Det er onsdag, det er dagen som er blitt hellig for meg, og jeg planlegger overhode ingenting på akkurat disse dagene, alt legges til side, mobiler slås av, og jeg bruker 2 timer på rusen sammen med likemenn jeg kan fortelle alt, selvom jeg ikke kjenner dem, mennesker jeg har noe til felles med, uten å måtte forklare. Jeg føler meg en del av noe som er større en meg selv, noe som er viktig, utviklende og så givende, det er dette som er det viktigste for meg, disse onsdagene da jeg kan sitte med gruppa mi og tømme meg, få ut alt, og fokusere fremover.
Denne gangen følte jeg ekstra på behovet for å gå i gruppe, jeg har vært igjennom en del siden sist, og tanken på å ha møte annenhver uke, ser jeg nå aldri ville gått. Jeg trenger denne pausen, denne påminneren om hvem jeg er, og dette miljøet som er så trygt som ingenting annet. Det er familien min, den utvidede, den jeg forteller alt uten filter, og som tar meg som jeg er.
Når jeg er ferdig med disse møtene, føler jeg på en tomhet, jeg føler meg lettere fysisk, som om jeg har løftet bort de tingene som har lagt på skuldrene mine, og delt det videre. Når jeg forteller noe, så føles det som problemet halveres, bare ved å si det høyt! Jeg føler jeg har sett lyset uten jesus, og har utviklet meg helt vanvittig siden første gang, og det føles som jeg er i bevegelse.
Tomheten ser jeg ikke lenger på som ett tegn på savn etter rusen, den ser jeg på som ett tegn på at jeg gjør noe riktig nå, når jeg deler åpent og ærlig, så kan jeg være meg selv. I dag har jeg valgt å være åpen om ett traume som sitter langt inne og snakke om, og som å snakke om barna mine, så håper jeg at det blir lettere og lettere etterhvert som jeg klarer å nærme meg dette. Jeg akter ikke lenger å leve med dette aleine, det skal jeg ikke, og bør ikke gjøre, jeg akter ikke å få disse traumene slengt i tryne, plutselig og uventet igjen, jeg orker ikke å sprekke fordi jeg ikke klarer å bearbeide fortiden min! Aldri igjen akter jeg å la det skje.
