Pappa kom hjem for noen dager siden og klarer seg relativt greit med tanke på at han går med gips ifra tærne og opp til skrittet, han er med godt mot og var veldig klar for og komme hjem etter og ha vært på sykehus og på Kulatoppen i to uker. Jeg forstår godt at dem ønsker og være hjemme for og være på institusjon er en frykt jeg kjenner meg igjen i.
Jeg er enebarn og har ingen søsken og føler ansvar for og ta vare på foreldrene mine, jeg er ikke typen som sender mine på institusjon uten at det er helt nødvendig og nå har jeg kapasiteten til og ta i ett tak om det trengs. Jeg vet jeg kan bli dømt for dette og kommentarene hagler inn om at jeg ikke skal ta ansvar men det strider imot alt jeg tror på.
Så lenge vi behandler hverandre med respekt så er vi en familie som står sammen. Vi har vært igjennom så mange ting og står støtt fortsatt etter mange tubulente år. Jeg har ofte sagt at da pappa fikk alvorlig kreft så ble han pappaen min, fordi vi ble så nære og snakket om ting vi aldri hadde snakket om før, dialogen var åpen og ærlig og det førte til ett ekte forhold.
I dag har vi spist tebrød på trappa og diskutert prosjektene fremover! slik som familier gjør!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
