Reklame | Gymgrossisten

Annonseinnlegg

Det er ikke lenge siden, langt derifra og i dag begynte jeg å tenke litt tilbake på hvorfor jeg har klart meg så godt som jeg har! Det er ikke mange som har denne følelsen jeg har inni meg, den er unik og veldig veldig få får gleden av å føle dette her. Det er ikke mange som kan gå i så lang tid og aldri se seg tilbake, det er som det har skjedd noe, kroppen og hodet har blitt restartet og jeg tenker ikke som før og føler ikke som før, jeg oppfører meg ikke som før og alle mine mønster som alkoholiker har blitt brutt ned og aldri gått oppigjen på repeaten som den alltid har gått i. For alkoholisme for min del er bygd på gjentagende mønstre som blir gjort gang på gang på gang uten at man innser at man må bryte sine egne mønster for å klare det, kansje man ikke en gang ønsker å gjøre noe med det, og man er redd for å miste sin bestevenn i alkoholen. Man kjører seg så langt nedi dritten at man opplever en angst som er helt vanvittig, jeg har lært nå i ettertid at min angst kun og blott kom av min egen alkoholisme, for uten alkoholen og den terapien jeg har her igjennom bloggen har jeg vært fullstendig uten angst siden 18.Desember. Men angsten har alltid fulgt meg i årenes løp og blitt større og kraftigere med tiden jeg har blitt sittende inne. Min angst har gått på det sosiale, det ligger i våres slekt dette her, og all kontakt med normale mennesker opphører for meg. Jeg tar ikke telefonen og det går kaldt nedover meg om noen ringer på! Oppsøkte noen meg før så fikk jeg enda mer angst, også ble det en evig karusell som aldri stoppet.

jeg har alltid helt fra jeg var 18år gått med ett indre ekte ønske om å dø, bare forsvinne, og jeg trodde oppriktig inni meg at ingen ville savnet meg uannsett. Det var det hjernen min fortalte meg etter å bli fortalt det igjennom hele livet, at jeg ikke var verdt noe som helst og bare kunne forsvinne, for ingen ville lett etter meg uannsett. Jeg har følt meg fullstendig aleine, på tross av mange mennesker rundt meg, helt ulik alle andre og et stort utskudd. Da jeg var narkoman prøvde jeg gjentatte ganger å ta mitt eget liv, på ekte, men jeg fikk det ikke til noen av gangene. Jeg har hatt hjertestopp to ganger, jeg har kuttet pulsårer og jeg har vært innlagt på sykehuset over natten for observasjon mange ganger. Jeg har våknet der og ikke ant hva som har skjedd med gråtende mennesker rundt meg og men det eneste jeg ønsket den gangen var å aldri våkne igjen. Jeg husker jeg ble irritert på ekte når jeg åpnet øynene og visste det ikke var over, og da tenker jeg at ønsket om å dø var sterkt nok.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg fikk det heldigvis ikke til, og tenker det er en grunn for dette! Jeg er klarere i hodet nå og ser hvor dumt det har vært, og de senere årene har ikke dette ønsket vært tilstede på samme måte som før, jeg har hatt et greit liv siden jeg startet i jobb for 5år siden, men jeg har alltid hatt i bakhodet at det ikke er verdt å leve lenger når alt skal være så tungt og trått for meg.

Denne følelsen finnes ikke i meg lenger, og jeg ønsker å leve til jeg er 100år. Jeg ønsker å dra nytten utav alt livet gir meg, og jeg ønsker å oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Det er som jeg ikke har levd, så nå har jeg så mye å ta igjen og liten tid igjen å bruke, om dere skjønner. Jeg bruker hver eneste mulighet jeg har i hverdagen til å påvirke dem rundt meg på en positiv måte, for å gjøre litt opp for meg fra gammel skade 🙂 jeg ønsker å bli husket for hun som endret livet sitt totalt og ble ett bra menneske folk husker for positive ting. Jeg ønsker å være en god mor på avstand for barna mine, en god datter dem endelig faktisk kan være stolt over, jeg ønsker å være den beste kona i verden på tross av at jeg aldri har vært innom tanken på å skulle binde meg av noe slag, og jeg ønsker å være den beste vennen noen kan være! Jeg ønsker å aldri lyge igjen, om det ikke er hvite løgner som er lov å ta noen ganger, men jeg ønsker å få ut historien min, om hvordan det er å ikke ha noe som helst håp i livet sitt, og bruke en opplevelse med traumer til å forandre hele livet sitt, for det er det jeg føler jeg har gjort. Jeg er så glad for at jeg flat ned trappen den 18.Desember, for det var ironisk nok da livet mitt startet!

Hele meg fikk en gjenoppstart, alt ble slettet og nå bygger jeg meg opp dag for dag! Dette er min historie om ett liv med rus, og om livet tilbake til hverdagen! Det finnes håp for alle når jeg klarte dette her! For jeg var virkelig langt nede i h…. flere ganger. Jeg måtte bli 32år gammel før jeg innsåg at jeg hadde ett stort problem, og fant motet til å gjøre noe med det. Jeg måtte nesten dø for å innse dette, og jeg håper alle andre slipper det smertehelvetet jeg måtte igjennom for å klare å endre seg selv. For det er kun deg selv du kan endre, og det nytter ikke å gjøre dette for noen som helst andre, selv ikke dine barn. Du må finne det inni deg, så kan livet starte igjen.

Det er aldri for sent, det har jeg fått lære meg nå! Jeg har alltid trodd det var altfor seint å fikse noe som helst, alt var ødelagt og det var ingenting jeg kunne gjøre med alt rotet jeg hadde laget. Se på meg nå! Jeg er lykkelig for første gang, og jeg har ett så intenst ønske om å leve og elske meg selv og alle andre som aldri før! Jeg har så mye å gi, og yte! Jeg føler meg komplett og som en stor ressurs, jeg som alltid bare har vært en ekkel byrde. Når det er håp for meg, er det håp for dere, det lover jeg!

C4 fra gymgrossisten! 349kr i mange forskjellige smaker. Anbefales

CELLUCOR

Reklame | Lyko.no

Energinivået mitt har vært umenneskelig høyt og det har gått i ett sett siden i Januar da behandlingen startet. Jeg har ikke vært nedpå en eneste gang og har våknet like våken som jeg la meg. Kroppen og hodet har vært 100% på konstant og det er som å gå på amfetamin sammenhengende og uten pause i så lang tid. Ikke får du de ekle bivirkningene av stoffet from hell heller, så etter så lang tid blir man litt utbrent og sliten. Kroppen og hodet innser ikke hva den har vært igjennom før det begynner å slippe taket, og nå sovner jeg igjen flere ganger for dagen fordi jeg våkner så tidlig! Det å klare å sovne igjen og ta igjen litt søvn er noe jeg ikke har opplevd på så lang tid at det kommer som en stor befrielse, men jeg innser også at å sove på dagtid ikke er noe jeg kan bedrive nå fremover. Jeg innser også at latskapen har inntatt hjemmet våres! Min kjære ble lat etter at han ble tvunget fri på jobben, og jeg ble lat når jeg startet nedtrapping. Så nå må vi ha en oppstramming her i heimen! Ingen av oss er lat slik til vanlig, så dette er noe som kommer med denne dvalen som ligger over hele Norge, men vi behøver ikke ta denne så alvorlig at vi ikke orker å gjøre noe som helst 🙂 huset ser bra ut egentlig hele tiden, så det er ikke slik at det ser bombet ut rundt oss og vi bare ligger på soffaen og slever.

