Alt er ikke som dem skal være, og på tross av en helt fantastisk dag med masse hærlige mennesker, så er det noe som mangler i meg, og jeg føler en tomhet det er vanskelig å beskrive. En tomhet bare en mor kan føle, og en sårhet man bare kan oppleve om man har født ett barn. Jeg vet ikke om det hjelper å fylle dagene med masse å gjøre, som jeg pleier når jeg har det tungt, og jeg vet ikke om det nytter med alle disse tingene som holder meg opptatt og ute av stand til å gruble meg ihjel. Men jeg prøver å se fremover, og fremtiden ser fortsatt veldig lys ut for meg. Jeg håper bare at jeg har dem jeg skal ha med på laget, og at det ikke bare er jeg som ønsker denne forandringen og vil ha dette normale livet fremover som er stabilt og trygt, og akkurat det jeg trenger. De tunge tankene kommer tilbake med en gang noe går galt, og jeg har ikke kommet så langt på denne veien som alle andre kommenterer hele tiden. I noen perioder så er jeg like svak som den dagen jeg valgte dette rusfrie livet mitt, og tilbakegangen skjer brått og brutalt når noe skjærer seg i livet. Når det kommer til barna så går ting veldig innpå meg, men jeg prøver å fokusere fremover, holde meg igang og oppi det hele prøve å bli sterkere.
Veien hit har vært lang og hard, og jeg har måttet gå helt inni materien i livet mitt, jeg har måttet endevende sjelen min og brutt meg fullstendig ned, for så å bygge opp litt etter litt. Jeg har måttet bli kjent med meg selv helt på nytt, brutt alle vaner og automatiske reaksjoner i kroppen min og jeg har måttet gå igjennom de mest traumatiske opplevelsene i mitt liv gang på gang, helt til dem ikke kan skade meg lenger. Jeg er forandret, og ikke slik som før.
Hadde jeg opplevd småkriser før, så hadde den automatiske reaksjonen min vært å ty til rusen, drikke meg full for å slippe og gjort alt værre. Men det er noe som er skjedd med meg, jeg våger å føle kjenne og ta innover meg disse småkrisene, for å lære av dem og igjen bli sterkere. Jeg får ingen russug i kriser lenger, jeg tenker rasjonelt og har ett klarere hode, jeg eksploderer ikke lenger og kaoset som jeg følte på før er kontrollert, om det er mulig? Jeg føler en fred i meg selv, en ro som gjør at jeg føler en mestring av livet mitt, og med ett føler jeg meg voksen.
Det er ikke lenger slik at jeg gjør og sier ting jeg ikke mener, og gjør ting jeg angrer dypt på. Jeg vet hva jeg har gjort og hva jeg har sagt, og jeg kjenner meg selv bedre enn noengang. Jeg ønsker ikke ett liv med rus, og jeg har bestemt meg 🙂 om så verden går under rundt meg, og på tross av at frustrasjonen tar helt overhånd, så har det ingenting med min rusfrihet å gjøre. Jeg behøver ikke rus for å lindre indre smerte lenger, på samme måte som jeg ikke trenger å selvskade meg selv lenger for å få ut den psykiske smerten jeg føler, nå våger jeg å kjenne på det uten å ta det bort, det gjør godt å stå i smerten og overkomme den fordi det er slik man vokser som menneske. Jeg har ett valg nå! Jeg kan drikke for å lindre alle disse vonde følelsene mine, men jeg velger å ikke gjøre det fordi fortiden min har vist meg at jeg ikke klarer å kontrollere rusmidler, og å drikke bort sorgene sine gjør sorgene bare større og dem kommer alltids igjen og hjemsøker deg 🙂
Jeg har det vondt i dag, og det er helt okay. I morgen er det sikkert bedre, og da har jeg atter en gang bevist for meg selv at jeg klarer å stå i tingene, uten å ha en eneste tanke om å drikke meg full av den grunn! Det er deilig å ha en blogg og sortere tankene på, det er godt å dele, og om noen ikke liker denne bloggen og er motstandere av det jeg driver med, driter jeg faktisk i 🙂 dette er min terapi, det funker for meg og det er faktisk det eneste som betyr noe for meg.
