Jeg skulle bare sitte inne i dag og lese teori, og fikse før huset blir fylt opp med mennesker som skal skifte alle vinduene her, men jeg bare måtte ha meg en tur i dag også! Vi har vært på Bryggja på Søndagsåpen butikk, vært oppe på utkikksposten i Måløy og på refviksanden som er kåret til Norges vakreste sandstrand, og alle disse vakre stedene er bare en liten tur i bil til :)! Det er noe med at når det er pent vær så er det fint overalt, men jeg tror Vestlandet slår absolutt alt jeg har sett i mitt liv, og jeg kjenner at jeg får påfyll av energi og pågangsmot når jeg ser ett vakkert sted, eller oppdager noe jeg ikke har lagt merke til før. Jeg kjenner en rus i naturen og opplevelsene den gir meg. Så nå har jeg fått påfyll og jeg håper dette pusher meg fremover når det kommer til teorien!
Alt må flyttes bort fra vinduene og jeg må dekke til tingene jeg er redd for her, så det står ikke på lite arbeidsoppgaver, og nå føler jeg at jeg velger absolutt alt foran å sette meg ned med desse hersens testene jeg stryker på hele tiden. Jeg kunne ønske jeg kunne belme innpå med Redbull men jeg har lovet meg selv å kutte strengt ned på dette. Send meg masse gode vibber da folkens!
Den siste uka har bloggen eksplodert! Lesertallene mine er større enn noengang og jeg blir overveldet over responsen når uka som har gått har vært ekstra terapautisk for meg. Jeg har åpnet meg om noe som er nærmere for meg enn noe annet, og noe jeg aldri har snakket med en levende sjel om face to face, og selv ruskuratorer over mange år har jeg ikke sluppet inn ang dette. Jeg har klart noe jeg aldri trodde jeg ville klare, og det er å åpne meg om mine egne barn. Jeg har hatt full panikk jeg selv med andres barn, og har alltid følt ett skikkelig ubehag om jeg har bært andres barn eller vært ansvarlig på noen måte, men dette endret seg da jeg sluttet å ruse meg i Desember, og jeg merket med barnet til bestevennina mi, og jeg plutselig bærte babyen hennes uten å få denne panikken over meg, det var som om jeg stolte på meg selv og var helt rolig, og faktisk syns det hele var koselig. Jeg har kommet langt også når det kommer til mine egne to, og det føles ikke så tungt lenger. Etter å ha gått igjennom det gang på gang og plassert litt av episodene jeg sliter med i hodet, og fått tenkt skikkelig igjennom det, og ikke minst delt det med dere! Det føles som byrder bare letter fra skuldrene mine og denne forferdelige skyldfølelsen som har herjet livet mitt er ikke så kraftig til stede lenger.
Barna mine kommer alltid til å være ett ømt punkt for meg, og det er det vanskeligste å snakke om, men når jeg har vært så åpen her på blogg er det lettere og også åpne seg for andre in the real life merker jeg. Det er nesten så jeg sitter og gleder meg til å gå til psykologen neste gang, fordi jeg selv føler jeg har gjort store fremskritt når det kommer til disse tingene som har holdt meg bundet så lenge. Jeg har følt så mye skam i det at det er min feil at barna måtte flytte ifra meg, og måten det ble gjort på. Jeg føler også intens skam over at jeg i tiden etterpå ble for alvor en narkoman som bare tenkte på meg selv og å ruse bort sorgene mine. Det forundrer meg at jeg i hele denne perioden faktisk var på hyppige besøk hos barna mine, og faktisk var rusfri på disse samværene. Og i begynnelsen var jeg der en gang i uka, for så en gang i mnd osv. Jeg klarte å være rasjonell nok i hodet og klare dette på tross av det katastrofale livet jeg hadde her hjemme. Jeg føler at jeg har satt barna mine først helt ifra første stund, og selvom det var helt jævli vanskelig støttet jeg fosterfamiliene når barna sa dem ønsket å være med meg eller gråt når jeg gikk ifra dem. Jeg tenkte hele tiden at jeg skulle gjøre denne situasjonen bedre for dem, og ikke værre på tross mine egne egoistiske tanker om å ta dem med meg og springe. Denne tiden kommer alltid til å være vond og tenke på, men etterhvert nå som jeg jobber meg igjennom disse traumene så er dem ikke så farlige lenger, og det er enklere å forholde seg til dem. Jeg kan ikke forandre det som har skjedd men jeg kan gjøre fremtiden bedre ved å tilgi meg selv og gå videre. Kontakten mellom meg og barna mine er unik og etter 12år så har vi fortsatt dette særegne forholdet til hverandre, og jeg tror at blodsbånd betyr noe helt spesielt som aldri kan brytes. Jeg gleder meg stort til å se dem igjen, da det er evig lenge siden sist på grunn av denne pandemien som har herjet verden. Jeg savner dem sårt men det er godt å ha kontakt igjennom Snapchat og at jeg får fulgt med på dem på tross av avstanden. En gang mamma, alltid mamma!
