Jeg har gått igjennom noen senarioer i hodet før, og kom frem til at eneste grunn til sprekk ville være om noe skjedde med foreldrene mine og barna eller om Sebastian gikk ifra meg, det er disse eneste tingene som kan føre meg helt utpå kanten og jeg ser ingen annen grunn til og gå til det drastiske steget og faktisk gjøre det.
Idet dette helvetet startet så la jeg grunnmuren, jeg bestemte meg for og holde ut og være sterk til dette er over. Jeg har ikke tid til og sprekke akkurat nå, jeg må organisere alt rundt mamma og jeg må gjøre disse pliktene jeg til ellers også har og holde tunga rett i munnen. En sprekk nå har jeg rett og slett ikke tid til.
For det andre så liker jeg ikke det mennesket jeg la bak meg for 457 dager siden, det er ingenting ved den jenta der jeg syns er noe bra. Jeg ønsker ikke å være en robot som ikke føler noe, og jeg vil mye heller ha det vondt akkurat nå enn og ikke føle noenting. Jeg prøver og ta dere med inni tankegangen min, jeg prøver og fore hjernen min med slike tanker hele tiden og være bevisst på hva tankene mine gjør med meg. Jeg blir hva jeg tenker.
Når alt dette er over skal jeg la meg selv få lov og reagere og jeg mistenker at reaksjonen blir kraftig etter dette presset over så lang tid, først da skal jeg få lov og føle på alt dette kaoset, men jeg har rett og slett ikke tid til en tur i kjelleren helt ennå.
Denne uka har jeg gått på to møter, og jeg har ikke følt meg aleine en eneste gang. Jeg vet at alle rundt meg er en telefonsamtale unna og jeg har alt jeg trenger. Jeg er priviligert for hadde dette skjedd for 457 dager siden hadde jeg faktisk ikke hatt noen og vende meg til når jeg behøvde det, jeg har samlet så mange mennesker i livet mitt som jeg stoler på og som jeg vet jeg har i ryggen nå, jeg er bortskjemt på mennesker og det føles vanvittig godt.
Jeg har kommet til ett punkt der jeg har fylt livet mitt med ting jeg mister om jeg sprekker, jeg har kommet dit at jeg faktisk har ett valg. Jeg vet at om jeg drikker en boks øl kan jeg bare si adjø til alt jeg har skapt meg, og det steget tar jeg ikke frivillig. En dag av gangen blir ett helt liv.
Savnet etter mammaen min er intenst og hardt, men blodtrykket hennes har gått ned og hun får den beste behandlingen nå, det er ingenting vi kan gjøre foruten og gi henne det hun trenger av klær og god mat, vi må bare vente på sidelinjen og håpe på det beste. Tusen tusen takk for all støtte, jeg skulle hilse ifra mammaen min som er med godt mot!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