I dag tidlig satt jeg her og skrev ett langt innlegg om hvor mye jeg gledet meg til Søndag da jeg skulle møte barna mine og bowle sammen med dem, og jeg var i en ekstase, men da jeg nesten hadde skrevet ferdig innlegget fikk jeg meldingen som forandret hele dagen min. Jeg får ikke møte dem på Søndag alikevel, og mammahjertet mitt blør. Jeg må vente en hel måned til før jeg får møtt dem, og corona har jo satt alt på vent, så det er alvorlig lenge siden sist. Jeg har hele dagen prøvd å være i godt humør utad, men inni meg er jeg knust og lei av alt. En slik ting ville fått meg til å sprukket før, men jeg gir meg ikke på tap.
Hele dagen har jeg prøvd å belønne meg selv med ting som er litt ekstra, og jeg har egentlig brukt hele dagen til å kjøre bil, for det roer meg ned og gir meg den styrken jeg trenger. Jeg har vært på Eid med mamma pappa og tanten min, og jeg har vært på bowling med en av våres beste venner og min kjære <3 vi har spist god mat ute, og skal nå på quiz! Jeg er egentlig bare klar for å sminke meg, kle meg fint og prøve å ha det morro resten av kvelden. Det er tungt, virkelig tungt når det kommer til barna, og det er ingenting som kan prege meg som dem, men jeg kan ikke la ting gå altfor hardt innover meg, jeg har så mange ting ellers å se frem til, og må huske på grunnen til at jeg gjør dette her. Ett besøk her og der har ingenting å si for helheten.
Jeg smiler kansje, og virker i godt humør, men hjertet mitt er knust akkurat nå, men jeg skal prøve så godt jeg kan, som jeg alltid gjør nå. Det er så mange positive ting som skjer i livet mitt, jeg har så mange ting som styrker meg, og jeg skal ikke la slike ting knekke meg. Selvom det er tungt akkurat nå… jeg gleder meg ikke til natten for å si det slik.
Jeg velger i dag og dele ett innlegg jeg skrev i starten av min bloggkarriere! Det er like aktuelt i dag som den gangen.
Jeg sitter å snakker med min homofile bestevenn som har slått seg ned i vakre Oslo, og funnet lykken med verdens beste mann <3 gleden er stor for at han har slått seg til ro med den rette. Vi kom innpå en historie jeg vil fortelle om til dere, for å opplyse om dårlige holdninger og ting som ikke er akseptabelt i dagens samfunn! Det provoserer meg langt inni hjerterota, og det er IKKE greit! Dette skjedde i oktober i 2018, så det er ikke lenge siden, og laaaangt over grensen! Min bestevenn med verdens største hjerte, han er naiv men ikke dum! Han strekker seg laaangt for att andre skal ha det bra, og sprer så mye positivitet og glede rundt til oss som står han nær. Han fortjente ikke dette, og jeg vil fortelle hans historie. Han var ute å kosa seg glugg med masse venner, på sesar bar i Oslo, og natten ble lang, og Kasper valgte å si hade til vennene sine som skulle hjem, og følte seg trygg nok i Oslo til å kunne få lov til å ta taxi hjem uten å måtte oppleve vold og trakassering på grunn av legning. Dette stemte IKKE i dette tilfellet! 8 somaliere, en med kniv og 7 andre som sparket kroppen og hodet til min kjære bestevenn. Dette pågikk lenge, og Kasper prøvde 3 ganger å rømme, uten hell. Heldigvis kom noen til i den tomme gaten, og han slapp unna forslått men i live. Da jeg fikk beskjeden, kokte jeg virkelig. I DAGENS SAMFUNN ER DETTE IKKE GREIT! Vi lar dere komme til dette samfunnet, vi inkluderer dere, og nå skal jeg IKKE gjøre dette til en sak mot innvandring. Men i akkurat denne saken gjelder det en liten gruppe på 8 mennesker som gjor en STOR tabbe denne natten. Dere ødela min bestevenn, ikke for alltid, fordi han er sterk og har mange rundt seg. Men dere preget han, tok ifra han tryggheten og han har måttet slitt seg tilbake til livet. Bare fordi dere overvåket han denne kvelden, passet på han før dere banket han, gul og blå. BARE FORDI HAN ER HOMOFIL? Bestevennen min er gift, med leilighet, hund, sosialt nettverk og er ett fantastisk menneske. Han er homofil, han er født homofil. Å være sammen med en jente er som for deg å være sammen med en mann! Han har ikke valgt å bli glad i det samme kjønn, det ligger i han, latent og i sjelen. Han har ikke den genen som gjør at han får en brusende følelse av en naken kvinne, som du! Han får det av menn, og det er IKKE ett valg. Han skal slippe å være engstelig for å gå på åpen gate, selv ikke kl4 på natten. Han skal ikke bli slått, og oppleve trusler på grunn av legningen sin. NÅ ER DET NOK!
