Da sitter jeg klar til og reise til Sogndal etter å ha rydda stua slik at min kjære ikke kommer hjem til rot på bordet!❤️ vi skal besøke etterverngruppa der og det er mitt første besøk så det var på tide, i dag tar jeg med meg bloggen på tur.😁
Jeg kjenner at jeg er spent på fremtiden, jeg går og tenker på det konstant!😅 jeg har sommerfugler i magen og vet at uansett hva fremtiden bringer så vil det føre til både nye utfordringer og spennende erfaringer, jeg er sulten på livet rett og slett! ❤️
Jeg har fått på meg den nye genseren og skal møte to av familien min på halvveien, jeg gleder meg virkelig til denne turen, noe helt utenom de faste rutinene. 👍 Det blir mange timer i bil, men så elsker jeg og kjøre! Det er faktisk i bilen jeg føler meg mest selvstendig 😁 å ha lappen har gjort tilværelsen enklere og mer spennende!
Jeg ble rusfri 18.desember 2019 og i dag er dette hele 1000 dager siden! 😁 jeg falt ned trappa og knakk ryggen rett av og det ble oppdaget en alvorlig blodsykdom som førte til at jeg ble liggende med knekt rygg i 3 døgn på Haukeland sykehus, det er det verste jeg noen gang har opplevd men ble ett vendepunkt uten sidestykke.❤️
Det første året som rusfri gikk med til å bekjempe denne blodsykdommen, komme meg på beina etter en stor ryggoperasjon og starte denne tilværelsen som en som ikke ruser seg, for første gang i livet stod jeg uten medisinen min som jeg visste fungerte.
Dette er legen som sa: “om du reiser ut og begynner og drikke igjen, så dør du”. for første gang trodde jeg på henne. Jeg er deg evig takknemlig.
For første gang i mitt liv måtte jeg finne nye veier, og jeg var livredd. Det første året handlet om russug som forkledde seg i raseri og frustrasjon, det ble mange tårer dette første året og starten på denne prosessen har nok vært den vanskeligste delen.
Det første året klarte jeg og ta lappen og kjøpte min første bil, jeg starta opp ei etterverngruppe her i Måløy og ble en del av Rusettervernet som ble en familie for meg, Sebastian fikk også jobb og senere ble lærling og startet på denne prosessen. Det første året var brutalt. Sebastian drakk fortsatt det første året, hans rusmiddel har aldri vært alkoholen så han hadde en tanke om at alkohol kunne nytes “Normalt”, den jula slutta han også å drikke og innså endelig at dette også er rus. Det første året som rusfri valgte jeg også å opprette denne bloggen her, være fullstendig ærlig om fortiden min og faktisk klare og komme inn i samfunnet rundt meg igjen, her i lille Måløy.❤️
Jeg vil huskes for den jeg er i dag, og ikke den jeg var den gangen.
Når jeg tenker tilbake på det første året ser jeg ei forvirra jente som overhode ikke vet hva hun vil eller hvordan hun tenker og klare målene hun setter seg, men jeg ser også styrke og mot. ❤️
Det andre året som rusfri handlet om å holde foredrag for store folkemengder og få troen tilbake på meg selv, det andre året handlet i bunn og grunn om å bli komfortabel i den nye rollen min som den rusfrie Monica, det tar tid.
Jeg brukte det andre året til og være engasjert i saken min, spre ordet og hjelpe flest mulige som ønsket hjelpen min, jeg ble satt inn i styret i rusettervernet, jeg startet prosessen med og bygge opp alle relasjonene rundt meg og skapte meg ett hjem sammen med min kjære. Det andre året handlet rett og slett om å falle til ro, finne trygghet og gå til behandling. Det andre året handlet om å få diagnoser, behandle de store traumene og føle på at jeg satt med kontrollen igjen. Reparasjon handlet det andre året om.❤️
Det andre året handlet også for det meste om andre mennesker, om disse vi er pårørende til og ikke våres prosess. Vi innså at vi ikke er ansvarlige for andre mennesker og at også vi har lov og trekke oss tilbake ifra relasjoner.
Vi har måttet bygge opp alle relasjoner på nytt.
