Jeg har mange tanker nå rundt de pårørende til rusavhengige men det hadde jeg aldri når jeg rusa meg. Jeg sitter med mye tanker rundt hva jeg hadde gjort om min datter kom hjem som jeg en gang gjor og sa til mamma at jeg hadde blitt voldtatt eller skambanket av kjærestene mine, hva ville jeg gjort i disse situasjonene? hun har funnet meg idet jeg holdt på og ta mitt eget liv og har funnet meg i situasjoner der jeg ikke kunne ta vare på meg selv, og på mange måter var hun min medavhengige. Når man er i rusen ser man bare den og seg selv, men etter at jeg ble edru så har dette gått innover meg og jeg ser hvilken belastning jeg har vært for dem rundt meg. Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde taklet dette som hun har gjort og beundrer henne for styrken hun alltid har vist.
Å være pårørende til rusavhengig har jeg jo vært hele livet selv, det er en vanskelig posisjon og være i og man har null kontroll. Ofte oppfører den rusavhengige seg mer som ett dyr enn ett menneske som handler bare på impuls og instinkt, det er overhode ingenting de pårørende kan gjøre for å hindre noe eller stoppe den rusavhengige som har ett mission, og ofte er det faktisk bare best og kutte ut og fokusere på seg selv. Mange pårørende sliter seg fullstendig ut på den rusavhengige, dem strekker seg så langt at strikken ikke kan strekkes lenger, dem gjør alt for at den rusavhengige skal ha det bra og ha alt en trenger, men på samme tid gjør man det mulig for den rusavhengige til å fortsette og ruse seg. Det eneste som faktisk fungerer er å sette krav og grenser for seg selv, ikke la dem ruse seg og ringe deg ned midt på natten eller ikke la dem oppsøke deg når dem er i rusen, først når du setter knallharde grenser og regler skapes det respekt også ifra den rusavhengige. Det er så ekkelt og tenke på, men som rusavhengig ser man ned på de som viser svakhet, om man ser at man kan utnytte en situasjon så gjør man faktisk det og det eneste som reddet meg var to mennesker som faktisk satte grenser for meg da jeg var som værst.
Å kutte ut sitt eget barn er noe som ikke ligger til en mors natur, det strider faktisk imot absolutt alle normer og regler for en mor, men det er faktisk det eneste man ofte må gjøre for å redde sitt eget barns liv. Det værste man kan gjøre er å muliggjøre rusen og sy puter under armene på den rusavhengige og om man ikke tar vare på seg selv og ikke lar seg utnytte så tar den rusavhengige hele deg. Det er så mange pårørende der ute som sitter med hele byrden til den rusavhengige, det er disse det går utover mens den rusavhengige lever livet uten skrupler. Så mange ganger er det de pårørende som må rydde opp og fikse opp i problemer som ikke er deres, og når livet til den rusavhengige påvirker hele livet til de pårørende så har det gått for langt og man må bare ta ett valg. Jeg tenker mye på de pårørende i disse tider med både korona men også julehøytiden, man sitter med ett valg som er umulig og ta, skal man invitere den rusavhengige eller ikke? hva går man til om man inviterer en rusavhengig inni hjemmet sammen med andre? hva om den rusavhengige blir sittende aleine på juleaften? det er så mange problemstillinger og så mange ubehagelige valg og ta, men de må tas for både de pårørendes del og den rusavhengige. Sett klare og brutale regler og grenser, det er det eneste som kan redde situasjonen. 