Jeg sitter her og går igjennom test på test og har ikke fått en eneste bestått, og spørsmålene er så kompliserte at jeg ikke føler jeg kan en dritt! Jeg føler spørsmålene lurer meg, og at ting jeg mener er riktig svar ikke er det, og jeg gruer meg til den store eksamen. Jeg fatter ikke hvorfor dem skal gjøre det så komplisert, men jeg forstår jo at dem ønsker at bare dem som kan stoffet består. Men dette virker helt vilt. Jeg kan jo dette stoffet men på prøvene så viser ikke akkurat dette når jeg stryker på så mange tester. Jeg ser på gru på å ta denne prøven på biltilsynet og håper på mye flax, for det er det eneste som kan redde meg. Jeg har ikke vært så nærvøs siden jeg tok eksamen på almenn påbygg for flere år siden. Jeg har alltid elsket denne spenningen før eksamen og likte litt denne torturen, og jeg savner skolen og dette med å prestere, men akkurat nå fatter jeg det ikke. Hvem liker vell å være overnærvøs og kvalm på samme tid.
Jeg har MASSE jobb foran meg og føler jeg ikke duger til noe som helst her jeg sitter. Av og til hjelper det bare å spy ut denne ederen og gallen jeg har innvendig for så å prøve igjen, og jeg gir meg ikke på dette. Jeg har hørt mange si at dem har strøket mange ganger før dem har klart den, men jeg har ett problem! Fra September så kommer de nye prøvene og dem er dobbelt så vanskelige, så jeg må klare det denne måneden her, ellers er jeg fuckd. Jeg har beregnet litt og med litt flax rekker jeg 2 forsøk denne måneden.
Troen på meg selv er med andre ord helt i kjelleren og jeg gruer meg enormt! Det eneste jeg kan gjøre er å teste meg ihjel på nettet de neste dagene, oppi oppussing og masse annet som skjer. Jeg gir meg ikke før lappen er i hånden!
Jessda! Søndagen er her og sola skinner som aldri før. Kroppen og hodet verker i kor og jeg våknet opp og måtte igjen tenke meg om hva som skjedde i går før jeg innsåg at jeg fortsatt ikke har drukket en dråpe alkohyl på 235 dager! Denne uka og hele helgen har vært en eneste fest, med både to bursdager og ut både Fredag og ikke minst Lørdag, så det er ikke rart at alt føles som en eneste storfest rundt meg. Men i dag må jeg virkelig fokusere og sette meg ned med denne forbanna teorien! I morgen kommer dem og skal skifte alle vinduene her, og jeg finnes ikke klar!
Jeg visste det ville bli hektisk fremover og spådde en vill måned med masse å gjøre, men nå føler jeg tingene kommer kastet på meg selvom jeg har visst om dem lenge. Jeg er på randen til panikk og håper jeg er forberedt på alle disse tingene som kommer nå.
