Når man har vært vant med og holde alt for seg selv, alltid bygges det opp en mur rundt deg som er vanskelig og rive ned, denne prosessen har tatt lang tid og jeg kjenner hvordan min egen åpenhet har drept den sosiale angsten min. Det er nesten som at når alle vet min sannhet har jeg lenger ingen grunn til og være redd.
Det er klart at den aldri vil forsvinne helt, og jeg merker under isolasjon og lite sosial kontakt så kommer den snikende innpå meg igjen, men jeg bekjemper den hver eneste dag fordi jeg vet hvor hemmende den er for meg og mitt vesen.
En gang ble jeg sittende hjemme i 6mnd uten å vite lengden uten sosial kontakt med andre en mine nærmeste, jeg måtte læres opp igjen til og gå på butikken og det var en drakamp mellom meg og angsten. Jeg har aldri bukket under for den og har alltid visst hvordan jeg skal kvitte meg med den, dermed har jeg alltid hatt en fordel.
Ikke er jeg bare ærlig med dere som leser denne bloggen, jeg er ærlig med meg selv for første gang i mitt voksne liv, det føles rart og ikke lenger pakke inn tingene og prøve og være noen andre enn det jeg er, jeg aksepterer alt jeg har gjort selvom den dårlige sanvittigheten alltid vil være en del av meg, jeg dveler ikke lenger og har oppriktig blitt glad i meg selv.
Løgner og bedrag er en del av denne ruspakken, det omringer deg og du blir løgnene dine. Det føles godt og for første gang være oppriktig og angsten slipper taket i meg. Jeg har kontrollen og sitter i førersetet av mitt eget liv.
Jeg velger åpenheten ærligheten og rusfriheten hver eneste dag jeg står opp, jeg ser meg selv i speilet og sier positive ting, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg likte speilbildet som møtte meg.
Fortiden min er ikke noe jeg skal skammes over, den kan føre til økt kunnskap om hvordan man reiser seg når man virkelig er nede i kjelleren. Ett levende eksempel sitter her og er sliten etter en lang dag med fullt kjør! jeg er heldig som har dere <3 