Når man gruer seg til noe er det som en “utavdegselvopplevelse”, pulsen stiger, man går bare og tripper og man er ikke helt seg selv. I dag våknet jeg fryktelig tidlig, av nervøsitet og av at min kjære laga støy da han dro på jobb, man sover lettere før en stor dag så det skal ikke mye til for å dra en utav søvnen, man ligger liksom med ett øre åpent.😞

Dagen er her og nå er jeg bare lei av å grue meg, nå kan det bare starte slik at man kan få det unnagjort, jeg gleder meg til seinere når andre ting i livet kan stå i fokus, når jeg klarer og sette meg ned og forberede meg for det viktige foredraget på høgskulen, istedenfor dette som egentlig ikke betyr stort.

Veien hit har vært kronglete og vond, jeg er ikke helt meg selv lenger og har innsett at jeg har blitt deprimert. Når man er helt flat, ikke klarer helt og glede seg over ting som skjer, når man egentlig bare har lyst og være aleine og ikke trenge og forholde seg til alt, jeg har vært deprimert mange ganger iløpet av livet, på mange måter er det enklere og forholde seg til en depresjon en angst, det er langt fredeligere. Fordelen denne gangen er at jeg forstår at jeg er deprimert, det har jeg ikke alltid gjort. 

Dette har pågått så lenge, hele situasjonen og konflikten har tatt det beste av meg og har rett og slett ført til at jeg ikke lenger føler at jeg kan være meg selv, jeg gleder meg til og starte denne prosessen som jeg tror vil bli lang, jeg gleder meg til og kunne være meg selv igjen uten å være redd. Jeg kunne ikke vært mer klar en jeg er akkurat nå. La oss kjøre igang denne mandagen. ❤️

Lyst og følge oss videre?

👇Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share