Man kan pirke mye i meg og gjøre de meste med meg uten at det gjør meg særlig mye, men når det kommer til barna så blir jeg fullstendig satt ut. Jeg prøver og sette dem først og legge bort egne såre følelser men jeg har nok hatt min verste dag til nå i denne rusfriheten. Jeg har heller ingen krefter til og pakke det inn og late som alt er greit, jeg er det du ser….
Mange vil tro at jeg bare har gitt opp, men jeg har elsket barna mine siden den dagen jeg kjente de første sparkene og ingen i denne verden kan elske dem som meg, jeg har prøvd i snart 13år nå og gjort alt jeg har kunnet og jeg har ingenting mer og gi.
Jeg vet i hjertet mitt at jeg har gitt mitt alt, samvittigheten er ren og det føles godt. Barna mine har aldri hatt noen grunn til og betvile min kjærlighet og jeg håper dem vet det.
Dette hadde vel vært en ypperlig mulighet til en sprekk der alle hadde forstått hvorfor, det hadde ikke blitt furore om jeg sprakk akkurat nå men jeg er rusfri for min egen del. Det er helt klart for barna mine sin del også, for og gi dem noe og være stolte over men mest av alt bare for meg selv.
Etter denne dagen så tror jeg at jeg er tom for tårer men idet jeg tenker tanken så kommer det noen skvetter til, jeg står ovenfor den største testen en mor kan oppleve og jeg akter og stå for den jeg er og dele. Jeg har flere ganger tenkt i dag at om dette hadde skjedd for noen måneder siden hadde jeg aldri våget dele dette, denne dagen med dere men jeg er ferdig med og ynskylde meg selv, forklare meg og legge meg flat.
Jeg er den du ser og om det ikke er bra nok, så kan jeg ikke være noe annet.
525 rusfrie dager og jeg satser på og ta fatt på nummer 526 i morgen.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Kjære deg, der er neppe noe mer smertefullt enn opplevelsen av å bli avvist av egne barn, smått eller stort. Det knuser hjertet, som du sier. Helt grusomt. Husk da at barn er nettopp barn, i oppvekst, og hvor følelsesregister får stå seg noen erfaringer og prøver. Det svinger, noen ganger, av ulike årsaker. Da er det viktig at man står støtt i stormen, som mamma og forelder. Din kjærlighet til de er bunnsolid og sterk. Hvor vakkert og verdifullt er ikke det? Derfor skal du igjen rette ryggen din med mammahjertet ditt fylt av varme og kjærlighet og vise de at du er der for de uansett. Ikke sant? Det er ultimat trygghet for de å se at deres mamma er trygg i sine følelser når de små vingler litt. Dette går bra, Monica❤️Det går helt fint🥰
Tusen takk kjære Lina <3