God morgen alle sammen!
Jeg svever fortsatt i en lykkeboble og det har ennå ikke gått helt opp for meg hvor forandret fremtiden vil bli! å få jobb føltes som en brikke som falt på plass og mange bekymringer ble borte, nå slipper jeg og føle at jeg ikke gjør noe, jeg trenger struktur og rutiner og dette var det eneste som manglet i livet.
Ett spørsmål jeg ofte får er om jeg ser for meg at jeg en gang vil få ett normalt forhold til rus, om jeg noengang kommer til og kunne drikke på en normal måte.
Jeg har brukt 18år på og lære meg og ruse meg kontrollert, jeg har lagt hele sjelen min i og ruse meg kontrollert og beherske det som andre mennesker men jeg har en sykdom, en allergi som gjør at jeg aldri igjen kan ruse meg uten og falle rett tilbake dit jeg var. Jeg ser på dette som en allergi som aldri vil bli borte, på lik linje som en med diabetes som aldri kan lære seg og spise sukker igjen. Jeg må tenke i disse baner for og gjøre det lettere for meg selv og godta dette.
Mange mennesker kan ta seg en fest og kose seg med ett glass vin en lørdagskveld, mange drikker i festlige lag uten at dette får konsekvenser foruten litt hodepine dagen etter, for meg blir det altoppslukende og tar over livet, jeg går og tenker på fredagskvelden igjennom hele uka, jeg har en sykdom som heter alkoholisme og selvom jeg ikke drikker på 10år så ligger det latent i kroppen min, en slurk kan bringe meg rett tilbake til dit jeg kom ifra. 
Jeg kommer aldri til og si at jeg aldri skal ruse meg igjen, jeg skal ikke ruse meg i dag. Jeg kan ikke leve med at jeg aldri mer skal kunne ta meg en øl men jeg kan fint leve med at jeg ikke skal drikke den øla i dag. Skjønner dere? man går ikke ombord på ett fly om man får beskjed om at man aldri får røyke en røyk igjen, man går ombord på det flyet om man vet at man får røyke alt man orker når man lander igjen.
Å si at jeg vil få ett normalt forhold til rus igjen er det samme som å si at en med en allergi plutselig kan starte og utsette seg for det man er allergisk mot og lære seg og tolerere det igjen. Jeg har prøvd i 18år og beherske rusen, lære meg og ruse meg kontrollert men jeg må bare innse at jeg har en sykdom som vil være der livet ut, jeg må velge om jeg skal fortsette og gjøre det samme igjen og igjen med det samme resultatet eller om jeg skal prøve noe helt nytt og satse på at det blir bedre. 
Jeg velger rusfriheten fordi jeg ikke har ett annet valg, jeg var tung rusmisbruker for under 2år siden, det fantes overhode INGEN håp for endring, jeg var slukt av rusen og det var det eneste jeg kunne se. Verden rundt betydde ingenting for meg så lenge jeg hadde noen seksere med øl i huset, rusen var mitt alt og jeg trodde oppriktig at dette ble min død. Planen min var ikke og bli så gammel, jeg skulle dø ung og det var greit for meg, jeg brydde meg ikke om jeg ville dø av rusen og det sier litt om hvor likegyldig man blir.
Jeg skal aldri bli likegyldig igjen, jeg bryr meg, jeg føler, jeg kjenner og jeg står i det. Ingen russug kan få meg til og innbille meg at livet jeg hadde var bedre enn det jeg har nå, ingen andre mennesker kan gjøre noe som fører til at jeg får lyst og ruse meg igjen fordi det ligger i sjela og hjertet mitt denne gangen. Jeg hadde ingen valg, det var livet eller døden og ingen velger vel og dø når man først får dette valget? 
Nei jeg kan aldri lære meg og drikke normalt igjen, jeg har en sykdom og har lært meg og bære den med stolthet, jeg akter ikke og skamme meg over fortiden lenger eller bære all skylden, jeg er her av en grunn! jeg skal fortelle hvordan det faktisk er og være uten håp, ingen vei tilbake og plutselig få en mulighet til og starte på nytt.
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Et av dine bedre innlegg, Monica.👍👍
❤️