Tabu
Ordet som jeg egentlig misliker sterkt. For når man snakker om tabu så snakker man om mangelen på åpenhet og den er viktig for meg. Når jeg møter nye mennesker så er det nesten som dem vegrer seg for og spørre meg om reisen jeg har hatt, det er nesten som dem føler seg frem og sier at jeg ikke trenger og svare om jeg ikke vil. Jeg svarer alltid at jeg er en åpen bok som svarer på absolutt alt, rett ifra hjertet og helt ærlig.
❤️
Jeg forstår også at alle ikke kunne vært som meg, det ville blitt veldig travelt og jeg tror neppe at verden hadde kunnet gått rundt men jeg kommer ifra ett lite sted på Vestlandet og har i alle disse årene opplevd ryktene og baksnakkingen, jeg har aldri vært en del av samfunnet på en måte og har følt meg som det sorte får.
💔
Det har aldri vært naturlig for meg og stikke meg frem og søke oppmerksomhet, jeg har alltid unngått det for alt det har vært verdt men da jeg valgte å være ærlig skjedde det noe med alle disse tingene som før har forsterket denne skamfølelsen, jeg klarte og legge ifra meg skamma og stå for det, stå for den jeg var og den jeg har blitt. Ingenting er tabu for meg.
❤️
Jeg har delt det meste ifra det jeg har gjort galt i livet, hva det har gjort med meg og hva jeg ønsker og lære av disse tingene. Dette er jo tross alt en blogg om livet i rusen og veien ut.
❤️
Jeg kommer til og fortsette og snakke om disse tingene som er vanskelige, jeg går aldri tilbake til kroken min og skammer meg, jeg har mye og gi og det akter jeg og vise ❤️
De to siste dagene har jeg tatt opp selvmord og spiseforstyrrelser.
I dag tenker jeg og ta opp ett tema jeg har mye erfaring med men som også for meg har vært vanskelig og snakke om, det er skamfullt og si at man har skadet seg selv fordi man har hatt det vondt inni seg, og jeg har brukt mange år på og gjemme disse arrene mine som jeg har på hele kroppen.
❤️
Det sitter langt inne og man føler seg som ett svakt menneske når man sier høyt at man har drevet med selvskading, men det er heller tvert imot. Man har vært sterk for lenge når man får ut psykiske smerter ved og kjenne på fysiske smerter.
💔
For meg har løsningen blitt tatoveringer for og dekke arrene og for og slutte og skade meg på disse stedene.
Jeg bærer arrene mine med stolthet den dag i dag og ser på dem og minnes kampen jeg har kjempet, jeg tenker at jeg er en kjempe hver gang jeg ser dem og minner meg selv på at jeg aldri skal tilbake til mørket og frustrasjonen.
❤️
Min selvskading startet allerede da jeg var liten, da jeg gikk ut uten t-shorte og lot myggen bite meg overalt, allerede før 10-årsalder var jeg godt igang med og bruke selvskading for og lette på trykket jeg følte inni meg. Det er viktig at vi også snakker om dette temaet, det er viktig at man ser tegnene og at man ikke ser på selvskading som søken på oppmerksomhet for selvskading handler overhode ikke om oppmerksomhet men om psykisk smerte og at mennesket har vært for sterk for lenge.
💔
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share