Men vi har virkelig gått ned i aktivitet og vi har egentlig mange ting vi behøver å gjøre, nå når vi faktisk har all tid i verden! Kjeller og loft er overfylt med masse ting som skal sorteres, og det skal organiseres over hele huset, vi har ikke tid til denne latskapen som har blitt kastet over oss og det er på tide å ta grep!
Jeg våknet 6 i dag, og måtte bare legge meg i sengen igjen og våknet igjen nå halv 10. Jeg kjenner bare tiltakfølelsen løsner fra kroppen min, og det er tyngre og tyngre å få ting gjort. Hadde dette vært for noen uker siden, hadde alle etasjer vært striglet og jeg hadde sittet her med løpske ben og hode som jeg ikke hadde kontrollen på.

Det er greit å bli litt lat i disse tider, for man bare må nedjustere seg selv litt når man har mye mindre å gjøre, men noe latskap vil jeg ikke introdusere i mitt eget liv, og det blir slått ned på kraftig av meg. Vi må nesten få gjort ting iløpet av dagene våres, og planer vi har må vi holde oss til. Nå blir mye utsatt og prosjektene utsatt, dette er ikke greit og vi må skjerpe oss. Men det er så godt å sove litt ekstra og så deilig å kjenne at man ikke er PÅ hele døgnet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skal spise en sen frukost nå, jeg kjenner jeg er sulten, jeg som aldri har satt pris på mat om morningene, og jeg har alltid hatet morninger. Dem er den beste delen av dagen for min del nå, og jeg nyter hver eneste morgen jeg kan være frisk 🙂 jeg har slitt hele livet med mat, men nå får jeg lyst på frukost, så det er stor fremgang og jeg nyter av det. Min kjære står nå på kjøkkenet og lager egg til oss <3 jeg har det fint her jeg sitter og chiller i sofaen og prøver å komme meg opp og starte med noe.

Lappen blir utsatt fortsatt og jeg må vente til laaangt ut i April før jeg får mer beskjeder om åpning av stasjonen og mørkekjøringen. Det betyr at jeg må fortsette å føle meg som en byrde for alle og avhengig av sidemann. Jeg bare kjenner på meg at det blir mange konflikter og mange diskusjoner hver gang jeg må ut og ordne noe. Det går kaldt nedover ryggen min, men jeg får stå i det 🙂 og håper det ordner seg på magisk vis som det har en tendens å gjøre med lille meg :). Alt jeg vil er  være selvstendig, men for noen er alt som kommer ifra meg mas og fjas, der jeg ikke har en jobb å gjøre som er viktig. Jeg gir opp forklaringer, for ingenting går inn 🙂 så det blir ekstra deilig for meg å få denne lappen, og det er typisk min flaks dette her, det måtte bare skje noe dramatisk også i denne situasjonen. Det følger bare meg!

dagen videre går med på å hjelpe mamma så jeg kommer meg på behandling i morgen på skikkelig vis 🙂 vi skal sende noen brev og få ut boller som jeg fikk i går med Bakeriet på Bryggja <3 jeg må ta flere telefoner for å se an hvor man er i løypa og oppgavene bruker å komme iløpet av dagen fortløpende 🙂 om jeg ikke hadde hatt masse å drive med tror jeg at tilværelsen min hadde vært veldig anderledes og trist. Jeg trenger å ha masse å gjøre for å trives, men jeg har lært og kjede meg også, så spar meg for kommentarer om at jeg må lære meg  kjede meg ellers kommer jeg til å sprekke eller gå på en smell 🙂 det er bare ondskapsfullt å bruke sprekking imot meg!

Ha en fantastisk dag videre kjære lesere! <3

neglelakk fra lyko! Anbefales på det varmeste!

IsaDora

Klokka er bare 6 på morran, og jeg har sovet igjennom hele natten! Jeg kan allerede forutse dagen, at den blir mye mye bedre enn gårsdagen, og det skal rett og slett ikke mye til for å toppe den på den positive siden. Det eneste positive som kom utav gårsdagen var alle bollene vi fikk med Bakeriet som jeg kan dele ut til masse fine mennesker. Jeg kom meg iallefall utav sengen og inni stua uten de store smertene, og er overlykkelig over det! Nå sitter jeg med tv-en på i bakgrunnen og den varme kaffekoppen min på bordet, og det er ikke de store vindkastene ute som har herjet i mange dager.

Når det først blåser her vi bor så blåser det skikkelig! Og i 3 dager nå har jeg vært redd vinduene rett og slett ikke skulle makte mer og falle rett ut. For denne gangen har vi hatt kastevind, som var målt til 44m/s på Måløybrua. Det er sinnsyke kast som får alle løse gjenstander til å forsvinne om man ikke har sikret ting, og på brua kjenner man det godt i bilen når man passererer 30. Det er en sjarm over det hele, og vi som bor her er godt skodd når det kommer til været. Det gjør bare at vi nyter det ekstra når vi har fine dager her, for det skal vi ikke påstå vi ikke har 🙂

Jeg flyttet bloggen i går, så jeg har brukt tiden til å bli kjent med denne nye saken av en blogg og har prøvd å sette meg inni redigering og systemene. Jeg innser at jeg er gammel i hodet på slike ting! Når det kommer til det tekniske har jeg veldig liten forståelse altså! Jeg føler meg rett og slett dum når det kommer til teknisk innsikt. Og alt må forklares med t-skje! Jeg har ikke vokst opp med datamaskiner og ipad og jeg kan det grunnleggende men thats it! Noen begrensninger må en nesten ha 🙂 stakkars dem som skal lære meg alt dette, men på denne portalen vet jeg iallefall at jeg får denne supporten jeg trenger og jeg slipper å bli gærn av småting som ikke fungerer. Jeg angrer ikke ett sekund! Nå er det bare statistikk jeg ønsker inni bloggen min, og smårusk her og der 🙂 jeg gleder meg slik til fortsettelsen og jeg tror denne bloggen både er bra og blir bra i fremtiden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag skal jeg bare hjelpe mamma så hun kan være med på tur i morgen 🙂 det er det eneste som står på tapeten, og jeg er ikke helt vant med at gjørelisten min er så minimal. Den er som regel fullpakket i masse ting å fikse, men når man gjør seg ferdig allerede Mandag, så blir man sittende, og det er helt ok! Denne ledigheten gir meg muligheten til å ha denne varierende helsen akkurat nå, og jeg vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg vil kalle helsen min veldig ustabil for tiden, den endrer seg som vinden for å si det mildt. Og jeg kan aldri planlegge noe som helst, eller love noe. Jeg krysser alle fingre for at jeg blir trappet ned enda mer denne gangen, og til slutt går helt av så jeg kan bli og føle meg normal!

Positiviteten er tilbake, og jeg har ingen negative tanker i mitt sinn. Jeg burde kansje hatt det, og ville hatt det om dette hadde vært før. Men jeg har lært mye til nå, og negativitet er det værste som kan ta ett menneske. Jeg skrev i går at jeg er skikkelig lei av klaging og negativitet og det står jeg for. Å klage over ting man ikke kan forandre, eller klage over småting faller ikke i god jord med meg. En får ingen medfølelse når det handler om småting som bare blir dumme i den store sammenhengen. Og det har ingenting med å gjøre at jeg ikke bryr meg om dem rundt meg, at jeg er selvopptatt eller ett offer (som jeg også har blitt kalt). Det har rett og slett med at jeg selv har gravd meg nedi den gryten selv, og det er så viktig å forandre måten å tenke på, ellers kan man stå der og stange hodet i veggen så lenge man orker, man kommer ikke av flekken og vil ha det på samme måte i mange år fremover.