Da jeg mistet barna mine var jeg igjennom en grusom rettsak som virkelig tok på ! Jeg følte advokaten min jobbet bare imot meg og frontet ikke saken min i det hele tatt. Det var rett at jeg mistet barna men masse som kom frem i denne saken er reinspikka løgn og bedrag, og en episode har jeg aldri klart å legge ifra meg. En høyt respektert person med status stod i retten og sa : Det er vanskelig å snakke om noe som aldri har skjedd Og hun refererte til en voldtektsepisode jeg var involvert i for mange år siden. Jeg fatter ikke hvordan en kvinne kan stå i retten og si noe slikt, om noe hun ikke vet noe som helst om. Jeg ble voldtatt den kvelden, strømpebuksen min var totalt revet opp, og de ansatte på hotellet såg meg springe ut lobbyen. Jeg vet hva som skjedde den gangen men saken ble henlagt på grunn av bevises stilling. Noen puttet noe i drinken min på bowlingen, jeg fikk lovnader om eit heidundrande nach på hotellet, med masse folk. Og jeg ble voldtatt i den sengen kjære. Jeg våknet av noen oppå meg, jeg våknet til at den andre spurte om han også kunne få lov. Han spurte ikke meg, han spurte han som låg oppå meg. Jeg fikk tak i tingene mine som låg på gulvet ved siden av enkeltsengen, og sprang ut. Jeg var så klar i hodet at jeg klarte å få med meg romnummeret som jeg senere fortalte politiet. Han som leigde rommet nektet for å ha vært der i det store og det hele, det er dumt det når rommet er registrert på han 🙂 Tiden etter turde jeg meg ikke ut, jeg stod i dusjen i mange timer og måtte føle på den skammen dette medfører. Jeg følte meg ikke trodd, ikke verdt å bli trodd. Men en kompis av meg reddet meg denne gangen. Jeg sa to ord til han i telefonen, og han kom og lå ved siden av meg hele natten og holdt rundt meg. Vet du hvorfor han trodde på meg kjære du? Fordi den samme personen har voldtatt moren hans! ! Jeg fatter ikke hvordan ett annet menneske kan sitte å tvile på denne historien, iallefall ikke en kvinne. Jeg ble voldtatt denne kvelden kjære deg, sannheten kan ingen ta fra meg.
Dette er en av de tingene jeg må få ut, reflektere over og bli ferdig med. Jeg bærer ikke nag, men det er en av disse tingene som fortsatt sitter i sjelen og som er vanskelig. Selvom jeg var rusmisbruker er det mange ting jeg ikke har fortjent å oppleve og som har vært urett. Ingen skal bli møtt med en slik tvil når noe slikt har skjedd.
Nå har jeg satt meg godt til rette i sofaen i kjent positur og vi har besøk av en av våres beste venner! Dagen har vært hektisk, og det er godt å koble av med dårlige serier på tv, slike den typen der du slipper å tenke, og du husker ikke hva du har sett selvom du har sett 1o episoder på rappen. Det er deilig at stua er tilbake til normalen etter oppussingen og jeg nyter av å ha seng og sove i om natten. Alt har vært litt kaos her i heimen når vinduene har blitt byttet, men nå føler jeg at vi er på vei tilbake til normalen, etter masse vasking og rydding!