Det er bare å holde tunga beint i munnen og hoppe i det! <3
Elvisfestivalen som er her hvert år fikk ikke ha skikkelig arrangement, men FOR en stemning! Scena var på stor avstand, men lyden på konserten ga min kjære bestevenn gåsehud på både armer og ben og samme her! Hele Måløy var fylt med masse Elvislåter fra våres alle kjære Isak Søraa og en annen og koret som også er fra Måløy levde opp til alle forventninger. Jeg hadde liksom ikke helt troen siden det ikke var så mange mennesker der i begynnelsen, og ble nesten litt furt for å betale 350kr i inngang, men det var ABSOLUTT verdt det!
Etter konserten har vi vært på både Havfruen og jeg fikk smake den beste alkoholfrie drinken jeg har smakt til nå på denne edruelige stien min og den var helt fantastisk god! Vi har også vært på Corner bar og sosialisert oss! Det er så deilig å møte masse mennesker man ikke snakker med så ofte, og jeg har det faktisk like morro som alle de andre, om ikke mere! Det er fortsatt merkelig å sette seg i bilen etter en slik kveld, da jeg føler jeg gjør noe ulovlig… hjernen kobler ikke helt at jeg ikke eier promille, og jeg våkner sikkert fyllesyk i morgen også 🙂
Egentlig skulle jeg dedikere denne helgen til lesing på teorien, men man kan ikke sitte inne når alt håp er ute. Jeg angrer iallefall ikke på denne kvelden og nå ser jeg bare frem til maten Sebben min står og lager og å krype godt inni sengen min. Jeg er så lykkelig slik jeg får lov å leve nå, jeg får de positive godene ifra begge kanter.. når jeg har det så bra som nå så venter jeg bare på en smell og at noe skal gå galt, siden jeg ikke er vant med å ha det bra over tid. Jeg må bare lære meg å gi slipp og nyte isteden for å være så redd for å rote ting til. Jeg må lære å tilgi meg selv, og akseptere livet som det har blitt. Jeg er faktisk ikke så værst innerst inne 😉
Jeg har en tanke i hodet, nå når det har blitt klarere for meg hva som skjedde i den perioden da jeg mistet barna, og det er enklere å forholde seg til det. Jeg var bare 15år gammel da jeg ble gravid, og hadde 2 barn å ta vare på da jeg var 18år gammel. Jeg gikk ikke ut og var overhode ikke sosial i disse årene, og viet all min tid til disse to nydelige barna mine. Jeg mistet ungdomstiden min, og etter så mye mobbing i barne og ungdomsårene så var jeg mer sårbar. Jeg var lederen for en kristen nattkafe da jeg var ung og jeg levde ett helt normalt liv, men da alkoholen ble introdusert for ei jente som aldri turde å åpne munnen så var det noe jeg falt for med en gang. Når jeg ser dette bildet av første gangen jeg drakk alkohol husker jeg hva alkoholen faktisk gjor med ett menneske som meg. Den ga meg en stemme, og jeg var ikke denne sjenerte jenta som ble mobbet lenger, og når eldre mennesker begynte å vise meg interesse og ville oppriktig bli venner med meg var det gjort. Jeg ble plutselig den jenta som var morro å henge med, jeg som hele tiden hadde følt meg som en grå mus ingen la merke til. Det er ikke rart for meg at jeg fikk disse problemene, fordi alkoholisme ligger i familien, og jeg voks opp på fester og ikke minst puben som er her i Måløy. Jeg har Ingen minner av pappa edru da jeg var liten og første minnet jeg har av han edru var da jeg gikk på ungdomskolen. Alkohol har på mange måter vært i livet mitt helt fra begynnelsen. Det at man vokser opp med mennesker som ruser seg preger en, og jeg tror ikke jeg ville testet ut dette selv så tidlig, om det ikke hadde vært for at alkohol alltid hadde vært okay rundt meg.