Det er helt sykt at det er 100 dager siden jeg satt korken på flasken og tok valget mitt, det er heeelt sykt at det er 100 dager i morgen siden jeg knakk ryggen min i 2 på dramatisk vis, ble innlagt og var igjennom det værste jeg noengang har opplevd, men også det beste som kunne skjedd. Det er heeeeelt villt hvor langt vi har kommet i denne prosessen på disse dagene, for hundre dager er ikke så mye når man tenker på det. Jeg hadde kommet mye lenger på prosjektene med oppussing og lappen min om vi ikke måtte inni denne dvalen, og jeg hadde fått ordnet alt annet om alt ikke var stengt, men det jeg har fikset for meg selv og andre er vanskelig å ta innover seg, rett og slett. Det har ikke kostet meg en dritt å gjøre alt dette, det har gitt meg en giv og en motivasjon jeg ikke hadde hatt uten, og vi har utrettet så mye for å klare dette her! Vi har fylt livet våres med nye mennesker som ønsker oss alt godt, vi har også fylt livene våres med masse positive byggestener som gjør det vanskeligere og vanskeligere å sprekke, fordi vi nå har ett valg. Det er ikke lenger ett alternativ å sprekke for meg, jeg er ikke redd for det en gang. Jeg går ikke på vent men jeg lever faktisk uten å tenke på rusen som noe alternativ. Hjernen har innsett at jeg ikke skal drikke mer, så den følger med litt seinere enn de andre organene, men jeg er så bestemt at tanken på øl aldri streifer meg.

Jeg vet hva sug er, hvordan det føles fordi jeg har hatt det hele livet mitt! Hver eneste gang jeg har hatt pausene mine i varierende tidsperioder, har jeg bare gått på vent. Jeg har klart i varierende grad å unngått og drikke men alltid gått med det i bakhodet og planlagt når neste fylle skulle skje. Slik er det ikke lenger, og det føles så mye bedre slik. Man går på vent om man går på antabus føler jeg, for meg var antabus bare dumt denne gangen, fordi jeg er bestemt inni meg, og jeg bare glemmer pillene uannsett. Men i fjord kjøpte jeg meg antabus og begynte på da vi var edru en lang periode! Den kostet meg over 500kr! Men jeg gjor det for å vise min kjære at han kunne stole på meg, og jeg ville vise han i det nye forholdet at jeg ønsket å satse på oss og ikke rusen. Men i bakhodet gikk jeg alltid med ett lite ønske om å nyte alkohol igjen, så antabus funker ikke for akkurat meg. Om man glemmer å ta den, så øyner man håp til å ta seg noen øl, og da er poenget borte. Det ligger i sjelen og i mitt DNA nå. Jeg ser meg aldri tilbake, og jeg nekter å gi meg! Jeg vil leve livet mitt, jeg ønsker å ha det akkurat slik jeg har det for resten av livet mitt! ENDELIG!

Ha en nydelig Torsdag morgen kjære lesere <3

På Fredag er det igjen tid for sykehuset og den SISTE behandlingen med denne giften som dreper alle celler, og setter det igang igjen, og meningen er at blodet mitt skal slutte å drepe blodplatene mine, så jeg slipper å gå rundt med alle bivirkningene dette gir. Jeg ønsker ikke å bli kronisk syk, der dem ikke finner noe som hjelper, og den frykten blir egentlig større og større jo nærmere avslutning på behandlingen vi kommer. Først prøvde vi med steroidene som har vært en fadese, også nå er det disse kraftige dosene rett i blodet på kreftavdelingen. Og jeg føler det har tatt så lang tid nå, at jeg rett og slett er ferdig med hele sykdommen min. Jeg er autoimmun og blodplatene mine blir rett og slett ødelagt av mitt eget blod. Det angriper seg selv med andre ord, og ingen har noen forklaring på hvorfor. Dette kan være kronisk, og det kan gå over. Men nå er det snakk om såpass lang tid, at det ikke har noe med livsførselen min før å gjøre, og dem tror det er genetisk.

Frykten for å være det dem kaller for bløder resten av livet, skremmer vannet av meg! For jeg er livredd, og ikke for å begynne å blø utvendig, men om jeg starter å blø i hodet eller i magen, så er jeg fuckd. Dem kan ikke gjøre noe som helst om dette skjer, men så lenge blodplatene mine er stigende og jeg klarer å komme meg over 100, kan skuldrene senke seg. Jeg var så svak og syk da dette ble oppdaget, og frykten for å bli slik igjen sitter virkelig i beinmargen min. Det er ikke noe morro at kroppen rett og slett ikke funker, blodtrykket synker så fort at man ikke en gang klarer å ta seg imot når man svimer av, og man har ingen kontroll over egen kropp eller pust. Jeg klarte ikke en gang å gå opp trappen her uten å måtte sette meg ned og ta pauser.

Så på Fredag kommer dommen min om blodplatene mine har steget igjen, som sist for første gang siden jeg startet! Dem har gått ned og opp, og gitt meg mye hodebry! Jeg har tatt prøver hver eneste uke for å sjekke dem så fokuset har blitt desse resultatene, for å se hvordan en ligger an. Det er på en måte dommen min jeg venter på hele tiden. Jeg blir sint når dem har gått ned og overlykkelig om dem har gått opp, så det kan slå begge veier føler jeg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har virkelig ikke vært i form, og håper dette er fordi jeg trapper så fort ned på de andre medisinene mine, og det ikke er tegn på at platene atter en gang er på vei ned! Da blir jeg virkelig skuffet på kroppen min. Jeg skal atter en gang være nålepute for sykepleierene som har store problemer med å finne årer på meg. Jeg har fått punktert alt av årer, igjennom mange uker med konstante stikk. Nå gjør det bare vondt fordi årene er så såre, så når dem trekker ut eller inn nålen gjør det uvanlig vondt, og det kjennes rett og slett ut som dem røsker med seg hele åren.

Vi har noe annet som også skjer på Fredag! Jeg og sebben min har nemlig 100 dagers markering for rusfriheten, og jeg tenker vi må feire i helgen med en fest, hehe.. en rusfri fest vel og merke her i stua våres. Vi har ikke telt dager som mange andre får gleden av å gjøre, men jeg tenker 100 dagers må en nesten ha lov å markere litt! Det er min første gang å klare 100 dager uten alkohol så det er litt spesielt for meg dette her, fordi jeg har null sug, null lyst å drikke øl og masse masse motivasjon til å fortsette. Hjernen min og sjelen min har bestemt seg, det gjor den for 98 dager siden, og det kommer ikke til å forandre seg!

Det er deilig og for første gang være sikker på seg selv, for jeg har aldri sagt eller tenkt at jeg aldri skal drikke mer, jeg har faktisk sagt rakt det motsatte. Jeg har aldri sett på alkoholen som det store problemet det har vært, og har alltid bagatellisert det, bortforklart det og nektet å gi slipp på den. Den var min kjærlighet men nå er kjærligheten forflytta til oss to her og det vi har som mål for oss fremover! Vi har masse å oppnå, og vi har så uendelig masse å oppleve!

Jeg som trodde livet var over, at jeg hadde ødelagt alt og kom til å ende i rullestolen. Jeg trodde jeg var avhengig resten av livet av at folk vasket meg i stumpen, og måtte ha hjelp til absolutt alt i hverdagen. Jeg såg for meg ett liv på ett eldrehjem, som den yngste men mest avhengig av andre til hjelp. Jeg aner ikke hvor jeg fant denne styrken og staheten men jeg kommer aldri til å se meg tilbake på dette valget jeg har tatt, og absolutt ingen kan påvirke det, annet enn meg selv.