Jeg har leigd container nr2 og hadde ett ønske om å tømme loftet og kjelleren for boss, og med min rygg såg det lenge mørkt ut, men vi leigde inn kompisen våres, og det ble gjort iløpet av en times tid! Dere fatter ikke hvor deilig dette føles! Vi har fylt en hel container med bare ting som har opptatt plass, og nå er loftet så oversiktelig at jeg vet akkurat hva som er der, og hvor det er plassert. Dette er noe jeg har planlagt i lang tid, og nå er planene endelig satt ut i liv! Enda en byrde er borte fra skuldrene og det føles så godt. Jeg føler jeg er flink til å sette meg mål, og gjennomføre dem, men det tar litt ekstra tid siden ryggen ikke er bra og jeg må ta hensyn til den. Jeg føler meg rett og slett helt evneveik når det kommer til det fysiske, og hadde jeg vært frisk så hadde jeg ryddet hele huset iløpet av en dag helt selv, men nå må jeg har hjelp til de minste ting og jeg har holdt på å begynne å gråte flere ganger i dag da jeg har dunket ryggen i taket på mørkeloftet.
I morgen skal jeg fokusere på å vaske skikkelig ned her, og jeg slipper å tenke på alle disse tingene som måtte gjøres, og alt som måtte kastes, nå flytter jeg fokuset til min egen leilighet og få tingene på plass og i orden! Med andre ord har jeg litt av hvert å henge fingrene i, og jeg husker ikke sist gang jeg faktisk kjedet meg… nå føles det som å kjede seg bare er en luksus. Det er så deilig med alt som er gjort, og jeg får ryddet i hodet også etterhvert som ting blir ordnet og fikset… når jeg har kaos rundt meg så smitter det over, og det indre kaoset blir større. Det føles godt å være i stand til å gjøre disse tingene jeg bare kunne drømt om før, og jeg er så sinnsykt stolt! Livet leker akkurat nå <3
Det er noen ting som er vanskeligere å skrive om en andre ting, og jeg i denne åpenheten og ærligheten merker hvor ekkelt det føles for meg å snakke om økonomi, og for å ikke snakke om sex. Dem stiller på lik linje disse to tingene og det er noe man ikke snakker om på en måte. Jeg kjenner bare skammen spre seg bare jeg tenker på å skrive om disse emnene og det er egentlig ganske så rart siden jeg er så åpen om så mange ting i livet som burde være mye flauere. Jeg hadde en tendens til å pisse meg ut når jeg sov om jeg sovnet på stigende rus feks, og det har jeg tatt opp i bloggen flere ganger, men når det kommer min økonomiske situasjon eller sexlivet mitt så er det så mange sperrer oppe, og jeg krymper sammen med en følelse av skam.
Jeg har vært innom noen bloggere som faktisk blogger om sex og det føles litt befriende å lese innleggene deres, men på samme måte så er det litt flaut, og man føler man leser noe man ikke har lov til, selvom jeg selv driter meg ut på offentlig blogg daglig og forteller åpent om alle aspekter i dette mislykka livet jeg har hatt. Det burde være mer skam i det, en å snakke om at man har hatt veldig lite penger igjennom hele
Det er liksom noe man ikke gjør, man spør ikke om andres økonomiske styring, noe som egentlig er dumt siden man kunne lært mye av den åpenheten, dere lærer på en måte ikke noe av å lese om alle gangene jeg har driti meg ut, eller at jeg har blitt voldtatt ett par ganger. Jeg er skikkelig dårlig på å snakke om sex og penger tydeligvis, men jeg er ikke typen til å blogge åpent om hvilken stilling vi bruker og om jeg har eller ikke har sexleketøy. Dagens lærdom: jeg også av alle mennesker har faktisk sperrer! Det hadde en ikke trodd 🙂
Å ta innover seg denne ukas prestasjoner og forandringer er vanskelig for meg, og jeg er glad jeg har en psykolog å henvende meg til når jeg trenger å sortere litt og få ett klarere blikk fremover, for jeg er redd det kommer til å stoppe opp for meg. Jeg frykter jeg kommer til ett punkt der alt er ordnet rundt meg og jeg ikke føler fremgang lenger, og jeg frykter denne stillstanden andre har advart meg for. Det sies at man kommer til dette punktet, fordi i begynnelsen er det så mange ting og ordne rundt en, så mange ting man må oppnå og så mange ting å strekke seg etter, og etterhvert som alle disse tingene faller på plass så føler man en nedtur.
