfører meg rundt det andre kjønn. Jeg ville ALDRI i verden gått over noen som helst grense med noen andre enn mannen min, jeg sier ikke at jeg gjør alt jeg vil uten at han får lov og reagere men jeg vet inni meg at jeg aldri går over den grensen, at han aldri har noen grunn til og vise sjalusi og det har han aldri gjort heller. DET er ekte kjærlighet for meg! 

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share