Å være en ressurs når man har vært en byrde hele livet, å få lov å kjøre bil når man har gått helt siden man var 18år og ikke stolt på seg selv nok til å ta lappen, fordi man er redd for sin egen rus. Det å kunne stå opp tidlig og ikke den første tanken er ølsalget men planene man har lagt for dagen med normale ting, det å føle seg stabil i humøret og slippe dødsangst og panikkannfallene man har slitt med hele livet er helt fantastisk for meg. Jeg har aldri vært normal før nå, jeg har aldri fått føle kjærligheten til andre og meg selv før nå, og nå nyter jeg det.

jeg føler meg ikke lenger som ett skadet lite barn, men en voksen dame som har kontroll på livet sitt og nok kjærlighet til alle, jeg er glad i det store hjertet mitt og rettferdighetssansen og jeg setter pris på at jeg er smart og reflektert. For første gang så tror jeg på meg selv, og lar meg selv være stolt over alt jeg gjør. Dette er ting som er normalt for mange, men for meg er dette en helt ny opplevelse. Jeg har levd hele livet og hatet meg selv såpass mye at jeg ikke har klart å sett meg selv i speilet en gang, og jeg har prøvd å avslutte mange ganger, men ikke klart det. Jeg tror det er en mening med alt, og at jeg skal være her i dag, og i mange år fremover. Jeg fortjener å være lykkelig og trygg for første gang, og nå føler jeg at jeg lever!

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Jeg har våknet 01.30 i natt og har hatt tidenes drittdag i dag. Jeg har ingen motivasjon eller ork til å gjøre noe som helst annet enn å sitte her og være stille, noe som er helt motsatsen på hvordan jeg ellers har vært siden i Januar. Jeg orker ikke å heve stemmen en gang, og det er ingenting som frister. Jeg har hatt vondt overalt i hele dag, og sitter egentlig bare å venter til jeg kan legge meg, ta medisinene mine og bare sovne, og satse alt jeg har på at morgendagen blir bedre og at jeg får en natt med søvn! For i dag har jeg det ikke bra folkens.

Det er lenge siden jeg har følt meg så svak og motløs, jeg har jo vært ovenpå så lenge, men jeg er langt ifra deprimert, så jeg fatter ikke hva alle mener når dem sier at jeg kommer til å gå på en smell nå når jeg trappes ned, og at jeg kommer til å få en depresjon. Jeg er langt ifra deprimert, og har et positivt sinn 🙂 jeg har det veldig bra i livet mitt, så hvorfor skulle jeg bli deprimert? Og dessuten så har jeg til og fra vært deppa hele livet, så jeg tenker det blir litt godt med en depresjon når man har vært 100% på og på steorider i så lang tid.. .. ikke ofte en takker jatakk til en depresjon, men jeg tenker kroppen og sinnet trenger en pause, og det passer meg godt i disse tider når man helst skal holde seg for seg selv og ikke oppholde seg ute uannsett 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

jeg hadde dette i sammenlagt på klikk på den andre siden i dag, og det er helt sinnsykt! Vanvittig for lille meg denne summen her.

Det er godt det går tid imellom desse dagene da alt bare er ett ork av store dimensjoner, og man bare blir sittende helt tom i hodet. Det er første gangen jeg faktisk har sovnet på soffaen hele to ganger iløpet av dagen, og våknet helt våt i svette igjen. Jeg gleder meg noe helt vanvittig til disse medisinene forlater kroppen min for ALLTID, og jeg fatter ikke dem som ønsker dette for treningens og kroppen sin skyld. Steorider er den værste medisinen jeg noengang har opplevd, og du får ingen god rus av den, og absolutt ingen fin kropp og skryte av heller. Jeg har hørt menn får innovertiss, og jenter får stor klitt også, noe jeg ikke har merket, men jeg ser overhode ikke poenget med dette stoffet som gjør at man bare eser ut, får vondt i alle muskler og ikke fungerer som normalt. Jeg får ingenting utav dette, og gleder meg til å komme meg utav det. Jeg gikk på vekten i dag, og det var ikke lurt når humøret er som det er merker jeg. Jeg er fortsatt like tung, i bare vann og hud som snart sprekker. Ansiktet mitt sprekker rett og slett om det vokser mer nå, og det gjør fysisk vondt overalt! Ja jeg har rett og slett en leidedag og alt bare er tungt og trått med meg.

I kveld har vi vært på bakeriet på Bryggja og hentet en hel kasse og 3 poser med boller og rundstykker <3 helt gratis, og veldig veldig snilt! Er overveldet over alle varene som dette bakeriet gir oss, og det er så mange som setter pris på deilige boller i kveld!

Det gir meg masse å dra ut på tur, på avstand vel og merke! Det er så morro også får jeg kjøre bil! Jeg ble i bedre humør bare av den lille turen, og det har blitt min terapi og sitte bak rattet. Nå kribler jeg etter å få dette sertifikatet i hånden, så jeg slipper å være en belastning for andre hele tiden! Det fører som sagt til store konflikter, så jeg vet jeg også skal si nei videre når jeg blir mer selvstendig og kan gjøre som jeg vil 🙂

Kunne ønske jeg fikk gjort mer i dag, og at energien var på topp, men jeg regner med det er greit at jeg tar meg en slik dag innimellom. Verden går ikke under, men kjelleren står fortsatt urørt men med samvittigheten ren så står jeg i dette 🙂

Håper dere har hatt en fantastisk dag! Selv dere med dårlig vær og innetiden blir ekstra lang for! Love u all!

Neglelakk fra lyko.no som jeg anbefaler dere!

IsaDora 66.75kr//Neglelakk!

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Den siste tiden har jeg gått på kraftig nedtrapping på en medisin som legene bare gir i akutte tilfeller der alt annet er utprøvd fordi bivirkningene er påpass alvorlige og kraftige og kommer på ekstremt kort tid. Allerede første dagen merket jeg virkningene og det var skikkelig ubehagelig. Spesielt i begynnelsen, og nå når jeg er på nedtrappingen så er det på samme måte, bare værre igjen. For jeg har i dag konstante smerter i hele kroppen, litt her og der og det flytter seg iløpet av en times tid. Kroppen min er i fullstendig ubalanse, og jeg har egentlig lyst å gråte og syte og klage! Men jeg gjør ikke det, klagingen gjør jeg meg ferdig med på bloggen, og eneste dem hører ifra meg er klynkene om jeg beveger meg feil, men det må jeg nesten få lov til.

Alle svikter meg føler jeg nå, fordi det alltid er ett helsikas liv for å komme meg på disse behandlingene en gang i uka, og jeg er OVERLYKKELIG for at det er siste gang på Fredag. Det er blitt så masse konflikter på grunn av denne livsviktige behandlingen som jeg er tvunget å møte til, og jeg har ingen valg når det gjelder denne. Men den har ført til store diskusjoner der mennesker overhode ikke forstår viktigheten av at jeg får møtt til desse timene og gjennomført dem. På tross av at jeg resterende dager i uka står på pinne for absolutt alt og alle i alle sammenhenger, så går det liksom ikke inni hodet til folk at jeg faktisk er alvorlig syk og trenger å bli frisk. Det blir så godt på Fredag og ta denne siste, så jeg slipper å nærmest be på mine knær med mennesker for å få dem til å være sidemann ett par timer, for jeg orker virkelig ikke mer nå. Jeg ser mer frem til å bli ferdig med disse konfliktskapende situasjonene enn å bli ferdig med behandlingen, og det sier litt om hvilket press jeg har vært under denne perioden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det virker som om når det kommer til meg, så er ingenting viktig! Og slik føler jeg det har vært hele livet, uten å ta på meg noen som helst offerrolle, men når en sykdom som faktisk kan ta livet mitt ikke er viktig for andre som sier dem er glad i meg og støtter meg, så finner jeg ikke noe annet i denne verden som skulle vært viktigere enn å holde meg i live. Jeg kjenner faktisk ingen andre her som ikke hadde hatt noen til å støtte seg i en slik situasjon, og jeg kjenner meg faktisk helt aleine!

