Når galt blir rett og rett blir feil. Situasjonen tynger oss og ingen vet hva som blir det mest riktige, det eneste vi alle er enige i er at pappa skal få det enklest og best. Man kan liksom ikke tvinge noen til noe som helst men hvor går egentlig den grensen? Når er man ikke i stand til og ta vare på seg selv og hvor mye ansvar skal pårørende ha i slike saker? Hodet bobler over med tanker og bekymringer.

Situasjonen er ikke enkel men er vel noe alle en gang må forholde seg til, alderdom og sykdom.

Det verste er egentlig at man ikke skal snakke om slike saker, når mennesker begynner og glemme ting dem har gjort igjennom ett langt liv, man skal ikke snakke om disse småtingene og man skal egentlig bare holde sorga for seg selv, det kan bli tungt for alle og enhver og holde så store og mektige bekymringer for seg selv. Man tror jo til slutt at man er den eneste i verden som må forholde seg til disse skjulte sykdommene som tar ifra oss helt friske mennesker som mister hodet sitt. Det er en påkjenning og måtte forklare 100 ganger hvilken dag det er i uka eller at vedkommende faktisk ikke skal til legen i morgen så mange ganger at man til slutt tar seg selv i å bli irritert for så og få fryktelig dårlig samvittighet fordi man har latt seg irritere over ett menneske som tydeligvis er sykt.

Det er mange ting jeg ikke ante jeg en dag måtte forholde meg til, at vi nå må forholde oss til og sende pappaen min bort fordi vi selv ikke har kunnskapen og kompetansen til og ta oss av han, at vi skal sette bort ett familiemedlem og tanken på at tingene kan bli verre. Å måtte forholde seg til at en dag vil kanskje ikke pappa en gang vite hvem jeg er, ja det er skremmende tanker og sitte aleine med, om jeg hadde vært ett menneske som holdt slike ting for meg selv slik det virker samfunnet mener det skal være.

Jeg tror dette er en farlig folkesykdom, taushet om viktige ting i livet, dette med tabu og at vi ikke skal dele for mye av oss. Spesielt når det er om slike helt vanlige ting. Jeg har aldri svømt med strømmen, det makter jeg ikke og har funnet ut at min egen psykiske helse blir vesentlig bedre av å dele både opp og nedturer i livet, forståelsen jeg får når jeg våger og være viser at det er riktig for både meg og familien og være åpne om dette ❤️

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share