Da er det bestemt og hugget i stein! Og jeg kjenner at dødsangsten bare griper tak i meg! Jeg har ikke vært redd for døden siden jeg var ett barn men nå kjenner jeg hvor glad jeg er i livet mitt og håper jeg får mange år igjen 😁

I mars får jeg operasjonen jeg har ventet SÅ lenge på! Jeg skal ta ut disse to platene og disse 9 skruene jeg har i ryggen, disse som faktisk har holdt ryggen sammen de siste to årene, jeg kjenner en fryktblandet fryd!

Jeg fikk vite om dette før helgen men har valgt og vente med og dele dette til jeg fikk sagt ifra til den nye sjefen min, så pliktoppfyllende og lojal som jeg er. 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egentlig kunne jeg få operasjon allerede 20.januar men jeg valgte og utsette på grunn av at jeg skal starte i drømmejobben og ønsker og komme igang der før jeg må sykemelde meg igjen 🙂

Tjangsene mine er 50/50! Enten blir smertene mindre ellers blir det slik det har vært og jeg er villig til og ta den tjangsen, jeg har også fått vite at stålet jeg går med har en defekt og kan faktisk knekke inni deg om du går for lenge med det. 😳

Jeg føler at jeg med denne operasjonen kan avslutte ett langt og vondt kapittel og kan åpne ett nytt og forhåpentligvis ett smertefritt ett! ❤️DET hadde vært så godt!

Mange har spurt om jeg er sikker på om jeg ønsker og utføre denne operasjonen, om jeg er villig til og risikere noe men jeg bestemte meg lenge før jeg fikk valget.

Jeg husker så klart og tydelig idet jeg bestemte meg, jeg tenkte i mitt indre at jeg faktisk ikke makter og leve slik resten av livet med de smertene jeg har.

Jeg har tatt ett valg om å ikke syte over dette, og holde det meste av vondtene for meg selv men jeg merker hvor ensomt det faktisk er og ha det skikkelig ille på grunn av en alvorlig skade.

Oppriktig så får jeg dårlig samvittighet når jeg hever stemmen om smertene fordi jeg vet innerst inne at det bare er min egen feil. Tårene mine triller når jeg skriver dette men nå når jeg vet at jeg får operere så kan jeg lette litt på trykket.

I snart 2år har jeg gått med vanvittige smerter som kommer og går, i perioder er det så vidt jeg klarer og komme meg oppav sofaen og hadde jeg ikke vært så sta som jeg er så hadde jeg lagt meg ned og blitt værende der. Jeg har noe inni meg som nekter og gi opp og på tross av store smerter så har jeg bitt dem i meg uten og si ett eneste ord om dem.

Fordi jeg falt ned i fylla og pillerus og knakk ryggen min rett av så kjenner jeg på en skam hver eneste gang jeg sier høyt at jeg har det vondt. Jeg tror jeg har straffet meg selv for ulykken, jeg sluttet med alt av smertestillende allerede 2mnd etter operasjonen. På trass. 

 Jeg kjenner meg fortsatt av og til bitter for at jeg selv kunne la rusen gå så langt og jeg tror dette er grunnen til at jeg nesten ikke våger og klage før smertene er så sterke at jeg ikke klarer og skjule dem lenger.

Det er første gang jeg sier dette høyt så det ble ett lengre innlegg en det jeg tenkte det skulle bli. Men fytti katta så godt det var og lette på trykket og fortelle akkurat om hvordan det har vært.

Tusen takk for at dere lytter ❤️ Takk for oppmerksomheten, takk for at dere er min luftekanal og verdens beste heiagjeng! Uten dere vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort for jeg hadde aldri våget og si alt dette for første gang til noen andre. ❤️

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share