Dette blir litt syns synd på meg innlegg, men dette er noe jeg har fått oppleve ganske så ofte siden jeg kuttet alkoholen. På tross store smerter selv og ett alvorlig brudd i ryggen har jeg måttet høre på timeslange taler om hvor syke andre er, hvor vondt dem har en plass eller symptomer på lettere sykdommer som alle har igjennom året. Jeg vet tydeligvis ikke hvordan det er å jobbe lenger, ja den får jeg høre ofte! Og jeg begynner å bli passelig lei av slike kommentarer, som er så lite igjennnomtenkte som dem kan bli. Jeg orker ikke de kranglene som jeg har tatt hele forbanna livet mitt med mennesker som faktisk ikke har skjønt en dritt av noe jeg har forklart dem i 3 mnd, og fortsatt får jeg null respekt eller forståelse for min helse. Men jeg skal ta hensyn, STORE hensyn til absolutt alle rundt meg som har det så dårlig. SKJERP DERE! Livet er for kort til å sitte å syte og klage over småtingene! Hadde jeg gjort dette, hadde jeg ALDRI blitt rusfri jeg, da hadde jeg lagt under torven død og borte. Viss det ikke går inn i hodene til folk at småting ikke kan overdramatiseres før livet kan bli bedre, så vet jeg ikke hvilken planet dem bor på en gang. Få litt baller da folkens, og slutt å less dere ned i negativitet og dårlige holdninger noen har hatt i over 60år. Er det da ikke på tide og vurdere om du selv er problemet oppi alt? At om man endrer måten å tenke på, så løser det seg kansje?

For det er logisk tankegang, når alt har gått til helvete hele livet, og du opplever akkurat de samme følelsene eller oppførsel gang på gang på gang. Så er det kansje på tide å ta litt grep selv? Det er ikke rart at ting blir vanskelige om man lager seg problemer utav ingenting, og blåser ting opp i dimensjoner! Komman! Jeg ORKER ikke mer negativitet og klaging nå, da spyr jeg rett og slett på den rosa dyna mi! Det må da være mulig å bli voksen og ta LITT ansvar for seg selv? Endring er eneste vei til lykke, det er ingen mellomvei der og det kommer ikke av seg selv. Sin egen tankegang er den eneste man kan forandre, og det er kjempeenkelt bare man prøver! Men da må en være klar til å ta ansvaret selv og slutte å legge skylden over på andre hele forbanna tiden. Jeg kjenner jeg blir oppgitt og forbannet her jeg sitter, for nå er det virkelig nok for meg!

Når jeg er 32år og har skjønt det, så er det vel for pokker på tide at voksne folk også klarer å prente dette inni hodene sine vell?

Jeeeeeeeez!

neglelakk fra lyko! Som jeg anbefaler! Tørker på noe sekunder og finnes i mange farger!

IsaDora//Neglelakk!

IsaDora

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Ringvirkningene av denne dvalen og krisen vi er inni nå er enorme, og vi ser dem ikke før i ettertiden. Jeg sitter med masse bekymringer, men ikke for å bli smittet, for jeg tar mine forhåndsregler på alvor, og jeg utsetter meg ikke for farene som er der ute. Jeg gjør dette for andre, for jeg er selv ikke redd for å bli syk. Jeg tenker at om jeg tar mine forbehold i måten jeg lever på, så har jeg gjort mitt. Men det er visse ting jeg bare må gjøre. Nå er det slik at om jeg nyser av helt andre ting, så går det kaldt nedover ryggen min, jeg tør heller ikke å utøve de hostene jeg bruker å ha normalt på grunn av røyken jeg suger i meg hver dag. Og spesielt på sykehuset når jeg tar behandlingene mine, da sitter jeg der stille, uten å tørre å kremte fordi lungene mine må det av vane og skader av røyk. Jeg er livredd for at andre skal bli redde på grunn av meg, så blir sittende å holde det inne til jeg er ferdig med behandlingen som er lang.. veldig lang.
Jeg vet selv jeg ikke er syk, men denne redselen for at andre skal tro det tar overhånd av og til. Du blir gående og tenke over hva andre tenker om en, og alle oppfører seg anderledes, dem holder avstand, for det er det vi skal gjøre nå, men folk har det i blikkene sine, den skepsisen, man vurderer alle mennesker vi ser på en annen måte nå. Jeg merker det selv, man tror alle rundt seg er en fare for oss. Det kan være triggere til enda værre angst enn det vi har fra før, og mange burer seg rett og slett inne på selvpålagt karantene.
Mange er faktisk i karantene, og er tvunget til dette livet, jeg undrer på hvordan dem har det oppi dette, for jeg har muligheten til å kunne gå på butikken når jeg må, jeg har muligheten til å få jobbe aktivt ute i bilen min, uten å oppsøke folk fysisk.
Jeg har familien min her med 3 andre mennesker jeg kan snakke med og være med, og jeg har masse å gjøre hver eneste dag.
Jeg er veldig heldig jeg, for jeg er ikke naiv, jeg tror ikke det er så lett som for meg, for veldig mange nå i verden våres.
Det sitter så mange og dveler og drar seg selv ned nå, både angst over møter som blir avlyste, aktiviteter som har blitt rutine er avlyst og alt fremover er utsatt på grunn av at ingen jobber annet enn ifra hjemmekontor, og alle skal ta avstand til hverandre, så hjemmebesøk og alt av møter blir utsatt til den værste faren er over. Alle tingene man er vant med å gjøre, bare forsvinner liksom. Og jeg undrer på hva det gjør med menneskene rundt meg. Bare det å komme seg på butikken er jo vanskelig for noen med angst, det vet jeg alt om! Jeg gikk 6 mnd uten å klare å komme meg dit, uten å drikke! Jeg har hatt en enorm sosial angst, som har ødelagt masse for meg igjennom hele livet. Og i desse tider blir denne angsten bare enda værre. Nå er jeg så heldig å ikke ha denne angsten lenger, men det har vært sinnsykt masse jobb.
Jeg tenker denne dvalen går utover barna, og ser nå at dem vurderer å slippe noen barn tilbake til skolen, for og imot der skal jeg ikke diskutere, for det har jeg ingen kompetanse til. Men det er mange som kjeder seg rundt om, og jeg tenker at denne dvalen kommer til å ramme sterkest dem som er svakere ifra før. Og jeg ser allerede ringvirkningene som kommer som kastende på oss og er bekymret for når dette roer seg ned og vi kommer ut igjen i hverdagen, alle jobbene, alt økonomisk, alt av systemer som plutselig skal gjøre alt dem gjør til vanlig, pluss alt dem må ta tak i. Det vil komme en stor storm med senskader og en kommer til å se i ettertid hvordan denne perioden har påvirket dem som virkelig trenger støtten og hjelpen våres akkurat nå.
Verden kan ikke stå helt på pause, og vi trenger mennesker som strekker seg ekstra for andre nå, for det er mange som sitter aleine nå og sliter. Kjenner du noen som du vet sliter litt ifra før, så ta opp telefonen og kontakt dem. Vet du noen som sitter å ikke kommer seg på butikken, så er det lov å spørre om du skal handle for dem. Det er de små tingene som en samtale i telefonen eller en håndsutrekning – hånd, som gjelder nå, og dugnaden er igang! Vi gjør dette for andre, for mange er ikke redde for seg selv, så vi må tenke litt på psykisk helse også, og hva denne rolige perioden som er en ferie for mange, kan bli katastrofal for dem som ikke har motet til å spørre om hjelp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Medmenneskeligheten her i landet våres er jeg mektig stolt over, og når vi står ovenfor kriser er jeg som stoltest, det har jeg alltid blitt i alle sammenhenger, når vi står sammen for landet våres, og står opp for urettferdighet og rettighetene vi har, så får jeg gåsehud og blir skikkelig stolt over å være så heldig å være født i dette vakre landet våres. Vi er på dugnad og den blir tatt på alvor, vi gjør plikten våres, og nå bør alle ta ett tak for også dem som trenger det mest nå. Ikke la noen sitte aleine, og ikke bli sittende aleine heller. Vi har internett og bør holde sammen i denne perioden.