Det tredje året handlet om bryllup! ❤️ ny jobb som erfaringskonsulent og å nyte alle disse tingene vi har klart og bygd opp.😁
På det tredje året merker jeg at det har roet seg ned, jeg er trygg på rollen min og har blitt så godt kjent med meg selv at jeg vet hvem jeg er. På det tredje året fikk jeg også ny operasjon på ryggen, der to plater og ni skruer ble fjernet, dette ble en større endring en jeg våget og drømme om, etter så lang tid med kroniske smerter var jeg smertefri for første gang og en ny hverdag med mer bevegelse og aktivitet ble endelig noe jeg kunne sette ut i liv! På det tredje året har vi oppnådd alle disse tingene vi har satt som mål, nå er målet for 2022 at Sebastian skal bli gjelds-fri og vi tenker og starte fremtiden våres for alvor (vi er snart i mål med gjelden).❤️
Jeg har sikkert ikke fått med meg alt i denne oppsummeringen av disse 1000 dagene for det har virkelig skjedd så vanvittig mye! 😳 dette er de fysiske tingene man kan se men de største endringene har skjedd inni oss, vi er ikke de samme menneskene vi var for 1000 dager siden og selv om min kjære mann har sprukket 2 ganger iløpet av disse 1000 dagene så fortsetter han og kjempe for og være ett rusfritt menneske, det er derfor jeg respekterer han så høyt.❤️
Å sprekke er en del av dette gamet, jeg har bare vært heldig som har klart og unngått det, det kan skje alle.
Jeg må si at det var rart og sette seg ned og lage dette innlegget, det har skjedd så mange store ting i livene våres og det er lett og ikke se endringene, hvor langt man har komt. Nå ble det veldig klart for meg at på kort tid har vi faktisk klart og ta livene våres tilbake. Vi slutter aldri og kjempe for det vi tror på! bloggen her har hjulpet meg masse igjennom alle disse 1000 dagene, jeg er stolt over å ha laget en plattform som handler om livet på både godt og vondt.❤️
Jeg avsluttet forrige innlegg litt kryptisk, mest av alt fordi jeg akkurat var komt hjem ifra jobb og ikke orket å skrive ett lengre innlegg😂. Hverdagen er hektisk så når jeg først kommer hjem går jeg i en slags sparemodus, jeg liker meg best her på sofaen og akkurat nå er jeg helt aleine! min kjære er vekk på trening og jeg sitter og ser “Jakten på kjærleiken”.❤️
Etter at jeg avsluttet innlegget på det settet jeg gjor kom kommentarene om en graviditet på bane ganske raskt, jeg kan forsikre dere om at her skjer det ingen uforutsette ting og om vi skulle hatt baby i hus skulle det vært nøye planlagt! vi har nok med oss selv og det vi har, det nærmeste vi vil komme en baby de nærmeste årene er om vi skaffer oss hund.❤️
Det skal nemlig lyses ut en erfaringskonsulentstilling 50%! 😁 og jeg tenker på og søke på denne, noe som ville ført til at jeg fikk tilsammen 100% jobb! det vil si at om jeg får den jobben (noe som er lite trolig) . Jeg skal også søke på skole til neste år for erfaringskonsulent i Trondheim og fremtiden ser med ett mer spennende ut en det vi hadde planer om. Vi vet ikke om jeg blir en pendler om jeg får 100%, vi vet ikke om vi kjøper oss en el-bil og fortsetter pendlingen eller om det vil lønne seg å flytte på seg. Egentlig liker jeg ikke usikkerhet rundt slike ting men akkurat nå nyter jeg at jeg egentlig ikke har en plan, jeg har jo hatt en plan helt siden jeg ble rusfri for snart 3år siden, alt har handlet om å sette seg mål og nå dem, denne gangen aner jeg ingenting.😁
Jeg lar rett og slett livet ta meg med seg, på en runddans og inni hjertet mitt vet jeg at det vil løse seg uansett hvordan utfallet blir, DET er en fantastisk trygghet og føle på!❤️ jeg som freaker ut av den minste usikkerhet vet at vil bli bra.😂
Nå skal jeg tulle meg under dyna i sofaen og bare nyte freden i heimen! i morgen skal jeg ut på tur og ferden går til Sogndal! av alle steder! ❤️
Jeg har akkurat komt inn døra hjemme og kasta meg innpå nettbanken og satte igang betaling av regninger, det høres jo ganske så depressivt ut men for meg er det en SANN glede og faktisk ha muligheten til og betale disse skumle regningene som kommer i posten og på mange måter er jeg sjeleglad for at de fleste regninger nå kommer automatisk på nettet! 😁 jeg har nemlig min erfaring med postkasse-angst og syns fortsatt at det er skummelt når disse brevene kommer inni heimen, dere skulle sett meg den dagen jeg fikk inkasso-varsel!😂 jeg er livredd for å gå i gjelds-fella igjen og gjør mitt ytterste for og holde stålkontroll på det som nå er “våres” økonomi, jeg vet altfor godt hvor fort det går utfor og nedenom og hjem.