Livet faller seg enkelt og greit for meg akkurat nå, så det er nesten for lett for meg, og jeg frykter hele tiden at alt skal gå til helvetet og alt bare raser rundt meg, som det alltid har gjort. Selvsabotasje har vært en stor del av historien min, jeg ødelegger alltid for meg selv når jeg er nær målet, men denne gangen skal jeg lære å lykkes med det jeg har jobbet for. Det er vanskelig å forklare det på annen måte, en at jeg ikke er vant med å lykkes, og det å mislykkes har blitt det jeg har vært best på. I perioder der jeg føler jeg har ett perfekt liv går jeg alltid med en tanke om at det kommer til å smelle, jeg bare føler det på meg at det er for godt til å være sant, og jeg gleder meg ikke riktig over tingene. Hele tiden går jeg med en frykt for å miste min kjære, at han finner seg en ny og bedre, det er jo mønsteret mitt, og har ingenting med han å gjøre. Det er vanskelig å forholde seg til at jeg har funnet ett menneske som faktisk elsker meg, og ønsker meg alt godt, og det faller meg ikke naturlig å ta imot dette med åpne armer uten å bli mistenksom. Vi har bestemt oss for å gifte oss om 2år, og jeg har hele livet sagt at jeg aldri skal gifte meg, og har sagt nei ett par ganger faktisk. Jeg har aldri funnet ett menneske jeg har hatt respekten nok for til å ikke behandle han som dritt, og jeg har mange giftige forhold bak meg med både grov vold og psykisk mishandling, jeg har alltid falt for disse bad boyene, men nå nyter jeg av å ha en snill mann med riktige verdier. Jeg klarer ikke å fatte at jeg har vært så heldig, og får sommerfugler i magen når jeg tenker på han fortsatt etter ett år sammen. Forholdet våres er trygt og godt, for en gang skyld klarer jeg å slappe av med ett menneske, og jeg stoler faktisk på han også! Jeg som aldri har stolt på noen i hele mitt liv. Det kjennes i hjertet at jeg ønsker å leve med dette mennesket for resten av livet mitt og jeg har ingen tvil i hjertet og sjelen min. For første gang har jeg ett forhold som er bygd opp på disse viktige grunnpilarene, og ærlighet og åpenhet og troskap er på en måte det hele forholdet er basert på. Jeg har så mye respekt og kjærlighet for mannen min og jeg er klar for dette normale livet sammen med han! Vi er bestevenner og partnere in crime, og vi har det så ufattelig morro sammen! Jeg gleder meg til fortsettelsen, for det vi har oppnådd sammen kunne jeg aldri forestilt meg den gangen da jeg sa at jeg fullstendig hadde gitt opp kjærligheten, og aldri i verden skulle inni ett forhold igjen.
Når man er vant med å bli sviktet konstant og løyet til, er det rart å være i ett forhold der jeg vet partneren min er tro mot meg, og at jeg alltid har noen i ryggen om problemer skulle dukke opp. Det er på en annen side vanskeligere med denne rusfriheten når man er to om den, men vi har kommet til ett punkt der vi ikke er avhengig av hverandre, og min rusfrihet har ingenting med han å gjøre, og motsatt.
Livet våres har falt på plass på mange måter, vi er stabile og vi jobber for ett felles mål der fremme. Vi ønsker å oppleve, og vi ønsker å føle oss levende, og vi er langt ifra klar for noe barn nå! Just saying, da vi får kommentarer daglig om at det bare er ett barn som mangler her. Jeg tenker at vi skal nyte dette sammen, alt vi har klart å prestere FORDI vi er rusfri, og disse godene dette fører med seg. Jeg har aldri fått muligheten til å leve ett normalt liv, og nå skal jeg bare bruke tiden til å ta innover meg hvor godt dette er for sjelen min. Jeg skal jobbe meg igjennom alle disse problemene jeg har hatt før, og aldri mer la fortiden ødelegge for meg. Jeg skal aldri la historien gjenta seg, og jeg skal leve videre og være den beste utgaven av meg selv hver eneste dag, og føre budskapet mitt videre. Jeg ønsker å jobbe med dette, fordi det brenner i sjelen min når jeg snakker om det, og jeg ønsker å gjøre hverdagen til mine gamle venner enklere å leve. Jeg har en stemme, en viktig en som jeg kan bruke til andres fordel, og når jeg oppdager urettferdighet er jeg ikke redd for å bruke denne stemmen. Jeg kommer aldri til å bruke denne makten på en dårlig måte, men jeg kommer til å fremme det jeg står for og det som er viktig for meg, alltid.