Når jeg ser dette bildet og den jenta der har jeg bare lyst å gi henne en klem og si at jeg har troen på henne. Jeg har så lyst å fortelle at det hele kommer til å gå over, og uannsett hva så kommer livet til å bli noe annet en mobbingen på skolen. Det vil bli bedre liksom. Denne jenta har null tro på seg selv, og det er ikke lenge etter jeg blir gravid med mitt første barn, får noen gode år sammen med barna mine og roter absolutt ALT til med rus.
Nå er jeg 32år og mye klokere og har nok livserfaring til å vite at ting vil ordne seg, men når man er ung så klarer man ikke å tenke slik. Jeg har så mange ting jeg kunne unngått å måtte oppleve igjennom livet, men jeg har alltid måttet lære på den harde måten. Jeg kunne bare ønske at utgangspunktet mitt var bedre og at jeg kunne få en tjangse.
Jeg prøver å forsone meg med at jeg har mistet de to menneskene som betyr mest av alt for meg, og at det hele faktisk er min feil. I denne prosessen må jeg grave i fortiden og det er til tider helt uutholdelig å forholde seg til alt som har skjedd, men dette må jeg igjennom for å klare å tilgi meg selv for det som har skjedd. Når jeg ser i gamle bilder så tenker jeg at jeg ikke hadde en tjangse helt fra begynnelsen og det er litt godt å tenke at absolutt alt faktisk ikke er min feil. Men nå har jeg to barn som betyr absolutt alt, og jeg er så stolt av dem. Så får jeg være mamma på avstand og jobbe videre med meg selv og alle disse arrene og den dårlige sanvittigheten. Jeg håper jeg en dag kan tenke på dem og ikke føle på disse vanskelige tingene, dem er snart voksne og det er på tide å komme seg videre.
Jeg er en alkoholiker, og det må jeg ta med meg resten av mitt liv. Jeg er bare 32år og festens dager er over. Det høres utrolig kjipt ut, og om du hadde sagt til meg for 1år siden at jeg måtte sette korken på flasken og aldri mer drikke igjen, så tror jeg at jeg hadde gått inni en dyp depresjon og trodd alt var over.
Jeg hadde en innstendig tanke om at jeg kunne kontrollere dette, at jeg kunne lære meg å drikke fordi jeg er så ung så var dette ingen problem. Alle andre drikker, så hvorfor skulle jeg måtte slutte helt med å ha det morro å drikke? Så dum kan man altså være.
Viss ikke fyllesyken stoppet meg noen dager i slengen eller om noe annet ikke dukket opp så kunne jeg drikke 1år i slengen, og da overdriver jeg ikke eller noe. Jeg husker lillejulaften etter at jeg startet å ruse meg på narkotika, så husket jeg ikke at det var det… lille juleaften har alltid vært meg nært om hjertet, det er den dagen det skjer! Da leverer man rundt pakker til hverandre, og har gjerne familieselskaper og gjør seg klar for den store dagen etter. Jeg lå rusa i en seng og ante ikke at den store dagen svevde rundt meg, og jeg husker den skuffelsen over meg selv, og jeg tror det var første gang jeg så på mitt bruk som alvorlig. Jeg så aldri problemet mitt før jeg var så langt inne at jeg ikke kom meg ut på egenhånd, det var jo ikke jeg som var rusmisbrukeren, det var alle de andre og kjæresten min, jeg var jo bare med dem jeg.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har våknet opp i en seng som ikke var min og ikke husket noe av det som har skjedd og med en skallebank og en angst langt oppi halsen. Jeg behøvde ikke å drikke så mye for å få disse blackoutene og det skremmer meg at så mye har sikkert skjedd uten at jeg en gang har fått det med meg. Jeg drikker ikke normalt jeg, 6 øl er ikke nok for meg og jeg gikk over nye grenser hele veien. Jeg hadde ingenting å leve igjen for og bare fortsatte denne giftige veien jeg var på. Når man er misbruker så blir man den største egoisten på jord, og løgner er det man lever av. På slutten drakk jeg 3 6pac med øl hver eneste dag og det var såvidt nok for meg.