Men over til poenget mitt med dette innlegget! responsen på tabu-innleggene mine er overveldende og lesernes erfaringer får meg på gråten, det er SÅ mange der ute som har store sår etter at noen dem stod nærme valgte og avslutte det kjæreste vi har, nemlig livet. 💔 Det viser seg tydelig at min oppfatning og min egen tendens til og holde slike ting for meg selv er noe som gjelder de fleste der ute, vi ønsker jo heller ikke å si noe feil eller noe som skal trigge noen som er i en sårbar situasjon ifra før, men det er viktig og snakke om også døden. Jeg kjenner jo det selv at det kryper inni meg når jeg åpner munnen om selvmord, det er noe guffent med det hele men også jeg har godt av å gå innpå tema som er ubehagelige, alle har det.❤️
Etter disse to tabu-innleggene mine har meldingene haglet inn, nå skal jeg sette meg ned og gå igjennom dem og lese dem nøye. Det gleder hjertet mitt stort at “fremmede” mennesker våger og dele med meg, det er en ting jeg aldri vil bli vant med og jeg setter det utrolig høyt, dere har min største respekt!🌹
Jeg har som sagt akkurat komt inn døra her hjemme og jeg har faktisk noe nytt og dele med dere men det må nesten vente til neste innlegg, jeg tror at det vil skje store endringer og forandringer i nærmeste fremtid og ting blir kanskje ikke slik vi trodde! 😁
Jeg har vært åpen om at jeg flere ganger har prøvd og avslutte livet mitt og har flere venner som har klart og gjennomføre det på tragisk vis, jeg merker at jeg selv sjelden snakker om dette på tross av at jeg er åpen om veldig mange ting i livet som er vanskelig. Hvorfor er det slik?
Da min beste venn tok sitt liv hadde familien hans det så vondt at dem valgte å ikke ha begravelse eller seremoni, det ble satt inn dødsannonse der det kom frem hvordan han døde, at han valgte det selv og etter dette ble det stilt, ifra alle. Det var nesten som om han forsvant ifra jordens overflate og har siden aldri komt opp. Sorgen har aldri fått blitt bearbeidet og jeg har aldri helt klart og sørget ferdig, det er fortsatt som ett åpent sår flere år etter og jeg bevisst unngår og gå innpå situasjonen. 💔
Markering i Måløy
Jeg tenker at jeg av alle burde være konfortabel med å snakke om dette, jeg som ikke har noen problemer med og snakke om alvorlige hendelser som har skjedd i livet, jeg har delt både om voldtekter, alvorlig depresjon og traumer men noe stopper når det kommer til mennesker som velger døden. Jeg av alle vet hvor mørkt det er når man ser døden som en løsning. ❤️
I går var verdensdagen for forebygging av selvmord, en dag jeg markerer med å tenke på de jeg har mistet, med og skape fokus på åpenhet og ved og snakke om dette tabuet selvmord er. Vi MÅ bli flinkere til og snakke om dette! Det sier seg selv når hele 600 mennesker tar sitt eget liv hvert år i lille Norge 💔 Hva tenker du om dette? Har du mistet noen til selvmord eller har du tanker om hvorfor akkurat dette er så vanskelig og snakke om? Del gjerne tankene dine her ❤️👇
Bilde jeg malte da jeg var innlagt og savna heim m❤️
Responsen på gårsdagens innlegg er overveldende og hver eneste gang jeg velger å åpne litt opp viser det seg at det sitter mange der ute og føler akkurat det samme. Vi mennesker har en tendens til og tro at vi er aleine om det vonde, men når vi våger og lette litt på sløret finner vi ut av at vi langt ifra er de eneste. Åpenheten har reddet meg og min psykiske helse. Innlegget finner du her: HER
Det er mandag og det er påan igjen! det prikker i kroppen etter å komme i gang! mandagsstemningen er til og ta og føle på, jeg har verdens beste jobb og gå til, jeg bare gleder meg til hver eneste dag som kommer. Det er en ting som er helt sikkert og det er at jeg aldri kommer til og ta noe for gitt, jeg plukker ut disse tingene hele tiden som gjør meg dypt takknemlig. Livet er for kort til å gå rundt og ikke ha det bra! ❤️
Jeg kommer bare til og fortsette og dele disse tingene man helst har lyst å tie om og har lært at man skal holde for seg selv. Det har vist seg å være den eneste behandling som har fungert og meldingene ifra dere som jeg «treffer» der ute gjør at jeg ikke lenger er redd for og vise alle fargene mine ❤️