Jeg føler at dem som klarer å endre livet sitt som jeg har gjort, og som har kommet seg ut av dette rushelvetet plikter å føre budskapet sitt videre, og det ønsker jeg å gjøre uten å være masete eller stygg med noen andre. Jeg kommer aldri til å bruke denne bloggen til å henge ut noen, men til å rette fokus på ting som kan bli bedre i samfunnet våres, og gjøre det lettere for alle å leve ett godt liv. Når jeg tenker på denne nye tjangsen jeg har fått i livet så er jeg nesten på gråten, det føles så godt å føle seg som ett helt menneske igjen, jeg har mistet meg selv på veien i rusen og jeg har mistet disse gode egenskapene jeg nå kan bruke for å redde andres liv. Jeg har mye anger i meg, men jeg kan ikke lenger fokusere på de tingene jeg ikke kan forandre. Jeg er en mor først og fremst, men rusen har tatt bort disse morsfølelsene mine, og nå er de tilbake for fullt, og jeg skal gjøre alt i min makt for å vise barna mine at jeg kan bedre, og at rusen bare var ett symtom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv. Jeg skal vise foreldrene mine at dem kan bli gamle og søke hjelp og støtte hos meg, isteden for å gå og uroe seg over meg eller føle skam over det jeg har gjort. Jeg ønsker å være en god venn for de jeg er glad i, og jeg ønsker å vise at jeg ikke er denne dårlige personen jeg viser når jeg ruser meg, jeg har masse tillit å bygge opp igjen, men jeg har god tid. Jeg har så masse kjærlighet i hjertet mitt, plutselig som har kommet etter jeg kuttet rusen, fordi når man ruser seg bryr man seg bare om seg selv, men nå ønsker jeg å klemme mine nærmeste og si at jeg er glad i dem ved hver eneste mulighet jeg har. Jeg er ikke lenger den rusmisbrukeren som behandler folk rundt meg som boss, jeg er ikke lenger den rappkjefta stygge alkoholikeren, jeg har faktisk funnet tilbake til den personen jeg egentlig er, og bit for bit lapper jeg meg sammen for å være en talsperson for alle de vennene mine som er tilbake i rusen.
Jeg ønsker å bruke meg selv som ett bilde på rusmisbrukere, jeg er ei jente på 32år som aldri hadde en tjangse i livet, men jeg snudde det hele og fikk respekten og kjærligheten og ikke minst støtten til å klare dette. Klarer jeg det, klarer ALLE det!
En del av min terapi er å gå igjennom alle gamle minner, stå i følelsene som kommer og bearbeide dem. Hvert enkelt av de 6000 bildene jeg har gir meg ulike følelser både negativt og positivt, men dette er noe jeg må igjennom. Denne gangen mener jeg at jeg ønsker å leve resten av livet mitt som rusfri, og da må jeg eliminere alle disse farene som lusker rundt, og disse følelsene av ubehag som før ville ført til rus, fører nå til at jeg blir mer og mer kjent med meg selv og historien min. Nå forstår jeg mer hvorfor det har blitt som det har blitt, og det blir enklere for meg å tenke på fortiden uten å bli fysisk dårlig. En del av denne prosessen er å legge fortiden bak seg og se fremover, men også å aldri glemme den du var for å aldri gjenta historien. Det er en vanskelig prosess og det har blitt mange tusen tårer, men etterhvert er det enklere å leve dette livet uten å føle på dette selvhatet som har regjert livet mitt i hele 12år. Tusen takk for at dere besøker bloggen min, og ønsker å ta en del i historien min, jeg er helt overveldet av responsen jeg har fått. Masse kjærlighet til dere <3
Jeg sitter her og smiler og er akkurat våknet, ellers våkner jeg og er tung i både kropp og sinn men akkurat i dag gleder jeg meg til å ta fatt på dagen. Denne uka har vært fylt med inntrykk som er vanskelige å ta innover seg, og jeg tar meg selv i å tenke at jeg fortsatt må øve på teorien på lappen, selvom jeg klarte den på Tirsdag! Det er fortsatt også slik at jeg våkner og ser vinduene mine og ikke helt oppfatter at dem er flunkende nye! For meg er slike ting veldig store, jeg har aldri hatt muligheten til å gjøre slik før, og jeg ble minnet på hvor ille økonomi har vært for oss hele livet da mamma sa at vi en gang hadde så lite penger at vi hadde bare bærene i hagen å spise på.