Jeg jobber aktivt hver eneste dag uten å risikere noe selv. I går var jeg rundt med matkasser ifra Frelsersarmeen. Jeg er så glad for dette tilbudet, og oppfordrer alle til slikt arbeid og slike tilbud da det gir en stor glede for mennesker! Jeg støtter alt slikt arbeid, og setter sånn pris på dem! Jeg tenker det er viktig å få fokus på dette, at det ikke er flaut eller ubehagelig å benytte seg av dette når man ikke får endene til å møtes! Det finnes ikke ubehangelig når man først har vært der 😉 første gangen jeg var der gikk jeg med hodet sunket ned og med hendene i lomma, jeg benyttet meg av dette leeeeenge etter jeg fikk høre om det, og det var denne terskelen å gå over før jeg tok motet til meg, men du blir møtt på en fin måte og får velge ut selv hva du ønsker som regel. Nå i denne krisen er det litt anderledes. Men allerede 2.April er det åpent igjen fra 12-13 og jeg anbefaler dette til alle som ikke har til det dem trenger. Det er basisvarer som man kan supplere med selv. Det er ikke full pakke, men det er nok til å lette hverdagen med det du må handle uannsett.

Vi tar ett tak for hverandre og støtter hverandre så godt vi kan 🙂 jeg oppfordrer alle til å følge med og gjøre det samme! Vi kan holde sammen uten å være ilag.

Spleisen min som bare har 7 dager igjen folkens! https://www.spleis.no/project/99574

Neglelakk fra Lyko som tørker på noen sekunder! Anbefales av meg.

IsaDora//Neglelakk!

IsaDora

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Det gikk opp for meg i går hva selvransakelse er for noe, og hva det går ut på. Jeg kjenner hvordan det føles og jeg opplever nå hvordan dette faktisk fungerer i dagliglivet og rusproblematikken min. Det er som en uskadeliggjør denne rusen, man tar kraften ifra den bare ved å bli kjent med seg selv på ekte, lære seg absolutt alt ved seg selv, og faktisk bli glad i seg selv. Jeg vet det høres veldig rart ut, og mange tenker at dette er noe man gjør hele tiden, konstant ellers uannsett. Det er det jeg har trodd hele livet også, at jeg kjente alle sidene ved meg selv, og at jeg ikke trengte denne ransakelsen. Jeg husker faktisk jeg sa til en venninne at jeg ikke ønsket noe traumeterapi da jeg ikke hadde behov for å gjennomgå disse traumene igjen, det ville ikke føre til noe uannsett å sitte å terpe på fortid osv, og det er IKKE mange mnd siden jeg sa dette. Jeg har vært fullstendig blind! Jeg har faktisk aldri kjent meg selv på ekte, jeg har alltid hatet meg selv såpass at jeg ikke en gang har klart å se meg i speilet, og jeg har gått og bært på så masse tanker og dårlige minner at jeg har presset meg selv ned konstant uten å klare å se det selv. Jeg har alltid trodd at jeg er ett smart menneske som vet mitt eget beste, men dette viser hvor blind man kan være når man står i koken selv.
Jeg har hele livet gjort alt for andre, og aldri funnet motivasjon i å gjøre noe for meg selv! Jeg har ikke vært glad i meg selv eller respektert meg selv, så hvorfor skulle jeg gjøre noe for meg selv? Da jeg mistet barna prøvde jeg å skjerpe meg for dem, i alle forhold har jeg prøvd å skjerpe meg for dem, men jeg har aldri gjort noe for meg selv og ville kutte rusen for meg selv.
Denne gangen er anderledes, og denne gangen gjør jeg dette helt for meg selv, uten å tenke på noen andre. Jeg elsker dem rundt meg og barna mine, men jeg gjør akkurat dette kun for meg selv. Jeg har begynt å bli glad i meg selv, og spyr ikke lenger av mitt eget speilbilde. Jeg har etterhvert tilgitt meg selv, og alle andre. Jeg har forsonet meg selv med at jeg ikke kan forandre det som har skjedd, men kan gå videre og gjøre livet verdt å leve igjen. Jeg har aldri mistet håpet og har blitt veldig reflektert etter å ha gransket meg selv med verdens største lupe, funnet alle feilene og manglene jeg har hatt hele livet, vært min største kritiker og dømt meg selv nord og ned for å bli bevisst på mine egne skavanker og store mangler. Det er en prosess som virkelig er vond, og du må innse stå for og ta innover deg absolutt alle ting som har skjedd. For meg er det snakk om store traumatiske ting som har gitt meg fysiske reaksjoner og psykiske reaksjoner tidligere som jeg ikke klarte å kontrollere, nå har jeg gjort dem ufarlige, dem tar meg ikke på samme måte som før, og dem gjør meg ikke vondt lenger. Jeg har tatt ansvar for meg selv og alt jeg har gjort, jeg har forsont meg. Og dette har vært den eneste veien for meg. Jeg hadde vært død uten, og det vet jeg med fakta i bakhodet. Jeg hadde ikke kunnet vært her hjemme nå og klaget over hodeverk og en kropp som ikke fungerer, om jeg hadde lagt begravet en plass nå i regnet.

Jeg føler først og fremst at det som skjedde i Desember reddet livet mitt, men også at jeg begynte å være glad i meg selv reddet hele livet mitt. For ingenting fikser seg om man ikke lærer seg dette. Og det er ufattelig rart å sitte å si det nå, men jeg elsker meg selv for den jeg er, den jeg har vært og for alt jeg har fått oppleve på godt og vondt.
På 3mnd nå har jeg gått igjennom denne ransakelsen, og jeg føler jeg begynner å komme i mål. Jeg er langt ifra ferdig, det er nå det begynner! Men jeg har knekt meg selv fullstendig ned, og er klar for å bygge opp igjen. Sånn føles det, og det føles utrolig bra!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Folk har trodd ofte at jeg har vært stresset, tatt på meg altfor mye, blitt utnyttet og at jeg ikke har tenkt over hva jeg gjør selv. Dette kan jeg underskrive til samtlige at det overhode ikke stemmer! Det er en mening med alt jeg gjør, jeg gjør ingenting som ikke har en større mening, og alt jeg sier kommer rett fra hjertet mitt. Det er mine tanker dette her, det er min blogg og min historie. Jeg kan ikke stå for andres historier, men dette er historien om mitt liv og mine tanker. Jeg skiller fullstendig mellom blogg og arbeidet jeg gjør for andre, og dere vil aldri oppleve meg blaffere her med noe som har med dette å gjøre. Det har jeg overhode ingen behov for 🙂 jeg har alltid hatt behov for å skrive, men har blitt dårligere på å skrive for hånd, det er viktig for meg å få ut historien min, for å gi håp til andre, så bloggen er en perfekt mulighet for akkurat dette. Nå gleder jeg meg til flytting og ligger egentlig bare å venter på at det skjer! Bloggen flyttes og skuldrene kan senke seg på det området også.
Skuldrene mine har aldri vært så lette som nå, og alle knutene som jeg alltid har hatt løsner litt etter litt. Jeg går ikke med skuldrene langt oppi nakken lenger, går med hevet hode og er mye mer avslappet i kroppen. Så selvom jeg virker stresset så har jeg den største ro i sjelen og hodet jeg noengang har opplevd. Så jeg trenger ikke andre til å bekymre seg for meg.
Jeg gleder meg til fortsettelsen, for på noen mnd så har jeg kommet lenger enn jeg noengang hadde trodd og turde å håpe på. Livet er hærlig, selvom det pøser ned jeg har vondt og har ingen verdens planer for dagen 🙂

Neglelakk fra Lyko.no som jeg anbefaler!