I skrivende stund sitter jeg inntullet i badekåpa etter å ha vaska av meg helga og gjort meg klar for ukesstart i morgen!😁 i helga har vi feiret mine 1000 dager som rusfri og har reist bort bare vi to for en stund, vi trenger tid for oss selv innimellom! spesielt nå når vi er rette ektefolk! oss først for oss, tenker jeg.❤️
I kveld har vi avrundet tidenes helg med bingo! jeg har faktisk ikke spilt bingo siden jeg startet på medisinene mine, og jeg ble faktisk litt sjokkert over å se forskjellen! jeg klarte å følge med!😳 uten å synge sanger i mitt eget hode hver gang ett tall som minner meg om en sang blir lest opp! 😂 ett mirakel har skjedd. Det er ikke bare på den måten det blir tydelig at jeg er på riktige medisiner, min kjære spurte meg i bilen i sta om jeg hadde glemt og tatt pilla mi, det stemte det 😂 På mange måter hjelper disse pillene meg, det gir meg konsentrasjonen jeg aldri noensinne har hatt og jeg klarer og fullføre tingene jeg driver med, jeg slipper også å være så sinnsykt sliten hele tiden, jeg får til kunsten og posjonere ut energien min og får gjort det jeg skal uten å ligge og gråte i sofaen etterpå fordi jeg er utslitt. For meg har dette blitt ett nytt liv, for meg har det fungert.❤️
Nå gleder jeg meg til og sove i min egen seng!😁 natta på hotell ble litt for livat for min smak, jeg gleder meg til vante lyder og ingen uforutsette skrik (om ikke mamma tar løst i underetasjen da) 😂 aldri godt å vite.
Helt ifra starten fikk jeg og kroppen min ett dårlig forhold, jeg ser nå at dette grunner i misbruket jeg ble utsatt for da jeg bare var 5år og mobbingen jeg ble utsatt for på skolen. Etter overgrepet ble jeg bevisst min egen kropp og egentlig klar over at jeg hadde en, jeg har i så mange år sett meg selv i speilet og bare sagt negative ting til meg selv, jeg har igjennom mange år hatt spiseforstyrrelser som har gjort at det eneste i hele verden jeg selv har hatt kontrollen over faktisk har vært vekten på min egen kropp og hvordan den har sett ut. Helt ifra jeg var veldig ung har min psykiske tilstand vist seg i ei mager jente som ikke spiste, maten har alltid vært min verste fiende men jeg har klart og tatt ett oppgjør med denne sykdommen og har aldri følt meg friskere en jeg gjør i dag.❤️
Kroppen min har alltid vært ekkel og om jeg hadde fått viljen min ifra starten så hadde nok alt på meg vært operert ifra bunn til topp, misbruket og misbrukene jeg har opplevd igjennom livet har gjort at kroppen min har vært skamfullt for meg, det har bare vært ett skall jeg har bært rundt men ikke likt, jeg har på mange måter følt meg fanget i min egen kropp, som om kroppen har vært en fiende av meg. 💔
Når man sitter og ser seg selv i speilet og kan ramse opp de tingene man ønsker og endre med seg selv så har man ett problem, ett problem som faktisk ingen operasjoner i hele verden kan løse, og først den dagen man lærer seg og plukke frem de positive tingene ved seg selv kan man bygges opp igjen og bli frisk. Først må man gjøre noe med sine egne tanker, hvordan man oppfatter seg selv og slutte å sammenligne seg selv med andre, først da kan man føle seg vel i sin egen kropp og starte å føle kjærlighet til seg selv.❤️
Jeg vet hvordan det er å gå rundt og hate kroppen sin, jeg har brukt mesteparten av livet på og finne feil og mangler med meg selv men den perioden jeg gikk opp 26kg på under en måned måtte jeg møte meg selv i døra, det ble en konfrontasjon med spiseforstyrrelsen, jeg kunne fysisk ikke gjøre noe med det, jeg kunne ikke kontrollere kroppen min lenger og spiseforstyrrelsen måtte se seg slått i kampen. Nå skal sant sies at jeg måtte igjennom en steoridekur og kiloene var ikke naturlig gått opp, men når jeg tok meg selv i å overhode ikke ha kontrollen over min egen vekt, at uansett hvor lite jeg spiste gikk jeg fortsatt opp så tok jeg meg selv i å ta det med humor og jeg innså galskapen i sykdommen jeg har hatt siden jeg var veldig ung. Jeg følte meg feit men lykkelig. 😁