Inntrykkene er vanskelige å ta innover seg, og jeg gleder meg slik til å gå til psykologen min i dag, og tenker det er litt komisk. Før har jeg skydd alt av systemet og har nektet å ta imot hjelp, jeg ble defensiv med en gang noen kommenterte at rusen var ett problem og piggene mine stod ut med en gang noen kom innpå noe som var meg nært. Jeg har alltid vært lukket og nektet å nærme meg mine egne problemer og har dekket over med at alt alltid har gått strålende bra! Man må gå på en smell da tenker jeg. Jeg har valgt å være åpen og ærlig, og jeg har valgt å ta imot hjelpen jeg kan få, og innser at jeg ikke klarer alt alltid aleine! I dag må jeg prøve å bruke tiden jeg har til å ta innover meg hva som har skjedd rundt meg den siste tiden. Jeg har jo begynt å klare å åpne meg ang barna mine, noe som er det største steget jeg har tatt, og jeg trenger noen som sorterer dette for meg og hjelper meg å rydde litt i tanker og følelser som kommer opp nå når jeg faktisk skal få møte dem igjen <3 jeg er så heldig som har noen som ønsker å lytte til meg.
Jeg håper å få mye utav timen så jeg er klar for å gjøre en innsats her hjemme i dag også. Containeren står utenfor, og oppgavene er mange her i heimen! Jeg skal vaske videre, kaste masse og gjøre meg klar for å begynne jobben på vinduene innvendig! Glassmester Kvamme har gjort en strålende og effektiv jobb og vi alle sammen er veldig fornøgde. Vindu er noe man ikke kan gjøre selv, og jeg er så glad for at dette ikke kostet skjorta.. dem står for kvalitet til en penge som folk klarer å betale, og det passer min lommebok bra 😉
Jeg har hele mitt liv bare tatt imot dritt ifra alle hold og jeg har aldri tatt igjen, eller sagt ifra når andre har gått over mine grenser, og det har skadet meg selv og gjort at andre ikke har respektert meg siden dem har fått lov å behandle meg akkurat som dem har ønsket. Det er jeg FERDIG MED nå, og om du tråkker over min grense så sier jeg ifra! Jeg tar konflikten der og da og lar ingenting gå utover tid. Jeg har drevet med selvskading, alvorlig selvskading fordi jeg har hatt det vondt inni meg, og aldri sagt ifra om noe som helst. Om noen har spurt meg om hvordan jeg egentlig har hatt det, har jeg smilt falskt og sagt at alt er fint ALLTID! Det er ikke rart at det har gått så galt for meg når jeg tenker tilbake på hvordan jeg hadde det med meg selv før.
Jeg tenker at det er en menneskerett og si ifra når noen går over egne grenser, og jeg tenker at om man ikke respekterer at jeg er slik, så er vi heller ikke venner. Jeg er lei av å bli tråkka på og jeg orker ikke å gå og holde tingene inne. Jeg er også lei av å gå og være sur på andre uten å si noe, for det går bare utover meg selv in the end!
Vi har vært på møte i kveld og jeg fikk masse utav det! Etter møtet gikk vi på pub av alle ting og spilte biljard! Vi er en god gjeng, og det er godt å ha noen å søke til når ting er vanskelige, eller noe positivt skjer i livet mitt, og jeg er så glad for at jeg startet denne gruppa. Jeg tenker at alle trenger en slik gruppe på en eller annen måte, og jeg tenker også at man ikke blir for edru for en slik gruppe 🙂 jeg kommer iallefall til å behøve den livet ut.
Jeg er så sliten men så lykkelig, det er en rar kombinasjon og jeg ser frem til noen dager uten stress og jag over meg. Jeg har rett og slett tatt meg vann over hodet, og må roe meg kraftig ned. Jeg er ikke vant med dette, og hodet vil liksom ikke følge med helt. Vi har container utenfor venter og masse ting i huset og få ut, men ryggen begrenser meg og jeg ser meg nødt til å spørre folk om hjelp. Jeg gleder meg til huset er slik det skal være, uten alle disse tingene som skal kastes, og til vi får fikset all listingen og foringen på vinduene! Jeg er megafornøgd med disse vinduene våres som kan åpnes på to måter, og gleder meg til å se resultatene på strømregningene våres! De har vært sinnsyke, så jeg håper dette hjelper.