IsaDora//Neglelakk!

IsaDora

IsaDora

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Det er tid for klaging! Og jeg føler oppriktig at jeg ikke gjør det så ofte, ikke ofte når man tenker på hva kroppen går igjennom. Og i natt har jeg det overhode ikke bra på en flekk! Eneste måten jeg klarer å forklare smertene på er når man har lagt skjevt i sengen over en hel natt, bare at nå føles det som hele kroppen har lagt skjevt og att alt verker. Først trodde jeg at det var puten som var for stor og at jeg bare hadde lagt skjevt når jeg sov, men jeg merket jo det når jeg skulle komme meg utav sengen og på do, at det overhode ikke var det som manglet meg nå i natten. ALT verker og dunker i kroppen, helt plutselig som alle andre vondter som plutselig dukker opp på merkelige plasser med meg. Og det er faktisk så vondt at jeg ikke klarer å sovne igjen og jeg har ingen tjangse til å ligge videre i sengen og slappe av. Selvom det er det eneste jeg har lyst til akkurat nå. Det er altfor tidlig for meg dette her, men den første kaffekoppen har blitt varmet i microen, og jeg er våken på tvang av min egen kropp som ikke fungerer som den skal. Dere aner ikke hvor deilig det blir å få kroppen med på denne helbredelsen jeg er inni nå ellers, og jeg gleder meg til kroppen også innser at det er på tide å ta til seg forandringene og følge med i tiden!
Akkurat nå har jeg ett hode som fungerer som normalt, og en kropp jeg føler totalt svikter meg med vondter som dukker opp utav det blå og veldig akutt. Det er heldigvis forbigående, og jeg er ikke dødssyk. Jeg har ikke tatt mer enn 3 Paracet siden Januar da jeg kuttet alt av morfin så litt smerter tåler jeg. Jeg måtte bare få ut hvordan denne type medisin egentlig bare ødelegger hele kroppen og alt av funksjoner man helst vil beholde 🙂 den gir deg falske smerter, og nå sitter jeg her midt på natten og har det veldig veldig vondt og jeg vet med meg selv at det bare er noen medisiner som fucker med hjernen min. Jeg er så glad jeg skal nedtrappes helt ned til 10mg denne uka! Jeg har tatt 70mg! Det er sinnsykt mye for en liten kropp. Jeg velger å se de positive sidene ved behandlingen, for det er ett par av dem. For om jeg fokuserer på et negative med dette, så blir alt veldig tungt!
Det blåser her, virkelig! Vi er vant med dette været, og vi liker oss egentlig best her når det raser rundt oss med vind, men nå er det faktisk orkan her, og når det går på sikkerheten løst så er jeg mer skeptisk. Når det blåser kraftig her, er det kjekt å sitte inne og høre på, og det er sjarmerende når lyset i huset blinker og brua synger sangen jeg har hørt helt siden jeg var ett lite barn. Ja det er noe med dette livet på bygda, med dens spesialiteter! Nå er det orkan i kastene, og bruen er stengt. Så nå blåser det så kraftig at jeg har mange ganger vært redd vinduene fysisk skal falle ut, eller knuse i de kraftige takene den har på huset her. Jeg håper vi er like forberedt som alltid her på den fine plassen vi bor og at ingenting blir skadet 🙂 vi er bygd for dette vi, vi kan dette og har det i sjelen våres. Vi tåler det meste, så lenge det ikke blir fysiske skader eller materielle dyre skader så klager vi aldri over været heller (hehe)..
Jeg har som sagt tatt valget om å stå opp midt på natten og satse på at jeg får sovet litt på dagtid, selvom det er en stygg uvane jeg ikke skal pådra meg. Jeg har nok av uvaner og trenger ikke dette også oppå! Men her må man bare være kreativ for jeg er virkelig trøtt i trynet, og med ett dunkende hode og kropp. Jeg har hatt hodepine siden jeg startet nedtrappingen og noen stikkinger i brystet jeg ikke setter helt prisen på! Jeg liker overhode ikke smerter jeg ikke aner hva kommer av og setter pris på å ha kontrollen.
Når det begynner å stikke i brystet tenker jeg hjerteinfarkt med en gang, og jeg ønsker ikke å dø nå. Det hadde vært min flax, da hadde jeg snudd meg i graven og blitt rasende! Jeg hadde gått igjen som spøkelse og aldri fått fred i sjelen. Nå har jeg brukt hele livet på å ønske å dø, nå når jeg først lever vil jeg gjøre det i mange mange år fremover takk!
Dagen i dag blir spesiell igjen, fordi vi ikke får ha det ukentlige møtet våres. Det er trist at det blir slik, men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Det er vanskelig å sitte aleine i denne perioden og ikke kunne gå fritt ut som man ønsker, eller være sammen med dem man ønsker. Jeg håper folk benytter seg av telefoner og internettet og tar bort toppene iallefall. Jeg har min kjære og mine foreldre, så jeg kjenner det ikke på kroppen som mange andre, dette med ensomhet er farlig og jeg håper alle er ekstra observante på hverandre og ikke nøler med å kontakte hverandre om behovet er der. Det er ingen skam i å trenge noen, det gjør vi alle selvom vi nekter for det. Vi mennesker er flokkdyr, så når man ikke kan følge flokken sin eller være med flokken sin blir vi fort ensomme, og de tunge tankene kommer strømmende. Vi har en egen evne til å krisemaksimere alt når vi sitter aleine med tingene, og det er lettere å sortere når man har noen ved sin side. Jeg har alltid gått med ting aleine, og aldri sluppet noen inn. Helt uten å måtte det! Men jeg har ikke sett det før nå, og jeg har ikke hørt på dem som har forklart dette en milliard ganger før. Jeg er ett menneske som må lære på den harde måten og igjennom meg selv, det er ingen poeng i å fortelle meg noe som helst, ja jeg måtte faktisk falle ned en hel trapp og stå ovenfor døden før jeg åpna øya mine. Så dette er min måte å lære på, rett og slett 🙂
I går gikk noen over mine grenser fullstendig, og det fikk konsekvenser for mennesket. Jeg blokkerer, unngår kontakt og det kommer jeg til å gjøre med samtlige som overskrider mine grenser. Det er min menneskerett å kunne velge selv over mitt eget liv og hvem jeg ønsker å ha der. Om min rusfrihet blir truet på noen som helst måte verbalt eller fysisk så kutter jeg alt. Hvorfor skulle jeg måtte godta belæring, truing og stygge ord? Jeg tenker jeg ikke skal bli behandlet som alkisen Monica som ikke har kontroll over noe som helst lenger. Det er ingen oppegående mennesker som har hatt ett helt normalt liv som godtar slikt, så hvorfor skal akkurat jeg gjøre det?
Jeg og min kjære diskuterer alt hele tiden når ting oppstår, og i går var det dette emnet som kom opp. Jeg ønsker ikke å godta noe annet enn det andre trenger å godta. Jeg krever å bli behandlet som ett friskt og ett menneske som har kontrollen på sitt eget liv, og jeg ønsker ikke å bli behandlet som ett skadet barn.
Når noen truer mitt private liv, eller krenker min rusfrihet så ler jeg egentlig rått av menneskene. Jeg har kommet til dette punktet folk snakker om, men som jeg ikke har forstått før nå. Jeg ønsker å løsrive meg fra alt fra fortiden, men aldri glemme hvor jeg har vært og med den største respekten og kjærligheten for dem som er igjen! Jeg setter meg aldri over noen, belærer dem eller prøver å påvirke og være selvgod. Det har jeg overhode ingen myndighet til og heller ikke noe alternativ, da jeg har vært den værste og gjort de mest vanvittige tingene. Det er ikke lenge siden jeg satt korken på flasken og tok ett livsvalg, så stor respekt over mengden av tid skal jeg heller ikke ha. Men jeg vil ha respekt for den tiden jeg har lagt ned, hvor langt jeg har kommet og alt jeg får gjort.
Jeg trenger ikke økonomiske råd eller innblanding i mitt private liv for der har jeg full kontroll 🙂 jeg trenger heller ikke å høre stygge ord om meg selv som er helt uberettiget og helt usammenhengende. Men jeg tar gjerne kritikk for alt det ille jeg faktisk har gjort igjennom ett helt liv med rusproblematikk og en angst som kuet meg fullstendig.
Igjennom så mange år har jeg opplevd trakassering ifra flere hold og det virker som det er ett sykt spill, for å ødelegge for andre og bare gjøre hevn, og da tar jeg det ikke lenger seriøst. Jeg har kommet til ett punkt der jeg ikke tar til meg lenger når det ikke er rettferdig eller make sence! Og jeg mister bare respekten, den store respekten som var der bare blir borte.
Jeg klarer meg veldig godt i dette nye livet mitt, og jeg har overhode ikke sug etter noe annet enn søvn og kaffe til å våkne. Jeg har ett stort sug etter røyk og mat også, men litt laster må man da ha, og jeg kan ikke kutte alt på en gang! Jeg kommer ikke til å plutselig sprekke utav det blå, og jeg har kontrollen over meg selv og mine tanker. Det er ingen her i verden som kan få meg til å sprekke, og det er heller ingen som kan provosere meg til å vurdere å gå tilbake til det gamle livet. Jeg tar store hensyn til meg selv hver eneste dag, og setter meg aldri i situasjoner jeg ikke ønsker å være. Jeg har en stor respekt for meg selv, og derfor setter jeg ned foten når noen trosser meg på ulike måter som ikke er fortjent overhode. Dette har jeg lov til, og jeg ser på dette som en menneskerett som jeg faktisk får lov å benytte meg av!
Veien er lang og gå, og det vil gå mange år sikkert før folk ikke ser på meg og forhåndsdømmer meg etter alkoholismen, men det må jeg bare forvente, for jeg har virkelig ikke vært noe englebarn. Jeg tåler at folk tviler på min rusfrihet og om denne vil vare. For det gjør meg virkelig ingenting 🙂 jeg vet inni meg, og det er nok for meg.
Men jeg har noen regler for meg selv, og om du ikke klarer å holde dem, så vet du hvor døren er 🙂

