Reklame | Footway.no
Jeg har de siste dagene innsett at også jeg har sug etter livet jeg hadde før, selvom jeg ikke higer etter alkohol og fest og selvom jeg ikke kjenner dette store suget, så er det sikkert der allikevel. Jeg tror suget mitt forkler seg i ulike drakter som gir meg en tomhetsfølelse inni meg og som aldri lar meg bli riktig lykkelig uten å mangle noe. Uka som har gått har vært vanskelig for meg og jeg har hele tiden gått med en murrende ekkel følelse inni meg, men jeg har ikke visst hva den betydde eller hvor den kom ifra, men nå tror jeg at jeg vet! Det hadde vært veldig merkelig om jeg kunne gått 131 dager uten å merke noe sug what so ever, og jeg tror at disse følelsene er akkurat dette, uten at jeg merker det selv. Det er sommer ute, og det er tiden på året da jeg har festet meg igjennom hele Mai måned helt siden jeg var veldig ung, og solen gir automatisk mange minner og flashbacks fra tiden jeg hadde med Tuborgen foran meg og festlighetene bare strømmet på. Jeg tenker jeg hadde vært ganske så unormal om jeg ikke hadde fått en slags reaksjon akkurat nå, for jeg har jo ikke noe sug direkte til alkoholen, så jeg tror denne tomheten jeg har følt inni meg stammer fra dette, bare at suget har forkledd seg i ulike drakter og ikke kommer som seg selv på meg. Det er en skummel tanke dette her, for symptomene på sug er som regel at man tenker på rusen sin og at man får lyst på rusen, mens jeg blir i dårlig humør og føler aldri at jeg er der jeg skal være i livet mitt, dette suget i forkledning trenger ikke å prøve en gang, det er ingen poeng i å kle seg ut og gi meg andre virkninger når jeg har gjennomskuet dette. Jeg har overtaket når jeg først forstår hvordan det virker, da har jeg makten og slipper å gå i denne fellen, som jeg har gått i mange mange ganger før. Det er ikke verdt livet mitt dette her, for det er ganske fantastisk at jeg har klart dette her!
I dag skal jeg til legen igjen og jeg skjelver egentlig av frykt her jeg sitter, jeg er så redd for å få dårlige beskjeder igjen, eller at blodplatene mine på ny har startet å synke igjen. Jeg har så mange tanker og dem suser bare forbi oppi hodet mitt, og jeg får ikke kontrollen over dem. Det er som en eksamen dette hver eneste gang jeg er hos legen, for det er da jeg virkelig får vite hvordan det står til med denne kroppen min. Jeg håper jeg en dag kan være frisk igjen og få lov å leve dette livet jeg ønsker, uten å måtte sjekke blodplatene mine hele tiden, og uten å måtte fokusere på helsen min hele tiden, også i hverdagen. Jeg er klar for å leve livet mitt uten at legebesøk blir en del av hverdagen min, som det har blitt helt siden Desember. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan skrive her at jeg er helt friskmeldt og at alt er over! Men jeg frykter at dette vil ta lengre tid enn jeg noengang kunne forestille meg. 