I morgen skal jeg til psykolog og jeg gleder meg .. haha.. etterpå skal jeg fokusere på denne bosskastingen vi driver med. Det er greit å ha noe å holde på med når min kjære er på jobb! Jeg føler dette livet bare er overveldende, og jeg venter liksom på at noe skal gå til helvetet 🙂 jeg er jo vant med det liksom, så mentalt så er jeg ikke forberedt på at tingene ordner seg slik dem har gjort den siste uka. Det er ikke det at jeg tenker negativt, men i bakhode er jeg klar for kriseberedskap bare noe skurrer.
Søndag skal jeg møte barna mine, og det kribler i magen når jeg tenker på det <3 jeg er så heldig! Jeg føler en slik stolthet når jeg kan KJØRE for å møte dem, i EGEN bil! Jeg har kommet langt, og dem er grunnen til at jeg aldri gir meg!
Da er datoen bestemt og hvor vi skal møtes, og jeg er på en rosa sky atter igjen! Ting har bare ordnet seg for meg de siste dagene, dem har falt på plass og ting har ordnet seg plutselig, jeg har måttet jobbe hardt for det jeg har oppnådd og det er slik jeg ønsker det skal være! Og nå skal jeg altså møte barna mine i helgen <3 jeg har måttet holde det litt på avstand for å klare å fokusere på teorien men nå kan jeg bare slippe iveren løst! Nå under corona har vi måttet avlyse mange samvær, og ting har ikke vært som dem bruker, jeg gleder meg til å få ett skikkelig samvær med disse to barna mine som betyr ALT i verden! Jeg kjenner jeg savner dem på en helt annen måte en før på grunn av at alt har blitt avlyst, men også fordi jeg ikke lenger ruser bort livet mitt. Jeg føler jeg har noe å tilby dem og føler meg ikke lenger så mislykka. Jeg er en annen type mor nå, jeg klarer meg selv og har derfor mer å gi dem. Det er vanskelig å være 32år gammel og ikke ha barn i huset, når alle vet at jeg er mor til to. Fortiden kan jeg overhode ikke gjøre annet med en å bearbeide og bli ferdig med, men den vil alltid prege livet mitt videre. En dag ønsker jeg at det ikke skal være vanskelig å snakke om dem, fordi det er jo det eneste jeg egentlig har lyst å gjøre! Skryte av barna mine.
Det er Onsdag og det er tid for gruppe igjen, og de siste gangene føler jeg at jeg har hatt ekstra å snakke om, og mer viktige ting å snakke om enn når alt ellers går på skinner, nå føler jeg meg klar for å åpne meg også om disse tingene som gjør så vondt å snakke om. Jeg gleder meg også til å gå til psykologen i morgen, fordi jeg føler selv jeg har gjort noen fremskritt som jeg aldri trodde ville komme, og jeg tør nå å gå innpå disse tingene jeg aldri har åpnet meg om før. Jeg tenker at alle mennesker trenger å ha noen dem kan snakke helt åpent til, om det er venner eller noen fra systemet. Man trenger å få litt orden på tankene sine, og å ha noen som kan se løsninger du selv ikke klarer å se. Når man står oppi problemer har jeg merket hvor deilig det er å ha en part som er upartisk og som står utenfor problemet, det er lettere for dem å se disse små enkle løsningene, når jeg selv bare ser ett stort problem som er umulig foran meg.
Denne uka har ikke fått sunket inn på meg, og jeg har sovet flere timer etter jeg stod opp på sofaen. Det har skjedd så mange forandringer både i huset og ellers, så det tar tid før jeg klarer å innse at både teorien er bestått, og jeg er fullstendig gjeldfri foruten om lånet mitt. Det er vanskelig å ta innover seg at slike store byrder har lettet fra skuldrene mine, og jeg aldri mer trenger å tenke på dem. I dag hentet dem en full container med vinduene i og masse rask, og dem kommer tilbake med en helt tom en! Nå skal vi jammen bli kvitt alle disse tingene som bare står i veien, og som gir meg indre uro! Jeg merker hvor lettere til sinns jeg blir når det er ryddig og organisert rundt meg, og det blir en glede å tømme både kjelleren og loftet for boss! Dette her er mitt år! Det er jeg sikker på!