Hele mitt liv har jeg brukt på og shame meg selv, på og fortelle at jeg selv ikke duger, at kroppen min er stygg, nå jobber jeg hardt for og trene på en sunn måte, spise god mat og ha som mål og føle seg frisk og sunn i sin egen kropp, jeg ønsker meg aldri tilbake til å hate min egen kropp fordi denne kroppen har bært meg igjennom så mye, den har ikke sviktet meg og den har vist sin styrke igjennom både sykdom og alvorlige skader, jeg er stolt over kroppen min, alle arrene jeg har og alt den representerer, for meg har kroppen min blitt mitt tempel og jeg akter og behandle den med den ytterste respekt. ❤️
Jeg er i dag sjeleglad for de kiloene som ble kastet på meg, jeg er sjeleglad for at oppgjøret med sykdommen som har kontrollert meg kom. Jeg trengte ett oppgjør for og faktisk klare og få ett normalt forhold til maten igjen, jeg har fortsatt ett anstrengt forhold til maten men på langt nær som før, nå vet jeg at jeg trenger mat for og kunne trene og bygge opp kroppen min, slik at om jeg blir syk så har jeg noe å gå på. Jeg har knekt ryggen rett av og kan nå gå på turer, jeg kan være aktiv og det var ingen selvfølge den dagen jeg fikk vite at jeg kunne bli lam og pleietrengende resten av livet.
Jeg nyter og springe på mølla og jeg nyter å gå ned i vekt på en sunn måte denne gangen! fordi jeg har respekt for kroppen min og ønsker og leve lenge. Jeg har gått ned 4kg og føler meg mer og mer konfortabel i egen kropp, målet er å komme ned til 70kg som er min idealvekt men jeg føler ikke lenger behovet for og kontrollere maten med en kjøkkenvekt, jeg føler ikke lenger behovet for å gå på vekten manisk hver eneste dag og telle kalorier. Jeg er endelig fri. ❤️
Og der bomma vi kraftig på ferja og står ut i gokk og venta! 😂 ikkje farlig når den går igjen allerede 14.45 men alikevel like irriterande kvar gang! Spesielt med en mannj i bilen som prestera og prøve og lure meg med at neste går om 2 tima. Eg har sagt at visst han fortsett slik så kjem eg ikkje til og tru noke han seie. 😂
Så satt vi her på kver vår duppeditt og oppdatera oss på sist nytt på sosiale media, i kvert vårt sete etter å ha hatt tidenes kjærleiksweekend i byn ❤️ Kvardagen venta på oss heime og etter at vi tok tak i livet våras så ekje det så verst og komme heim igjen heller 😁 så får vi sjå ka meir vi får utav denne søndagen 😁 stay tuned ❤️😅
Snart er det over og utsjekk står for tur, jeg kjenner at jeg bare har lyst og være her lenger. Nivået på avslapningen og roen jeg har følt på denne miniferien er noe jeg ønsker og dra med meg hjemover, få litt lave skuldre også der hjemme.❤️
En slik time-out som vi har tatt denne helga er en del av strategien når livet herjer og man føler for å puste fritt igjen, å reise har blitt en mestringsstrategi. Jeg har alltid vært eventyrlysten men har ikke hatt muligheten til og gjøre noe med det, nå tar jeg igjen for alt det tapte og er glad for at jeg er sammen med en som er minst like eventyrlysten som meg, for oss er opplevelser viktigere en tingene vi har. Ingen får ta barnet i oss.😂
Nå har vi spist en deilig frukost og gikk rett ifra senga og til dekka bord, en av disse luksusene som hotell-livet gir. Bare de neste ukene skal jeg på to til hotell-opphold så jeg kan trygt si at jeg aldri før har kunnet nyte av denne luksusen på denne måten før, de andre reisene er dekket selvsagt og heldigvis for det.😂
I går kveld kjente jeg på angsten, det var en del leven rundt oss her og høye smell. Jeg lå i senga og hørte på skriking, jeg tok meg selv i å faktisk for første gang på lenge kjenne på at angsten ble aktivert og prøvde bare å tenke på at jeg er her på ett trygt hotell-rom og at jeg aldri mer trenger og være midtpunktet på en lørdagskveld.😂
Nå skal vi pakke ned og sette oss i bilen, planen for denne søndagen er litt usikker, men en ting jeg er sikker på er at med oss blir det aldri kjedelig!❤️ vi gleder oss til og ta fatt på denne dagen på tross av at vi kunne vært her en uke til.
