Nå har vi vært på reis siden kl8 i dag tidlig og klokka er 20 på kvelden, og vi har på langt nær kommet oss hjem. I dag er nemlig dagen for å bomme på ferjer, og vi såg bare bommen gikk ned og ferjen la ifra kai akkurat idet vi ankom fil 1 for mennesker som ikke har klart å fikse seg autopass ennå på grunn av latskap.
Dagen har vært ett sannasurium av følelser! Jeg tror jeg har vært innom alle spekterene på en og samme gang og har vært ett følelseskaos uten like. Jeg gleder meg til å komme meg hjem og lande etter tidenes dag sammen med barna mine, og ikke minst tidenes lengste kjøretur! Neste gang blir det båt tenker jeg, men kjenner jeg meg selv og min gullfiskhukommelse så er det long gone glemt og jeg går gjerne på denne smellen 10 ganger før jeg lærer.
Jeg har blitt advart om at følelsene forsterkes når man blir edru, og mange av følelsene må man faktisk lære seg helt på nytt, siden man alltid bare har rusa dem bort, og nå kjenner jeg at denne tomheten som jeg alltid føler etter samvær bare kjennes enda tommere, og tristheten er bare enda større. Jeg har heldigvis livet mitt som venter, jeg er på ett annet sted enn før, og jeg er sterk som faen.
Det er liksom ingenting i hele verden som er så sårt som barna mine, men jeg ser tilbake på ett positivt og godt samvær for dem, og det er det eneste som betyr noe, mobiler blir lagt bort og det eneste fokuset jeg har er dem, jeg får tunellsyn og blikket går rett mot dem, slik det skal være. 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