Det har skjedd så mange farlige ting oppigjennom tiden som kunne endt riktig ille, og jeg har så mange ting på sanvittigheten på grunn av denne jævla alkoholen, at jeg blir kvalm bare jeg tenker på det. Når jeg ser øl eller tenker på det så grøsser jeg i kroppen over hvor langt jeg har latt dette gå, og erger meg over at jeg ikke stoppet før, men jeg var ikke klar ennå.
18.Desember forandret hele livet mitt seg, jeg hadde vært på fest og både fått i meg alkohol, men ikke minst noen piller har jeg funnet ut i ettertid, som gjør at bena blir gelé. Jeg var aleine her og skulle ned med noe til dem nede, og falt altså da fra øverste trinnet og helt ned i gangen. Jeg merket at noe var galt med en gang, og jeg unner ikke min værste fiende de 3 døgnene jeg måtte ligge med knekt rygg og ikke få operasjon fordi blodplatene mine var på 16! Dem skal være på 150-250 og det er disse som stopper blødninger. Da jeg var der var jeg bare irritert over at jeg ikke fikk operasjonen overstått men jeg forstår jo nå at dem sjekket meg hundre ganger per døgn og aldri lot meg være i fred, fordi jeg svevde mellom liv og død. Noe skjedde med meg, og jeg fikk ett hat til alkoholen, og ikke minst meg selv. Jeg var rasende forbanna på både meg selv og alkoholen og det har aldri skjedd før. Dette sinnet har jeg tatt med meg i ettertiden også, og det er like ferskt ennå. At jeg kunne være så dum å ruse meg, å sette meg i en situasjon der jeg kunne endt i rullestol resten av livet. Jeg ønsker å huske denne dagen som om det var i går, og jeg ønsker meg aldri tilbake til tvangstrøya alkoholen var for meg. Jeg er en alkoholiker, og jeg kan aldri mer drikke en eneste øl, jeg er allergisk og jeg må finne andre måter i livet på å leve, ha det gøy og få utløp for dette behovet for rus på andre måter. Jeg nekter å gi meg og skal kjempe til den dagen jeg dør som ett rusfritt menneske!
At nysgjerrige mennesker som kjenner meg eller vet hvem jeg er ville lese bloggen visste jeg jo 🙂 haha. Men at så mange andre oppriktig ønsker å lese historien min og kommenterer så fint hadde jeg ALDRI trodd. Jeg har ikke hatt så mange lesere siden da jeg akkurat hadde startet å blogge, og som dere vet var det ikke min mening å sitte her plutselig å være en blogger og faktisk være avhengig av denne bloggen. Det er terapi å sitte her og dele med dere, det fjerner kaos fra hodet og det er helt gratis! Det koster meg noen tårer noen ganger når jeg skriver om de helt nære tingene, men jeg tenker på tårene mine som rensing av kropp og sinn.
Når det kommer til tårer så har jeg ikke grått edru mer en noen ganger i hele mitt liv. Det er klart tårene har strømmet når jeg har vært drita full, men aldri når jeg ikke har drukket. Jeg har sett på gråting som ett tegn på svakhet og har vært ett hardt menneske. Jeg har ikke grått så mye som siden jeg slutta å drikke, og kan begynne å tute av ingenting! Jeg er blitt lettrørt til tusen og jeg skylder på alderen. Men det er godt å føle noe, og bare la tårene strømme om jeg behøver det, og jeg ser absolutt ikke lenger på det som en svakhet! Heller tvert om.
I dag kjenner jeg meg litt fyllesjuk! På ekte, og det ble sent i går for meg. Hodet verker litt og det kjennes ut som jeg drakk i går. Vi vant for quiznavn i går også, og har den hederen og æren over oss <3 QU quiz qlan gikk av med seieren og det er min 4/4! Det er så deilig å kunne gå ut og starte helgen med noe slikt, da får man helgefølelsen men det var ikke helt meningen å bli fyllesjuk på det hele. For i dag må jeg virkelig gå inn for teorien slik at jeg får denne lappen en gang. Wish me luck!