neglelakk fra Lyko som jeg bruker!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

IsaDora

Annonseinnlegg

Jeg har ett traume, som kom helt plutselig utav det blå og helt uforventet. Jeg var ikke klar over at dette var helt normalt, for jeg har aldri tenkt at det kunne bli slik i ettertiden.
Men jeg sliter egentlig litt med det, sånn i hverdagen og det er fryktelig plagsomt! Dette traumet fører til at jeg ikke kan ligge den veien jeg ønsker i sengen! Det fører til at jeg er veldig skeptisk til å stå i kø på butikken, og denne avstanden vi må holde til hverandre nå kunne faktisk ikke passet meg bedre! Hele kroppen min går i beredskap, og klar til kamp om jeg bare blir berørt hvor som helst på ryggen. Om det er helt oppi nakken eller nede der det store operasjonsarret er, det er overalt bak på ryggen og jeg må faktisk sette igang med opptrening, på en annen måte enn jeg forventet. For jeg har overhode ikke vondt i ryggen min nå, det er bare musklene mine som verker etter medisinene, så det har ingenting med at jeg får fysisk vondt av dette.

Bare kjæresten min kommer bort i ryggen i sengen eller noen står bak meg, så spenner jeg absolutt alt av muskler i hele kroppen, det vrenger seg inni meg, og jeg får så vondt at jeg holder på å begynne å gråte. En gang ble jeg liggende i sengen i iallfall 10min i smerter etter min kjære bare var borti da han skulle finne telefonen min. Jeg fikk smerter som fikk meg til å gråte, jeg med knukket rygg som var vant med sinnsyke smerter, gråt av muskelsammentrekningene overalt, det sier litt.
Hele kroppen får panikk om noen kommer borti meg, og i ren refleks kan jeg risikere å slå noen ned altså. Uten å mene det.
Jeg har en jobb foran meg, og ønsker virkelig å komme over dette. Kroppen min husker hva den har gjennomgått og legen på sykehuset sier jeg må gjøre dette når jeg er helt klar selv. Det er vanlig å få slike traumer når det gjelder ryggen, fordi en ikke kan beskytte seg som viss det var i magen eller foran kroppen men dette var jeg virkelig ikke forberedt, jeg som har såpass mange traumer fra fortiden, men aldri har jeg tenkt at kroppen min faktisk kunne reagere på denne måten. Det har jeg aldri opplevd før.
Jeg knakk foten for noen år siden, og beskytter ennå den først om noen tråkker over den eller noe skjer. Det er som det ligger latent inni kroppen og den reagerer i refleks uten at man styrer det selv. Kroppen er ikke dum, den vet hva man har igjennomgått. Og det er sikkert slik med hjernen våres også, at den reagerer i refleks, fordi vi er vant med å tenke en tanke, og det er da ikke rart om man går med negative tanker hele tiden, eller angst, at hodet også gjør det som det er vant med. Endring av tankesett tar veldig lang tid, men det er mulig! Bare å bryte alle mønster du har innebygd, og tenke helt nytt. Kanskje det hjelper? Så hvorfor ikke ta tjangser når ingenting annet faktisk ikke har fungert til nå 🙂
Vi har ikke kommet noe lengre i dag. Vi har rett og slett blitt ett gammelt ektepar, der mannen faktisk sitter godt plantet i sofaen med se og hør av alle ting! Og sofaen har fristet mer enn noengang i dag for min del. Kroppen er sliten av denne perioden! Slitenheten kommer mer og mer sigende på meg, men jeg må gjøre meg både mentalt og fysisk klar for Fredagen, slik at jeg tåler kuren like godt som alltid. Lover ikke godt å være sliten allerede før, for da blir jeg veldig sliten etter kuren. Men i dag tenker jeg det er helt greit å være lat, for jeg har fått unna mine gjøremål tidlig på dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tenkte egentlig å være veldig effektiv og få masse utav denne Tirsdagen, men jeg er fornøgd kjenner jeg, med det som har blitt gjort. Jeg styrer igjennom PAD og telefon og får gjort mye her jeg ligger og daffer. Jeg kjenner jeg aldri skulle blitt avhengig av Red bull, for nå får jeg ikke nok kaffe i meg til å holde ut. Og bare Red bull får meg til å bli kvikk i kroppen, det er både dyrere og drikke i tillegg til å være mer skadelig. Men noen laster må jeg nesten få lov å ha, så lenge det ikke går utover noen andre enn meg selv.
Så får vi prøve med litt traumeterapi her i stua, der min kjære får ta på ryggen min for andre gang siden jeg knakk den. Første gang var i går, så jeg får bare behandle denne traumen som med alle de andre, bare knuse dem ned og ødelegge virkningen den har på meg. Jeg må bare utsette meg for det som gir meg reaksjonene, for jeg vet det ikke er verken skadelig eller vondt. Det er bare kroppen som reagerer som den skal, men den har misforstått litt, og er tydelig treg i reaksjonen 🙂

Neglelakk fra Isadora som tørker på noen sekunder som jeg anbefaler. Lyko.no har denne som jeg er veldig fornøgd med

IsaDora