Det vrenger seg inni meg idet jeg skriver denne overskriften, det er noe med temaet man ikke skal røre ved. Opplever man problemer i familien så skal det holdes innenfor disse 4 veggene, man skal ikke fortelle disse store familiehemmelighetene. Jeg akter ikke og bære på denne skammen aleine lenger, jeg har bært dette i 33år og det er faktisk ikke min skam og bære lenger, det går fullstendig imot alt jeg har lært i alle disse årene med å være datter av en alkoholiker men denne gangen må jeg sette min egen rusfrihet foran dette behovet for å dekke over og skjule ting. 

Jeg og pappa har siden jeg var ganske så ung drukket sammen og vi har mange ganger bare reist avgårde til Bergen på fylletur, vi har mange minner sammen i festelige lag og det er noe som trigger meg idet jeg vet han åpner den forbanna korken og starter og drikke igjen. Angsten tror jeg ingen kan forstå uten og ha opplevd den selv, den kommer momentant og slår meg i bakken.

I så mange år nå har vi vært redde for livet til pappaen min, han har vært full i kreft og ingen trodde han ville overleve. Tumoren i magen var like stor som en håndball og vi levde i ett vakuum ifra 2018 til 2020. Å være helt sikker på at man mister pappaen sin med ett slikt beskyttelsesbehov jeg alltid har hatt klarer jeg ikke å beskrive for dere, det var helt jævlig og se han forsvinne foran øynene våres bokstaveligtalt. Pappa har alltid vært en stor mann, og se han plutselig rase nedover i vekt og miste hodet sitt til de grader at han ikke en gang visste hvor han var, var en stor belastning som jeg ikke klarer å legge bort. Når han nå drikker så kommer all denne angsten tilbake og jeg føler for og verne om han, og på samme måte kan jeg ikke eksponeres. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er overhode ikke lett og være far og datter og være alkoholikere, man står i fare for og trigge hverandre hva enn man gjør. Jeg forstår pappa som ingen andre kan fordi jeg har det samme problemet, men det gjør det ikke enklere og bedre. Noen sier at dem kan kjenne på kroppen hvilket vær som er ute, men jeg kan kjenne på kroppen om pappaen min drikker, det ligger latent helt ifra jeg var liten og ikke forstod dette her. Jeg trodde det var noe galt med meg og at jeg ikke var nok for han, at han valgte å drikke og ha det gøy fordi jeg ikke var bra nok. 

Det smerter meg skikkelig at jeg atter igjen sitter med følelsen av å ikke være nok for han, at han fortsatt har dette behovet for og ruse seg. I går kjente jeg virkelig på hvor egoistisk man blir når man drikker og jeg liker ikke denne blasten from the past. 

I hele natt har jeg hatt rusdrømmer som var så ekte at jeg våknet med dårlig samvittighet, lettelsen er alltid like stor men jeg liker ikke tankene som kommer ut i drømmeverdenen. I natt drømte jeg at jeg kunne dekke over sprekken og skjule den. Slike rusdrømmer kommer hver gang jeg blir eksponert for noe jeg overhode ikke skal være i nærheten av, det er tungt og føle at man må ta avstand til en av de nærmeste man har. 

Slike innlegg er de verste jeg skriver, det er så vondt og skrive tankene sine om sin egen pappa. Jeg får dårlig samvittighet på grunn av tankene mine om han, men jeg innser at dette ansvaret faktisk ikke ligger hos meg og det er tid for og gi slipp. Jeg vet det sitter så mange der ute i liknende situasjon, det er vondt men det er faktisk ikke våres ansvar. Snakk med noen du stoler på. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share