Det er søndag morgen og jeg ligger langflat i senga, de to siste dagene har jeg jobbet 24 timer og når man også har dårlige netter blir det en dårlig kombinasjon, det frister så lite og bevege seg ut av sengen men jeg har vært og hentet PC og allerede klart og tatt en runde i leiligheten, bare for å teste beina og om kroppen fungerer.

Det har aldri før fristet så lite og forlate denne deilige senga med Hotel puta mi, det kjennes nesten ut som kroppen bare har sviktet og jeg fysisk ikke klarer og finne energien til og faktisk stå opp i dag. Noen dager er bare slik og heldigvis er det søndag så det er faktisk ikke viktig hva jeg velger og gjøre, senga eller stua? en aktiv dag eller en dag i senga? hvem bryr seg?

Uka har vært helt VILL! den villeste uka på lenge! aldri hadde jeg trodd at livet ville bli så variert med så mange problemstillinger og ta stilling til, før var de eneste problemstillingene om man hadde alkohol til dagen derpå, nå er det viktige og tunge spørsmål som henger over oss og jeg kjenner hvor lite utfordret jeg tidligere har vært, det er så mange ting jeg ikke kan dele som virkelig overtar tankene mine om dagen, ting som er helt vesentlige for og ha ett godt liv.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er ikke lenge til det store skal skje, min store trigger vil igjen være en del av tingene jeg ofte vil bli eksponert for, jeg har fått ferie ifra denne triggeren i noen år slik at jeg har fått bygd meg opp selv, men nå vet jeg faktisk ikke om jeg er sterk nok allikevel til og møte og konfrontere det jeg er redd for, det jeg har vært redd for i snart 3år nå.

Tiden har gått så fort og da jeg fant ut at denne triggeren skulle plasseres langt bort ifra meg så følte jeg meg trygg, jeg tenkte at jeg hadde så god tid til og lage meg ett liv selv slik at den dagen han ble sluppet ut ville jeg være klar og sterk som ett fjell, å bli konfrontert med han igjen ville ikke gjøre meg noe, jeg ville ha funnet meg selv og visst at han aldri igjen kan skade meg men akkurat nå så er jeg ikke så sikker på det.

Jeg innser at jeg igjen går inni en prosess der jeg må finne styrken min, igjen blir jeg konfrontert med spøkelsene ifra fortiden og det viktigste jeg kan gjøre er og dele tankene mine, bli bevisst hvem jeg er i dag og hvem jeg var den gangen han hadde kontrollen over meg og livet mitt, traumene vil alltid sitte i kroppen men jeg velger og tro at jeg har blitt sterk nok til og vite min verdi, til å vite at han aldri mer kan gjøre meg noe.

Nå slippes han snart ut i det fri, og jeg tviler på at jeg får fred. Jeg kjenner han best av alle, jeg vet hva som bor i han og jeg vet hva han er i stand til og gjøre men på samme tid har jeg også ett forsprang på snart 3år som rusfri, 3år som ett lykkelig og sterkt menneske som ikke er redd for og fortelle sannheten lenger. 

Lyst og følge oss videre?

Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share