Etter og ha vært overaktivert siden søndag måtte jeg gå inni meg selv for og forstå mine egne reaksjoner, jeg pleier ikke å reagere så voldsomt og ble egentlig mest forvirret selv, jeg mistet kontrollen og dette utløste noe inni meg som jeg overhode ikke likte. Jeg innser at diagnosen min stemmer, denne diagnosen jeg selv ikke vet så mye om men som har forklart så mye for meg allerede. Komplex PTSD.
Når vi er inne på kontroll så er det en ting jeg har manglet hele livet, jeg har aldri hatt kontrollen selv og har aldri hatt noen rundt meg som har tatt kontrollen når jeg behøvde det heller, livet mitt har vært kaos ifra start til nå, foruten om denne tiden som rusfri. Jeg har fått smake på og selv ha kontrollen, eie mitt eget liv og sitte i førersetet. Denne kontrollen ble tatt ifra meg på søndag og nå innser jeg hvor traumatisert jeg faktisk er.
Jeg ble voldtatt av kjæresten min og det eneste han sa etterpå var sorry. Jeg ble liggende helt fryst til is og jeg laga ikke en gang lyd når jeg gråt resten av natten. Jeg husker denne skrekken i kroppen og at jeg stengte fullstendig ned, det er det jeg pleier og gjøre når voldsomme ting skjer.
Tap av kontroll går igjen og igjen, som i disse forholdene jeg har hatt der kjæresten min har hatt den fullstendige kontrollen over meg, i form av sjalusi, psykisk mishandling og makt, på mange måter har jeg trodd at det har vært meg det har vært noe galt med, siden jeg igjen og igjen har opplevd voldelige forhold og at den jeg trodde elsket meg sviktet fullstendig. Jeg har over flere år ikke ant hva jeg har komt hjem til, ett knyttneveslag eller en døddrukken og drita full mann.
Å miste kontrollen trigger traumene mine, den gjør at jeg mister hodet, at panikken tar meg fordi jeg har så mange dårlige minner. Alle minner av å miste kontrollen minner meg på voldsomme opplevelser jeg bare har viftet bort, drukket bort og selvskadet meg selv bort ifra. Nå har jeg ikke rusen og flykte i, nå må jeg takle denne følelsen av å miste kontrollen uten og flykte som jeg alltid har gjort.
Jeg mistet kontrollen på søndag, da 3 mennesker plutselig satt i huset og drakk, jeg mistet kontrollen over hjemmet mitt og den trygge basen min. Jeg har alltid følt inni meg at jeg ikke er verdt noe, at jeg ikke betyr noe og at jeg fortjener alt ille som kan skje med meg, det ble forsterket på søndag.
Etter søndag har jeg følt at jeg ikke er verdt og være glad i, og at dem nærmeste, dem som egentlig er forpliktet til og elske meg ikke gjør det. Alle minnene om at jeg ikke ble beskyttet som barn og ei heller nå kom frem i lyset, og jeg følte meg plutselig som den 5åringen igjen.
Jeg vet at jeg er dramatisk, jeg er svart hvitt, jeg er enten ekstremt glad eller veldig lei meg, jeg er alt eller ingenting og alt jeg føler er ekstremt fordi jeg ikke har følt alt dette på 18år. Jeg har rusa bort alt av følelser, jeg har druknet alle sorgene og alle minnene og nå knakker dem på døra.
Fortiden innhenter en selv hvor fort man prøver og springe ifra den, det er ingen poeng i å fornekte dem for dem vil alltid finne deg.
Da ruskuratoren min startet og lufte tankene sine rundt denne diagnosen fnøs jeg av henne, ikke pokker om jeg hadde flashbacks! jeg så da ikke bilder i mitt eget hode, med meg feilet det overhode ingenting! men da jeg satt meg inni hva flashbacks faktisk er så kjenner jeg meg skummelt igjen.
Flashbacks trenger ikke å være ekle minner, det kan være så enkelt som at jeg tenker på varme sommerdager med barna mine, når datteren min sprang mellom bena mine når jeg kjenner lukten av nyvaskede klær. Gode minner ifra den gangen vi var en familie og hadde det bra.
Eller når jeg ser slike minicookies med sjokoladebiter inni så tenker jeg på den gangen jeg lå i senga med kjæresten min og røyka hasj og var så forelsket, slike flashbacks som bringer meg tilbake til bekymringsløse dager der rusen ga meg gode vibber sammen med han som døde bare noen par år senere. 
Med den voldsomme reaksjonen min på søndag så måtte jeg gå inni meg selv for og finne årsaken til at jeg ble så trigget som jeg ble, og alt dette har jeg funnet ut… Jeg er en normal person med en normal reaksjon på ett helt unormalt liv igjennom 33år.. Tiden leger mange sår, disse sårene man har på kroppen som skaden jeg har etter at jeg knakk ryggen rett av. Slike skader gror men noen som er på sjelen tar det lang tid og lege, og slike triggere som dette kan sette igang mennesker som meg og føre til fatale konsekvenser.
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Alle årene der rus har døyvet livets følelser, realiteter og utsatt livsvalg gjør at du stiller på ny startstrek. Din egen startstrek, der du sitter i førersetet og har/tar eget ansvar for ditt liv. Et liv der du selv også tar konsekvensene av egne valg, og ikke skyver ting over på andre.
En tøff, men viktig nøtt å knekke, er å erkjenne at familie ikke er dem du vil og ønsker at de skal være. Eller andre som har svikter deg, fir den sak skyld. Det er hva det er. Ikke tillegg noen egenskaper de ikke har. Da vil du bli skuffet, ofte og mye.
Ta steget ut av barneskoene og lev ditt voksne liv uten rus, og uten de folkene som du vet skaper utrygghet og uro i ditt liv. Det tilsynelatende sterke avhengighetsforholdet du har til dine foreldre ser bare destruktivt ut. Om du velger det kollektivet er jeg redd det blir som om du leker med fyrstikker på en låve med knusktørt høy, i overført betydning. Foreldre eier og har ansvar for sine liv, og sykdom og alderdom er deres eget, ikke ditt.
Ei dine valg, og hvordan du vil leve ditt liv. Det er et godt og stødig fundament.
Det er sterkt å lese din hudløse beskrivelse av et liv som har vært så vanskelig at det hverken har gått an å takle eller forstå … før nå ! Jeg sitter med klump i halsen og øyne som sløres av tårer, ikke bare i medfølelse med deg, men like mye i beundring for at du våger å fortelle. En fortelling som både betyr redning og frigjøring for deg selv, og antakelig mange andre . En kjempestor styrkeklem fra meg, og ønske om ei fredelig og GOD helg til dere begge ❤️❤️
Tusen takk Reidun det var veldig fint sagt ❤️ Taushet dreper og jeg er veldig takknemlig for at jeg får dele med dere 🌹